Kommentar

Underet sett fra utlandet

Når Steffen Kjærgaard jukset, hvordan kan vi da være sikre på at de andre norske idrettsheltene var rene? Svaret er: Det kan vi ikke.

Når noe er for godt til å være sant, så er det som regel fordi det ikke er sant.Lance Armstrongs sju seire i Tour de France er ett eksempel. Johann Mühleggs overmenneskelige fart i langrennsløypa under OL i 2002 et annet. Hva skal vi da tro om det som kalles det norske idrettsunderet? Sett med utenlandske briller var det påfallende hvordan norske utøvere håvet inn gullmedaljer i den perioden hvor verken utholdenhetsdopet EPO eller veksthormoner kunne tas i dopingtester.• Under OL i Albertville tok Norge 9 gull og ble tredje beste nasjon.• Under OL på Lillehammer tok vi 10 gull og ble nest beste nasjon.• Under OL i Nagano tok vi igjen 10 gull og ble nest best.• Under OL i Salt Lake City tok vi 13 gull og vant nasjonskampen.I samme periode håvet vi inn medaljer i sommer-OL, slik at vi flere ganger oppfylte Olympiatoppens mål om å være blant de fem beste idrettsnasjonene i verden. Ikke verst av et land med bare fem millioner innbyggere. Og med en tilsynelatende mer restriktiv moral enn våre konkurrenter.


Tro på mirakler. Undersøkelser viser at opp mot 40 prosent av den norske befolkningen mistenker juks i egne rekker. Tallet toppet seg i forrige uke, da syklisten og landslagssjefen Steffen Kjærgaard bekjente det han i årevis har benektet.Men flertallet i Norge tror likevel på det norske idrettsmirakelet, slik vi også tror på miraklene til Snåsamannen.Det er ikke noe galt i å tro det beste, så lenge vi ikke bare gjør det om oss selv – og ingen andre. Det ble et voldsomt rabalder da Gerhard Helskog og TV 2 laget en dokumentar om mulig norsk doping under OL på Lillehammer. I Finland tror mange fortsatt at det var mye hold i det som Helskogs team gravde fram, selv om TV 2 ble tvunget til å dementere.


Usannsynlig. Selv må jeg si jeg kvapp i stolen da jeg leste Aftenposten sist uke. Avisen tok en ringerunde til norske idrettshelter fra 90-tallet for å høre om de hadde noe å bekjenne i kjølvannet av Kjærgaards innrømmelser. Johann Olav Koss, som tok tre gull og satte tre verdensrekorder under OL på hjemmebane, sa:«Under OL på Lillehammer i 1994 hadde jeg ikke hørt om EPO».Med forbehold om at Koss er riktig sitert, er jeg overrasket over at ingen har grepet fatt i dette. Selv begynte jeg å skrive om EPO her i avisen fem år før OL på Lillehammer, etter at forskere ved Karolinska sjukhuset i Sverige gjennom forsøk hadde påvist at langrennsløpere kunne forbedre seg med to minutter på en 15 kilometer dersom de brukte dette syntetiske bloddopingmiddelet, som altså ikke kunne detekteres i tester.Syklisten Bo André Namtvedt fortalte Aftenposten sist uke at han ble tilbud EPO allerede i 1990.Som idrettsutøver var det helt usannsynlig at Koss ikke visste om legemiddelet EPO. Når vi i tillegg vet at han studerte medisin, faller det på sin egen urimelighet.


Uangripelig. Koss la skøytene på hylla etter OL på Lillehammer, der han på forbilledlig vis hadde brukt seiersbonusen til å opprette den veldedige organisasjonen Right to Play (opprinnelig Olympic Aid). Dette har siden vært hans karrierevei, og Koss er nå president i RTP.Noen vil kanskje mene at det her er ufint å minne om at Lance Armstrong opprettet stiftelsen Livestrong, som har samlet inn penger til kampen mot kreft, og at dette i stor grad bidro til å gjøre Armstrong uangripelig for dem som mente at han ikke hadde rent mel i posen.


Bedrag. I Finland ble nasjonalhelten Juha Mieto nylig outet som dopingbruker etter at den finske mester i vektløfting, Kaarlo Kangasniemi, fortalte at Mieto i en saunasamtale med ham innrømmet bruk av anabole steroider.Norske skiløpere fra Oddvar Brå til Vegard Ulvang reagerte med å si at dette er det ingen grunn til å grave i. Vi må legge fortiden bak oss og gå videre, mente de.Det synes jeg er et dårlig signal. Hvis fortidens feil skal få ligge tildekket, så blir nåtidens fortielser kilder til morgendagens bedrag.

(På trykk som kommentar på side 2 i Vårt Land 30.10.12)

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar