Kan menn være glad i barn ?

Levi Fragell har ett tankevekkende innlegg i dagens VG om dette spørsmålet.Erfaringene som innlegget refererer til er desverre lite oppløftende.

Bjugnsaken fra 1992 skremte mange menn fra naturlig kontakt med barn av frykt for å bli stemplet som potensielle overgripere.

[ http://no.wikipedia.org/wiki/Bjugn-saken ]

I etterkant ble det en betydelig debatt,spesielt i forhold til de sakkyndiges rolle i denne saken, og deres rolle mer generelt i liknende saker.

For min egen del var jeg, og delvis er jeg,skeptisk til å nærme meg smårollinger som ikke er i følge med, eller bli passet på av voksne.

Nå 20 år etter.

Fragell skriver at det må da være mulig å etablere sikkerhets og adferdsregler som ikke hindrer naturlig samkvem mellom barn og voksne.

Emnet er i seg selv tabubelagt, og det oppleves som om samfunnet og livet blir fattigere som en følge av dette.

Som far til nå voksne barn, er det selvsagt mulig å se dette fra flere sider, men det er vel også andre som har tanker om dette spørsmålet ?