Forfølgelse neste?

Jeg har tilbrakt den siste uka i Roma på en konferanse i regi av det økumeniske nettverket Eurochurch. 50 personer fra mange europeiske land, og fra enda flere teologiske og kirkelige tradisjoner, var samlet på et katolsk retreat- og konferansesenter for å samtale om hvordan kirken kan oppleves mer relevant i det postkristne Europa. Temaet var Incarnation (inkarnasjon) - et sentralt teologisk begrep, som også er i ferd med å bli et mote- og løsenord i mange kristne sammenhenger i dag for å få folk tilbake til kirkene. Det spesielle med denne samlingen var sammensetningen av deltakerne. Her var det en god blanding av teologiske lærere og forskere og pastorer og menighetsplantere som kjenner problemene med å kommunisere med postmoderne mennesker på kroppen.

Fra mange land ble det rapportert om en stadig større åpenhet for åndelige og eksistensielle spørsmål. Men bare et fåtall av disse søkende menneskene tror at den tradisjonelle kirken har noe svar på denne lengselen. Det startes derfor mange nye menigheter og fellesskap (fresh expressions, som engelskmennene kaller det) som ønsker å ta folks behov og spørsmål på alvor. Og skape samværsformer hvor folk kan få komme med livene sine, slik de faktisk er. Fordi postmoderne mennesker flest ikke lenger forholder seg til autoriteter som tidligere generasjoner gjorde, og opplever at kirken er både fordømmende, moraliserende og ikke-relevant, blir det viktigere enn noen gang med autentiske kristne som lever ut troen både på arbeidsplassen og i fritiden. Og bygger relasjoner med ikke-troende venner. Kirken står lavt i kurs i mange land. Men mange som har gitt den opp som institusjon, lar seg fortsatt begeistre og utfordre av Mannen fra Nasaret.

Den såkalte postmoderne tiden som vi lever i, gir oss mange muligheter. Og kanskje større utfordringer enn vi liker å snakke om. I en kultur hvor manges liv styres av det som kjennes godt og riktig for meg nå, er det også stor åpenhet for å høre andres fortellinger om hvordan de har ordnet livet. Det synes å være en helt annen åpenhet og respekt for å dele det kristne vitnesbyrdet - eller troshistorien - i dag enn for bare 10-20 år siden. Fortellingen har fått en sentral plass. Folk "kjøper" gjerne det vi har på hjertet og som har betydd så mye for oss. Problemet oppstår i det øyeblikket vi hevder at vi tror det finnes en sannhet som gjelder alle mennesker. Det postmoderne tabu nummer en er, etter min mening, Sannheten. Med stor bokstav og i bestemt form.

Det fører meg til det som var den største utfordringen for meg personlig under dagene i Roma. En av de to hovedforedragsholderne var en russer som ble utvist fra det tidligere Sovjetunionen på 70-tallet på grunn av sin kristne tro. Professor i teologi, Johannes Reimer, som nå både underviser ved et sørafrikansk universitet og planter nye menigheter i Tyskland, tegnet et relativt dystert bilde av fremtiden for den levende kristne kirke i Vesten. "De tause kristne ble ikke fengslet i gamle Sovjet. De vil heller ikke bli forfulgt i Vesten i årene fremover", hevdet Reimer. "I toleransens navn tåles ikke mennesker som har en annen oppfatning enn den rådende og politiske korrekte", fortsatte han. "Vi ser det tydelig i mange land hva som skjer med folk som har en annen oppfatning enn flertallets , for eksempel i verdispørsmål som angår familien. Jeg tror ikke det går så mange år før det virkelige slaget vil stå. Om det blir lov å proklamere, som kirken har gjort til alle tider, at det finnes bare en vei til Gud. Han heter Jesus."

"Vil vi som hevder det risikere å havne i fengsel?, spør jeg forsiktig. "Nei, ikke nødvendigvis. Det er mer sannsynlig at vi blir brakt til taushet, usynliggjort og plassert utenfor det gode selskap. Mobbet."

Vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Hva mener dere som leser denne bloggen?