Verdidebatt

Nei til regjeringssamarbeid med Frp

KrF kan tape sin sentrumsidentitet hvis partiet binder seg for sterkt til Fremskrittspartiet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne helgen skal KrFs landsstyre behandle spørsmålet om regjeringssamarbeid etter 2013. Etter åtte år med rød-grønn regjering er appetitten på et skifte forståelig.

Stoltenberg-regjeringen har på mange områder ført en politikk som har utfordret KrFs verdigrunnlag. De har satt menneskeverdet under press gjennom en å legge opp til praksiser i forskning og helsetjeneste som fører til at spirende menneskeliv sorteres bort. De har svekket det sivile samfunnet ved å angripe familienes valgfrihet og legge en klam hånd på frivilligheten – og forsøkt å styre tros- og ytringsfriheten ved å stille krav om politisk korrekte meninger for å få offentlig støtte. De har sviktet i kampen mot fattigdom i Norge – og antallet barn som lever i fattigdom har økt kraftig under den rødgrønne regjeringen. De har mistet gangsynet i asylpolitikken og vist handlingslammelse i klimakampen.

For å nevne noe. Lista kunne vært utvidet.

Statsminister Jens Stoltenberg har gjort det klart at den rødgrønne regjeringen går til valg på fire nye år i regjeringskontorene – slik at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kan fortsette den politikken de har ført de siste åtte årene. Det er, på bakgrunn av lista ovenfor, ikke vanskelig å forstå at dette avstedkommer et sterkt ønske fra de fleste KrFere om at partiet skal være en del av et robust alternativ til fire nye år med rødgrønn regjering.

Jeg vil imidlertid advare mot at dette sterke ønsket går på bekostning av en annen viktig ambisjon for KrF – nemlig at partiet ønsker å være en del av et tredje alternativ i norsk politikk. Det norske kristendemokratiet er en utpreget sentrumsideologi, og KrF har i mange år vært opptatt av å vise at det finnes flere alternativer enn venstre- og høyresida i Norge. Det finnes en tredje vei mellom sosialisme og liberalisme, stat og marked og kollektivisme og individualisme. KrF har derfor vært opptatt av å avvise fra en toblokkstenking i norsk politikk – der selve premisset er at det bare finnes to mulige veier å gå. Av samme grunn har partiet alltid gått til valg på regjeringsalternativer uten ytterfløyene – og med et tyngepunkt i sentrum.

I dagens sterkt polariserte politiske landskap er dette en krevende øvelse. Foran stortingsvalget i 2013 avtegner det seg et bilde av to alternativer – enten fire nye år med rødgrønn regjering eller en ikke-sosialistisk regjering med Høyre i førersetet. KrF bør ha som ambisjon å prege alternativet til den rødgrønne regjeringen. Samtidig mener jeg det er grunnleggende viktig at KrF ikke binder seg sterkere til høyresiden enn nødvendig.

Dersom KrF etter stortingsvalget går inn i et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet eller et bindende samarbeid i Stortinget som ”støtteparti” til en regjering der Fremskrittspartiet deltar, frykter jeg at partier taper sin sentrumsidentitet og sin troverdighet som et tredje alternativ. Den ideologiske og politiske avstanden til Fremskrittspartiet er dessuten for stor til at så tett samarbeid er naturlig.

Ved et ikke-sosialistisk flertall bør alle partier på ikke-sosialistisk side kunne snakke sammen om hvilken ny regjering det er grunnlag for. KrF bør i en slik situasjon arbeide for en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. En slik regjering vil være i tråd med de tradisjonene KrF har ved regjeringssamarbeid: Ikke-sosialistisk og med et tyngdepunkt mot sentrum.

Dersom samtalene på ikke-sosialistisk skulle vise at et annet regjeringsalternativ (for eksempel en ren Høyre-regjering eller en blå-blå regjering) er mer styringsdyktig – bør KrF kunne samarbeide med denne både om enkeltsaker og budsjett. Jeg er imidlertid svært skeptisk til å love en slik regjering evig troskap som støtteparti. Det må være politikken som avgjør hvor lenge en slik regjering blir sittende. Dersom regjeringen utfordrer grunnleggende kristendemokratiske verdier, bør KrF kunne se en annen vei for å få gjennomslag.

Å binde seg fast til Fremskrittspartiet, vil innebære et historisk linjeskifte for KrF. Jeg tror det vil skake mange trofaste KrFere langt inn i hjerterøttene, fordi et slikt samarbeid vil utfordre noe av det som utgjør sjela til partiet – respekten for menneskeverdet, solidariteten med sårbare, forvalteransvaret for natur og miljø og kampen for en mer rettferdig verden.

Det er ulike meninger i dette spørsmålet i KrF, også i Oslos fylkeslag. Men etter min mening må partiet avvise et regjeringssamarbeid med Fremskrittpartiet dersom KrF skal beholde troverdigheten som verdiparti og tredje alternativ.

Erik Lunde, leder i Oslo KrF

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt