Ånd og opplevelse

Mange innenfor Den norske kirke er skeptiske til åndelige opplevelser.  Det rimer godt med at også Den hellige ånd er sterkt nedtonet. I urkirken var det en klar sammenheng mellom åndelige opplevelser og Den hellige ånd, og det er det vel enda. Det virker i dag som om det er greit med alle undere og syner i Bibelen, men at det er noe som hører den tiden til og ikke i dag. Jeg har aldri hørt noen teologisk begrunnelse for dette, slik jeg leser Bibelen er det ingen grunn til at Den hellige ånd skulle pensjonere seg tidlig. Andre kirkesamfunn hevder at Ånden lever i beste velgående og når man snakker med lekfolk, selv innenfor kirken, er det mange som har opplevelser de "gjemmer i sitt hjerte".

Jeg vil gjerne vite om det er noen der ute som vil stå fram og forsvare en kirke uten vekt på åndelige opplevelser. Jeg snakker da ikke om kunstneriske eller følelsesmessige opplevelser, men opplevelser som tillegges metafysiske forklaringer, Guds direkte inngripen. Hvordan forklarer de i så fall at mennesker kan bli kristne i dag uten slike eller vitnemål om slike? Er det logiske resonnementer som fører til tro, eller god oppdragelse (som man får inntrykk av på Sørlandet)?  Jeg vet det er mange der ute. Så mange teologer jeg har snakket med har hatt den samme avvisende holdningen at jeg har en mistanke om at dette er noe de har lært på seminaret.

Er det slik? Er våre teologer instruert til å være forsiktig med åndelige opplevelser?