Verdidebatt

Alle mennesker er religiøse

En vanlig tanke er at det finnes religiøse og ikke-religiøse mennesker. I dette innlegget forsøker jeg å vise at denne tanken er feil. Spørsmålet er ikke om du er religiøs eller ikke, men om hvordan du er religiøs.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Menneskene har til alle tider hatt behov for myter. Mytene er fortellinger som ordner den verden vi lever i. De gir gjerne en forklaring på hvor vi har kommet fra og hvorfor verden er som den er, og om hvordan fremtiden kommer til å bli.

Vi oppfatter verden i stor grad gjennom myter. De gir oss bestemte tankemønster for hvordan vi oppfatter virkeligheten, og virkeligheten må mer eller mindre tilpasse de mytene vi har. Den store samtidsmyten som forklarer verden for millioner av mennesker er naturligvis myten om evolusjonen. Denne myten forklarer i prinsippet alle fenomener for moderne mennesker, og det kan aldri dukke opp et fenomen som ikke lar seg forklare ut fra denne myten.

Dette blir i stor grad tatt for gitt. Akkurat som jeg som brillebruker til vanlig ikke tenker på at jeg ser på verden gjennom briller, tenker vi vanligvis ikke på at vi erkjenner verden ved hjelp av bestemte tankemønster, eller livssyn, om du heller fortrekker det. Og det finnes flere myter enn evolusjonsmyten, om noen skulle kjenne seg urolige over akkurat det.

En av de store mytene i samtiden er at det finnes noen som er sekulære og noen som er religiøse. Oppdelingen av menneskeheten i religiøse og sekulære, eller ikke-religiøse, om det måtte passe bedre, hører hjemme i moderniteten. Det å være religiøse er ensbetydende, i følge moderniteten, med å være irrasjonell, og det å være ikke-religiøs blir oppfattet som et uttrykk for rasjonalitet. Veldig grovt, og selvsagt veldig karikert sagt.

Selvsagt vil de ikke-religiøse framstille seg selv som de nøytrale, og alle andre som ikke-nøytrale. Det er jo grunnen til at alle fellesarenaer i samfunnet skal være ikke-religiøse, det vil si de skal være absolutt renset for alle religiøse uttrykk, i alle fall om Humanetisk Forbund får det som de vil. Og det gjør de jo ganske ofte, men selvsagt ikke så ofte som HEF vil, for de vil at det skal være slik alltid.

Det som gjør hele oppdelingen av menneskeheten i to store grupper, nemlig de religiøse og de ikke-religiøse, meningsløs, er at alle mennesker er religiøse. Det er i alle fall min påstand og min mening. Og alle mennesker er religiøse fordi de ikke har noe valg. Alle mennesker er dømt til å være religiøse i den grad de er mennesker.

Jeg sier ikke at alle mennesker tror på noe overnaturlig eller på en eller flere guder, i alle fall ikke om ordene betyr det de vanligvis betyr. Men jeg sier at alle mennesker er religiøse i den forstand at alle mennesker har noe som de bryr seg maksimalt om, eller, i mangel av ord på det norske språk, noe som kan kalles deres ”ultimate concern”.

De fleste mennesker vil jeg tror bryr seg om mer enn en ting. Det er ofte en hel mengde av ting som er viktige for dem. Men alle tingene er ikke like viktige, noen ting er viktigere, i den forstand at de holder fast på disse tingene nærmest samme hva det koster. Og det er dette som et menneske sist av alt er vil gi slipp på, som jeg kaller dette menneskets ultimate concern.

Nå varierer det selvsagt veldig mye hva som er menneskenes ultimate concern. Men uansett hva det enn kan være, så er i funksjonell forstand et menneskes ultimate concern dette menneskets gud. Det er relativt lett å gi eksempler på hva det kan dreie seg om.

I forbindelse med krakk på børsen, eller bare usedvanlig store tap på aksjespekulasjon, er det svært ofte noen som finner ut at livet er ikke lenger verd å leve. I enkelte land kan fotball få fatale konsekvenser om favorittlaget taper. En kjent sak er at relasjonsbrudd kan være dødelige. De har satset livet sitt på en person, og når den personen ikke lenger er der, er selve meningen med eksistensen borte.

I disse dager kan vi jo tenke på hvordan det går når noen har profetens ære som sin ultimate concern. Profetens ære er viktigere enn selve livet, og en liten provokasjon rettferdiggjør drap på uskyldige. For andre er det kampen mot rasisme, eller menneskerettigheter, eller det klasseløse samfunn, eller den rene rase, eller kampen mot islam, eller kampen mot religion, eller kampen for ytringsfrihet, eller you name it, som er det ultimate.

Eksemplene er mange. Status, rikdom, skjønnhet, luksus, makt, sex, popularitet, frihet, selvstendighet, helse, trening, image, og jeg vet ikke hva, kan utmerket vel bli det aller viktigste for et menneske, og funksjonelt være dette menneskets gud. Det store spørsmål er selvsagt om det man satser på holder når det kommer til stykket, men det er et tema for et annet innlegg.

Henry Zylstra skrev: "Å være menneske er å være vitenskapelig, ja, og praktisk, og fornuftig, og moralsk, og sosial, og kunstnerisk, men å være menneske er også å være religiøs. Og dette religiøse i mennesket er ikke bare et annet aspekt ved det, utelukkende en annen side av dets natur, bare en annen del av helheten. Det er forutsetningen for alt det andre og begrunnelsen for det øvrige. Dette er nødvendigvis og uunngåelig således for alle mennesker. Intet menneske er religiøst nøytralt i sin kunnskap og bemektigelse av virkeligheten."

Intet menneske er religiøst nøytralt, slår Zylstra fast. Enten det det dreier seg om en ateistisk filosof som argumenterer mot Guds eksistens, eller det er en humanetiker som vil fjerne ethvert spor av religionen fra den offentlige arena, eller det er en radikal islamist som kjemper for profetens ære, eller det er en kristen som ofrer livet sitt for sin tro, så er ingen av dem religiøst nøytrale.

Verden består ikke av religiøse og ikke-religiøse mennesker. Men den består av mennesker som har ulike ting som angår dem maksimalt, som er deres grunnleggende eksistensberettigelse, eller kort, deres ultimate concern.

Hvert enkelt menneskeliv er en manifestasjon av dette menneskets grunnleggende lojaliteter og svar på de store livsspørsmål. Det som kjennetegner kulturer er gjerne at flere mennesker gir de samme eller lignende svar på disse spørsmålene.

Hvis bunnlinja er det som har størst interesse for mange nok mennesker får vi et kapitalistisk samfunn hvor alle andre hensyn må vike eller kommer i andre rekke. Hensynet til mennesker og miljø må vike for de jernharde økonomiske realitetene, og millioner av mennesker må lide.

Hvis ens eget selv og utfoldelsen av dette er det primære mål, får vi et samfunn hvor det store flertall er opptatt av å mæle sin egen kake, og naboen og de andre får klare seg som best de kan, i alle fall dersom de ikke er i vegen for mine planer. Et samfunn uten solidaritet og samfunnsbevissthet blir lett et samfunn hvor alle er i kamp med alle.

I den grad mange nok mennesker synes det viktigste i livet er å få mest mulig nytelse ut av det, altså at holdningen er noe i retning av den gamle ordet om at la oss ete og drikke, for i morgen dør vi, får vi et samfunn som er ute av stand til å møte livets utfordringer konstruktivt. Om mange nok ikke setter tæring etter næring, får vi før eller senere en gjeldskrise, og det som følger med en slik.

Dypest sett er alt dette uttrykk for menneskenes religiøsitet, det som angår dem maksimalt, det som har deres maksimale interesse. Sekulærhumanismen er et religiøst livssyn akkurat i like stor grad som kristendom og jødedom og islam. Men akkurat derfor er det så viktig å ta et oppgjør med illusjonen om at religiøs nøytralitet er mulig. Spørsmålet er aldri om et menneske er religiøst eller ikke, men om hvordan det er religiøst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt