Verdidebatt

Et naivt spørsmål

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har veldig lenge undret meg over hvordan man skal kunne ha en lykksalig tilværelse i et paradis hvis man vet at mennesker man elsker befinner seg i den svarteste pine, for bestandig.

Jeg har fått forklart at man som frelst sjel i saligheten ikke vil oppleve det slik, idet alt jordisk er glemt og kristensjelen ikke vet av noe annet enn salighet. Minnet om det og dem som var, er slettet for godt.

Da undrer jeg meg over hvordan tilhengerne av kristendommen lever godt med seg selv i dette livet, idet alt det jordiske sannsynligvis ikke er glemt og de sannsynligvis vet om annet enn salighet.

De må jo her og nå leve med at de ikke har noen mulighet til å frelse/omvende mange av sine medmennesker - verken avdøde foreldre eller potensielle barn.

Vil ikke tilværelsen da måtte oppleves som alt annet enn salig? Hvis man elsker sine medmennesker, altså.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt