Tove S. J Magnussen

513

"Anorexien gjør meg trygg"

Sykepleier M.Krakstad uttrykker i Sykepleien 11,2012, at anoreksien gjør henne trygg. Det styrer hennes liv og tankesett. Ja, slik fremstår sykdommen i første fasen. Den overtar livet. Etterhvert kan man velge hvem som vil være sjefen.

Publisert: 4. okt 2012

Utenfra ser sykdomsbildet oppkavet og kaotisk ut. Vold og overgrep er en viktig årsak til at kroppen kommer skjevt ut. Hjernen blir skadelidende og følger blinde spor hvis man ikke blir tatt tak i av profesjonelle.

Ernæringssvikt er vold mot kroppen. Det selvdestruktive overtar helt.

Å finne noe som er utenfor kroppen og større enn en selv kan motvirke destruktive krefter.

Depresjonen, eller ønske om å dø, kommer vel etterhvert som tankegangen endres.

Kroppen slapper aldri av.

Selv en god orgasme er godt å komme ut av. Ellers ville man aldri skjønt at det var godt.

Å være i ubalanse er ikke trygt. Det er risikofylt og farlig på sikt.

Ingen kan leve et liv uten følelser. Sansene bringer liv i årene.

Relasjoner, vennskap, jobb, friluftsliv kan trene kroppen opp til å tåle følelser bedre.

Vi glemmer at livet må vedlikeholdes. Det er ikke gitt en gang for alle.

Å balansere på en stram line er ikke vanskelig for den som kan. Hvis linen slakkes, blir det mye vanskeligere å holde balansen.

Sykdom kan skape nytt liv hvis man ser mulighetene sammen med andre.

Et viktig skritt er å snakke om sine utfordringer. Det er sagt at "delt sorg er halv sorg". "Delt glede er dobbel glede".

Alle har fortjent et godt liv. Anoreksia er ikke forenlig med et godt liv. Allikevel kan man se andre tiltak som sykepleier når man vet hvordan andre egentlig har det.

Å bruke erfaringene sine i arbeidet kan være en løsning for å bli frisk selv.

Veien blir ofte til mens man går. 

Kommentar #1

Hege Anita Aarvold

172 innlegg  126 kommentarer

så flott skrevet

Publisert nesten 9 år siden

Tove Magnussen !

dette satte jeg pris på å lese

Kommentar #2

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Viktig fokus!

Publisert nesten 9 år siden

Flott at du setter fokus på et vanskelig og tabubelagt tema som dette!

Ofte veldig underprioritert problematikk, også innen helsevesenet.

Dette med spiseproblemtikk er ofte kjent som et ungpike-fenomen. Noe som er ganske feilaktig.

I virkeligheten sliter folk i alle aldre med dette.

Selv har jeg sett på nært hold hvor ødeleggende slikt kan virke på ellers meget ressurssterke personer.

Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Takk for gode kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

Vi tenker at sykepleie er fritatt for egen sykdomsopplevelse. I mange tilfeller blir man ofte bedre sykepleier av å vite hvordan pasienten egentlig har det.

Vi kan lære pasientene å være i sin egen pust, men pusten er gitt fra naturen. Når vi får problemer,  er pusten den første som merker at noe er galt.

Sansene våre er viktig redskaper for å utøve god sykepleie. Å ta seg tid. 

Kommentar #4

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

Et godt innlegg som tar opp en meget viktig problematikk.

Jeg hang meg selv opp i denne replikken: "Å balansere på en stram line er ikke vanskelig for den som kan. Hvis linen slakkes, blir det mye vanskeligere å holde balansen"

I det jeg ut fra disse ordene nærmest erfarer hele det problemkompleks mange i vårt samfunn sliter med, når alt er tillatt og alt skal være like bra. Kroppen og  dens inntak, er det første vi da kan ha en selvstendig kontroll på.

Jeg opplever at du beskriver de samme mekanismer som ligger i troens praksis? Dette å luke ut av livet masse overflødig, og lære noe om disiplinering og gode rutiner. Dette å velge hijaben for eksempel, avståelse fra alkohol og regelmessige bønnetider? - Det minner om det du beskriver, å velge en annen arena der en får en strammere line å ballansere på, slik at en finner tilbake til tryggheten i seg selv.

Det er nesten så jeg må spørre om anoreksi er en løsning på våre problemer, når troen på Gud og hans vilje, ikke lenger er akseptabel blant oss?

Det er vanskeligere å leve i det grenseløse samfunn, enn når grensene er klare. Men i dag handler det mer om, at vi selv må velge våre grenser bevisst. Da det blir galt å sette grensene for alle andre. - Men grensene trenger vi.

med vennlig hilsen mette

Kommentar #5

Henrikke Wilhelmsen

0 innlegg  70 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

Trygt fordi det holder en okkupert med noe som hindrer en i å føle.

Følelser kan ikke kontrolleres. Man kan ikke bestemme hva man skal føle. Heller ikke hvilke tanker som kan dukke opp kan man kontrollere. Ikke hvordan andre kommer til å reagere om man viser hva man føler, ærlig og åpent.

Å ikke ha noe å gjemme seg bak er skummelt og sårbart. Man gjemmer seg ved å si: " ikke noe er i vegen med meg" samtidig som kroppen skriker: " jeg trenger omsorg". Man tør ikke vedkjenne seg det kroppen trenger. Man tror ikke noen vil bry seg. All denne "svakhet" (behovene) kroppen har som man tror man ikke kan få tilfredstilt. Som å få prate ubekymret/uhemmet, sitte inntil noen uten tanke på at man kanskje tar for mye plass (dvs egentlig ikke er velkommen så nær), uttrykke følelser spontant og fritt,-- kunne føle samhørighet med andre!

Kjærlighet skaper enheten der det spesielle ikke sees på som en trussel, men integreres naturlig. En byrde av vonde følelser er en trussel mot et vennskap og holdes derfor unna, ved å distrahere seg med fysisk aktivitet, ritualer, telling, sulting m.m. Og for all del ved å isolere seg for å være på den sikre siden, ikke risikere avvisning, nok en gang.

Kommentar #6

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Unnskyld, men

Publisert nesten 9 år siden

en kikk på denne tråden gir meg en følelse av at det i for stor grad kan tolkes dithen at det å slanke seg er mer eller mindre i anorexia sporet.  Det kan det være, men da må slankingen ha inntatt deg slik at den styrer deg 24 timer i døgnet og nekter deg å innta næring som står i forhold til aktivitetsnivået ditt.

Nå finnes det sikkert mange mennesker som slanker seg ned til - eller lever en hverdag for å holde seg på - en vekt som gir de en opplevd trygghet.  Det er når suget etter å fremstå ennå slankere - ennå mer perfekt at det bør ringe noen varsellamper - for er en først inntatt, så er en nærmest besatt - en selv er den siste - hvis i det hele tatt mulig - til å se seg selv slik som en egentlig er.

Jeg anser både ukritisk rusbruk og spiseforstyrrelser for å være - indirekte selvmord.  Ikke fordi en ved starten kanskje vet at det er det en vil - det er mer fordi kunnskapen om resultatet for de fleste foreligger hos den enkelte - før en starter.

Det er riktig at faglitteratrueren i alt for stor grad har vært ensidig fokusert på kvinner, som Sissel er inne på.   dette ligger at forekomsten av anorexia er så overveldende kvinnedominert at nærmest all faglitteratur skriver om "henne" - ca. 90%.

For å gi sykdommen - og menn - et ansikt - her møter dere den tidligere modellen Jeremy Gilletzer liggende på sykesengen i en behandlingsfase der sykdommen er i den livstruende fasen..

http://www.youtube.com/watch?v=KYPuLQdhx-c&NR=1

Men livet var ikke alltid slik.  Jeremy var kjekkere enn de fleste - han var modell -  men i jakten på å bli ennå mer perfekt legger sykdommen føringen om å nå vektmål hinsides enhver fornuft og etter hvert som sykdommen tar tak mister en fokus for all virkelighet knyttet til kroppsbilde og konsekvenser av matinntak. 

Her er en snutt med Jeremy som gir et bredere bilde av historien bak sykdomsutbruddet

http://www.youtube.com/watch?v=zIFAoRU1veo&feature=related

Han døde den 08.06.10.

Mine tanker går til alle de hjem og personer som har fått denne alvorlige sykdommen.  Det er som om hele familien er angrepet.  Det som før var hygge og fest - uten å ofre det en tanke en gang - er nå borte og erstattet av en følelse av tap og frykt.  Vil "vår" spise noe - nok - idag?

Kommentar #7

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Mange gode innfallsvinkler

Publisert nesten 9 år siden

Gode vinklinger fra alle sammen. Man føler seg litt maktesløs overfor slike utfordringer som anorexi  gir.

Disiplin mangler de i hvert fall ikke når det kommer til sulting, trening og skamfølelse.

Destruktiv atferd er utbredt i vårt samfunn.

Vi blir aldri perfekt i egne øyne. Flott å ville forbedre seg, men ikke på denne måten.

Vi kan nok hjelpe hverandre mer enn vi tenker blant annet ved åpenhet og egne følelser.

Jeg prøver i hvert fall og møte andre med et åpent og ærlig sinn. De fleste gjennomskuer meg allikevel. Jeg har jo ingen ting å skjule.

Det er vanskelig å møte syke pasienter hvis man har for tykt skall eller skjuler sin trygghet bak en mur av følelser.

Å sette begreper på egne, grunnleggende  behov er lov og helt nødvendig for å leve et godt liv.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere