Skaperverket og frelsesverket

Bibelen sier også noe om  at hele skaperverket lider, på grunn av at menneskene falt i synd. Altså er naturen preget av dette, og venter i lidelse på at ” Guds barn skal åpenbares”  Alt venter på nyskapelse – en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor.  Det er altså ikke Gud som vil at noen skal ha det vondt. Derimot sier Bibelen at Gud har tatt grep for å kunne sette alt i sin opprinnelige form, slik han fra først av hadde skapt det.    Alt i naturen har fått hver sine talenter og evner, noen mer skjult enn andre.                                                           Mennesket er den skapning som har fått aller mest bagasje i så måte. Hvordan utnytter vi dette ?   I frelsesverket er dette fornyet og forsterket i form av såkalte nådegaver / tjenestegaver. Hvordan blir disse utnyttet eller benyttet ?    Menigheten skal være Jesu legeme, og hvert medlem et eller annet lem på dette legemet. Hvordan kan hver enkelt vite hva han har fått i nådegave. ?

Fabelen nedenfor gir visstnok en liten påminnelse om naturens dilemma, farer og muligheter. Kan noen kommentere/analysere denne på en eller annen måte.?

magnus L   

 ØRNEUNGEN                      

Ørneungen hadde nettopp seiret over sitt første hinder i livet. Etter en utrolig innsats hadde han greid å klore seg ut av sitt eget skall- sprengt sine egne grenser.  Han kikket nyssjerrig, og  litt forskremt rundt  seg                         Ved siden av ham lå et annet, lignende nøste som han selv, bare mye større og kraftigere. Storesøster, hun hadde greid brasene et par dager tidligere. De lå en stund og kikket på hverandre, uttrykksløst som om ingen ting skulle ha hendt.                                                                                                                                                         Plutselig mørknet det til over reiret, fulgt av en forferdelig sterk sus, mens hele reiret ristet.  Ørneungen trykket seg forskremt ned mot reirbunnen for å verge seg.   Storesøster visste bedre. Hun reiste seg halvt opp og gapte med nebbet alt hun orket.

Ørnemor kikket nesten interesseløst på den nye bylten som var kommet til, plukket opp noen skittklatter med nebbet  som hun kastet utfor reirkanten. Så begynte hun å mate den største ungen . Etterhvert skjønte jo ørneungen hva som var på ferde, og begynte å gape  han også.  Han fikk jo noen slanter i ny og ne, når søsteren var blitt mett, såpass at han ble større og sterkere han også.  Han trivdes i reiret, og kroppsvarmen  fra storesøsteren var god å ha  for en som var liten   Etterhvert ble de ganske trangt i reiret.  Storesøster likte ikke dette i det hele tatt, og flere ganger var det nære på at han hadde ramlet ut av reiret på grunn av henne.

En dag satte hun brystkassen sin mot reirveggen, Spente føttene sine mot ørneungen og boret de kvasse klørne sine inn i kroppen hans så han måtte skrike høyt. Litt etter litt greide hun å manøvrere ørneungen opp på reirkanten og utfor. Det tok litt tid før klørne hennes fikk løsnet grepet, og kunne konstantere at nå var hun alene igjen og hadde  god plass,  og matfatet for seg selv.

Ørneungen trillet forskremt ned etter bergveggen.  Han bare registrerte at den nye verdenen som han etter hvert hadde vent seg til, gikk rundt og rundt. Som i et hjul i sanseløs fart.  Så bråstoppet det. En stor einer hadde tatt beskyttende i mot ham og dempet støtet.  "Så,så – sa eineren - dette går over, du klarte deg fint ", presis som om eineren hadde fått dette som livsoppgave,

Ørneungen kravlet i vei til han havnet på bakken med et lite dunk. Ør og fortumlet som han var tok det lang tid før han begynte å blunke igjen, og se seg rundt. Over tretoppene hørte han en velkjent lyd og en skygge som for over. det var ørnemor.  Han prøvde å skrike etter henne, men hun verken hørte eller brydde seg. Hun hadde nok med storesøster. I stedet kom skittklattene fra reirrensingen susende forbi hodet hans.

Det var natt. Mørket utnyttet ørneungen til både å gjemme seg og komme til krefter igjen. Lyset kom tidlig, og ørneungen våknet av en hare som hoppet forbi, ellers var det stille og rolig. Han vraltet litt omkring, støl og stiv etter alt som hadde hendt dagen før. Det brente i lårmusklene etter de kvasse klørne til søsteren.  Men først og fremst var han sulten, og det måtte han selv gjøre noe med, ørnemor kom jo ikke til ham. 

Dagene gikk. Han hoppet omkring og lette etter mat. Det gikk bra. han fant rikelig med mark og frosk som gikk ned på høykant. I det siste hadde han lært seg å fange en og annen mus også.  Ofte låg han mett og god i gropen sin og kikket oppover mot den blå himmelen. Han la hodet på skakke  og kikket med det ene øyet først, så snudde han hodet og kikket med det andre øyet. Slik kunne han ligge i timevis.

Mens han lå slik, kjente han alltid på et merkelig, brennende ønske inne i seg om å få komme opp der oppe. Han kunne se ørnemor, og nå også ørnesøster seile over himmelen. Han viste det var dem, for han hadde et ualminnelig skarpt syn, Dessuten både hørte og såg han når de kom tilbake til reiret som han ble kastet ut fra.  Han vraltet omkring blandt mose og lyng, og syntes av og til veldig synd på seg selv fordi han ikke greide å komme videre i livet. Han var blitt så stor nå at han hadde problemer med å springe etter maten også.  De  store vingene var alltid  i veien når han skulle dukke inn i et kratt etter en forskremt mus.  Han skjønte ikke helt hva disse vingene skulle være godt for.  Likevel syntes han det var godt å vifte med dem på heteste dagen.

Plutselig en dag nærmet det seg noen lekende reveunger. Det første ørneungen tenkte på da, var mat, her var det masse mat.  Jakten begynte, reveungene trodde det bare var lek, så dette var nok et lett bytte.  Men nei - et stort uhyre av en rev dukket opp.   Det uhyggelige revebjeffet fikk ørne ungen til å stoppe opp.  Han målte dyret på kryss og tvers med de skarpe øynene sine, og fant straks ut at her var det bare å flykte. Ørneungen skjønte at nå var det han som ble jaktet på i stedet.  Han brukte både føtter og vinger for å komme seg vekk fra de skarpe revetennene.

I det øyeblikket reven holdt på å få tak i ørneungen bar det ut for et høyt stup. Vektløsheten ble en uhyggelig opplevelse for  ørneungen ,  han hadde jo opplevd dette tidligere, bare at nå vart det fritt fall. Igjen gikk verden rundt for ham. Han såg at bakken nærmet seg med stor fart, men skjønte ikke hva han skulle gjøre med det.                                                                                                                                                                             Plutselig, - uten at han tenkte over det,  foldet vingene seg ut over ham i hele sin bredde.  Floget mot bakken stoppet opp, og i stedet kunne han seile av garde som det var den naturligste ting i verden.    Han kikket forsiktig opp til de der oppe og bestemte seg for at dit opp skulle han også. Han begynte å flakse forferdelig med vingene for å komme seg oppover. Til  kjente han at dette ble for slitsomt.  Mens ørneungen seilte i ring en stund merket han at det fantes merkelige krefter under vingene som løftet ham oppover, dit han ville, uten så mye som et vingeslag fra hans side.                                                                                                                                                     Da først gikk det  opp for ham at han kunne fly slik som de andre.  Han kjente en glede og en stolthet gjennom hele seg. Var det  dette de store plagsomme vingene skulle brukes til.   Han hadde rett og slett funnet sitt talent som han ikke ante at han hadde, fordi ingen hadde fortalt ham om det, eller undervist ham.   Han stod ikke tilbake for noen. Nå var han også fri, og kunne seile uten grenser under den blå himmelen.  Instinktivt fant han de sterke og gode oppvindene som løftet ham opp til de andre der oppe.  De kikket litt på hverandre en stund, der de seilte omkring der oppe under de blå himmelen.                                                                                                                                           Tre ørner hang der oppe og seilte i hver sine ringer - som om ingen ting skulle ha hendt,  De kikket årvåkent ned på den "deilige jorden" om det var noe der som kunne drepes, for at de selv kunne få leve.