Volden alene må fordømmes, ikke filmen

Vi har nettopp vært vitne til enda en runde med voldsomme reaksjoner, blant annet angrep på og antenning av ambassader, med flere drap som følge. Alt på grunn av en ytring, en film. Og med dette følger enda en debatt der viktige demokratiske prinsipper får bryne seg mot krenkelse, hat og raseri. Men hvordan kommer vi oss videre?

Andreas Masvies kritiserer med rette ˝dialogdamene˝ for deres farlige og antidemokratiske implikasjoner (Aftenposten 19.09), hvor velmenende de enn er. Først ved formodentlig å sidestille ytringer med drap ("Like sterkt protesterer vi mot at noen bruker vold og drap for å stoppe andres ytringer"). Like sterkt?! For det andre, ønsket om å kvele provoserende ytringer. Og Masvie stiller her et helt essensielt spørsmål: hvem skal ha definisjonsmakten for hva som er krenkende og provoserende, og hvor skal grensen settes? Å la det være opp til den fornærmede bryter med alle objektive rettsprinsipper. Det er farene for misbruk av denne makten som er selve ytringsfrihetens eksistensgrunn.

Derfor kan ikke hensynet til krenkelse være veien å gå.

De religiøse lederes reaksjoner

Og det er her de religiøse lederne kan bidra. Hittil har det ikke bare vært positivt. Etter nyheten om denne Muhammed-filmen kom ut, oppfordret blant andre Det muslimske brorskap i Egypt til store protestdemonstrasjoner. Det ble som vi vet voldsomt og dødelig i flere muslimske land. Egypts president Mohammed Morsi forsøkte tilsynelatende å roe gemyttene, men var farlig tvetydig, slik våre ledere her i Norge kan ha vist seg å være.

Felles for reaksjonene fra ledere i muslimske land, også fra Islamsk Råd Norge, er at man i første rekke fordømmer videoen, før så å mane til ˝ro og omtenksomhet.˝ Når det åpenbart er galt å sidestille ytringer med vold og drap, hvor ille er det ikke da å prioritere fordømmelsen av ytringen – som et slags mantra – fremfor å fordømme volden? Å la voldsfordømmelsen komme i andre rekke får den til å virke tvunget, som et slags minstemål av korrekt tale.

Pragmatikk og politikk

Så hvorfor kan ikke de religiøse lederne gjøre det som åpenbart er det beste? Hvorfor kan de ikke konsekvent fordømme volden, for videre å mane til fred og toleranse; heller å godta krenkelse fordi det er et nødvendig onde i et fritt samfunn? At det er ikke til å komme utenom, og at dersom man heller ignorerer det, vil provokasjonene opphøre? Og å la dette budskapet synke ned i folkedypet.

Ett problem er det politiske presset på lederne til å uttrykke harme. Innflytelsen går også nedenfra opp. Når alle disse sterke følelsene er tilstede vil det alltid være en konkurrent klar til utnytte disse følelsene dersom de ikke lar seg få uttrykke gjennom lederen, og med lederens tillatelse. Dette skaper et press for reaksjon som kan være særdeles uheldig. Hvordan kan dette tas tak i og forbedres?

Slike politiske og pragmatiske hensyn er det viktig å være klar over, slik det er viktig å være klar over hvorfor våre politikere ikke alltid kan uttrykke seg så prinsipielt som vi kanskje hadde ønsket. Samt være klar over mulige konsekvenser av ytringer – eller konsekvensene av oppmaninger til protester. Selvfølgelig. For i ytringsfrihetsdebatten må man kunne ta pragmatiske og politiske betraktninger inn i kalkylen, gitt at man er helt klar på – og klar over - at visse prinsipper er ukrenkelige.

Protestmarkering

Islamsk Råd Norge arrangerer kommende fredag en fredelig protestmarkering mot filmen. Kanskje er dette er god og nødvendig måte å få bukt med krenkede følelser på. Kanskje kan det gi et godt inntrykk for resten av samfunnet. Men Rådet burde også vurdere de pragmatiske og politiske betraktningene om hva en slik markering har for seg. Hvor hensiktsmessig er det? For i et fritt samfunn er provokasjoner kommet for å bli.