Kristen bønn heller enn ‘mindfullness’

I anledning kronprinsesse Mette Marits åndelige veiledning hos en buddhistisk meditasjonslærer begynte i sommer en viktig samtale i Vårt Land. Mens Notto Thelle fremhever at denne meditasjonen kan gi «viktige impulser» og ser positivt på at vår kristendommen forandres kritiserer Arild Romarheim (Vårt Land 12. 07.) og Erik Waaler (Vårt Land 03.07.) den «religiøse lapskaus» respektive de «hjemmelagde meninger». Bjørn Olav Skauen (Vårt Land 10. 07.) ser farene fra de åndelige «grunnkreftene i verden», og Espen Ottesen vektlegger valget mellom buddhistisk stressmestring og tilgivelse. Disse anliggender fortjener mer debatt.

Rasende fart. Verdens kulturer knyttes i rasende fart sammen gjennom våre reiser og kommunikasjon. Globaliseringen krever også at vi møter buddhistisk meditasjon i naboskap og jobb, senest gjennom bølgen av mindfulness. Derfor er det i utgangspunktet positivt at kongehuset aktivt møter utfordringen.

Thelle vil berøringsangsten for det fremmede til livs. Misjonen har jo vært vårt kulturs mest frimodige vågestykke ved å gå inn i det fremmede. Når vi møtes «blander» vi oss og forandres. At mange går sin egen erfaringsvei gjør at de blir sin egen «menings og lykkes smed». Ja, det finnes i dag mye «livssyns-lapskaus». Men dette er det uunngåelige utgangspunkt som en misjonær ikke kommer utenom på det nyåndelige torget. I mitt møte med New Age ble Paulus’ ord fra 1.Thess. 5 en nøkkel til hvordan man kan møte fremmed religiøsitet uten angst. «Prøv alt, og hold fast på det gode og hold dere bort fra ondskap av alle slag». (v. 21-22).

Hold fast på det gode. Misjon bringer Jesus Kristus til andre religioner og kulturer, men åpner også for å finne Han som er skjult nærværende i alt det gode. Gjør vi som Paulus sier, så vil vi også i buddhistisk meditasjon kunne få øye på, og dermed frigjøre, det gode fra «verdens grunnkrefter». For Kristus, som alt er skapt gjennom ( Kol.1), er allerede også i buddhismen aktiv og til stede, om enn ikke som synlig frelser. Det er for tiden ikke få som åpner seg for buddhistisk meditasjon. Selv tenker jeg på en av dem som er lærer på et av våre universiteter. Han gikk gjennom buddhismen og fant så veien til bake til troen på Jesus Kristus.

Jeg tror på Jesus Kristus som sannhetens absolutte tyngepunkt i alt det skapte. Alt som er sant og god hører Ham til og trekkes til ham. Vi er alle på vei med vår erkjennelse og erfaring, stykkevis og delt. Ved å prøve eller «skjelne ånder» utsetter vi våre «hjemmelagde meninger» for Den Hellige Ånds lys.

Mindfulness. Det trengs også i møte med mindfulness, som jeg anser som en «terapeutisk form for nesten sekularisert buddhisme».  Riktignok hjelper den mange i dag til å finne stillhet og ro i en nærværende oppmerksomhet. Ja, det kan bidra til selvinnsikt og stressmestring, noe vi kan holde fast på som godt også for helsen.

Men akkurat det «gode» kan føre oss vill. Her er det ikke plass til å skjelne mellom de impulser som fører nærmere Kristus og de som fører vill. Til dette trengs det også kjennskap med vår kristne bønnetradisjon. Dersom flere ville søke inn i den stille, meditative og endelig den kontemplative kristne bønnen, ville de finne det beste av det meditasjonen i buddhismen og mindfulness formidler og mye mer; Jesus, tilgivelse, Kristus i våre hjerter.

Selve sannheten. Kanskje mange må gå veien gjennom Østens meditasjon fordi så få kristne tar seg tid til å be? Ber vi, kan vi lettere vandre sammen med andre som mediterer. Og i møte med Kristus kan vi alle gi slipp mer og mer på våre hjemmelagde meninger fordi i Ham finner vi selve sannheten.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 22.10.2012