Den forbudte debatt

Demokratiets flertallsdiktatur.

Fra Aftenposten igår: "AP-sekretær Raymond Johansen raser mot bistandsadvokat!". Og fra AP-politiker Anette Trettebergstuens Twitterkonto, også igår: "Det er bare en ting å si til alle disse mer el mindre voksne menneskene som nå hetser Eskil Pedersen: hold kjeft, idioter»

Sensur som metode? Som kjent følger man flertallet; ikke fordi det har rett, men fordi det har makt. Flertallsdiktaturet kan fremheve viktige verdier som ytringsfrihet, demokrati og mangfold som vesentlige forutsetninger og elementer i et demokrati. Men når det kommer til stykket kan det se ut som om de liberale holdningene og verdiene man vanligvis flagger kun er situasjonsbetinget gyldige. De gjelder ikke når de har en pris. Når ytringsfriheten og verdiene nettopp skal underbygge mangfoldet og gi mindretallet ordet og rom, så møtes man altså med sensur og fortielser en og annen gang. Ergo sitter vi igjen med bilder av virkeligheten og verdibegreper som tydeligvis er å anse som uttrykk for betingede subjektive variabler.

Hvem som avgjør når og hvorfor prinsippene skal anses som gyldige er dog et interessant spørsmål: Man ser en og annen gang at Arbeiderpartiet spesielt og enkelte andre politikere generelt ved ren selvtekt har påtatt seg rollen som den som til enhver tid har enerett til å definere hva som er rett og galt, og når verdier og prinsipper skal anses som gyldige. Den som påberoper seg definisjonsmakten har som kjent fått tak i bukten og enden av enher sak.

Etter en katastrofal terroraksjon er det mange familiemedlemmer og andre pårørende (samt flere andre) som sitter igjen med mange spørsmål. Men det er kun ett av dem som ikke tillates å bringes ut i offentligheten. Nemlig angående en ledende ungdomspolitikers mer enn raske retrett fra åstedet, nesten alene i en stor transportbåt. Mange pårørende vil ha belyst de valg som denne ungdomslederen foretok. Nettopp i egenskap av leder. De mener antagelig at det å være leder faktisk også innebærer det å lede. Betale prisen for alle utfordringer og eventuelle ulemper...  som det å høste godene fra å være i positivt søkelys i mediene m.m. En leder skal ikke stå øverst i et hierarki, sole seg i posisjonen og styre de andre ovenfra: Men stille seg ved de andres side og gå i spissen for, og eventuelt rettlede, alle de han er leder for. Være det gode eksempel. Det er ikke "hets" å gå inn i dette temaet, selv om man dermed også rammer den angjeldende.

Raymond Johansen står i disse dager med massiv tyngde og vrede frem i mediene og belærer oss alle om hva som skal anses som vesentlig og "at det bare finnes én skyldig i denne saken." Men det er ingen som har påstått noe annet enn at terroristen alene står ansvarlig og skyldig for sine handlinger. Johansen skyver like godt alle de overlevende ungdommene foran seg for å hindre debatt om en AUF-leders rolle og valg. "Den kritikk som rammer denne lederen vil også ramme alle de andre medlemmene". Men dette er manipulasjon og retorikk, fra Raymond Johansen.

Det de pårørende vil ta opp er forhold forut for, og underveis, av det tragiske som foregikk. Det går an å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Men altså ikke for Raymond Johansen. Her forsøker Johansen å eneveldig definere foreldrenes behov og spørsmål slik at denne delen av debatten kan ties ned før den i det hele tatt har begynt. Og det er også en rekke andre i samfunnet som bærer samme spørsmål. Men...

...jeg gjør nå et forsøk på et bilde: Står den alltid låste døren til hønsegården en dag brått åpen, så har faktisk den som glemte å lukke døren et visst delansvar for de muligheter som åpnet seg for ulvens senere grove handlinger - uansett hvor skyldig ulven selvsagt er for egne valg etterpå? Nå vet jeg at et bilde etterpå kan misbrukes i retorisk og manipulerende  øyemed; det kan alltids vries og vrenges på og latterliggjøres for slik å annulllere selve innleggets intensjoner. VD er full av slike eksempler på retoriske mis-øvelser. Men jeg håper like vel dette bildet åpner for hva jeg vil påpeke.

Advokat Meling har i disse dager stått frem og forsøkt å få dette spørsmålet frem, men blir nærmest overkjørt av bulldozeren fra AP. Advokat Meling og de pårørende skal kort og godt føye seg inn i rekken og holde kjeft slik gode pårørende, AP-medlemmer og gode norske borgere har å gjøre. I dag forteller advokat Meling om omfattende trakkasering, utskjelling og plaging privat etter at han dristet seg frem til å være en stemme for de pårørende her; de uten stemmer. Dette burde han altså ikke ha gjort. Også her på Verdidebatt har dette temaet blitt forsøkt tatt opp, men trådene har alltid blitt fjernet av debattredaktøren. Fremfor å fjerne debatten, og mulighetene for en slik debatt, burde kanskje heller debattredaktøren åpne for en mer inngående oppfølging og styre bort de elementer som eventuelt blir for grove og trakkaserende? Demokrati er som kjent å gi ordet til den som ikke har det på forhånd. Et slikt demokrati vil ikke APs Raymond Johannesen ha.

Konjunktur- og situasjonsbestemte verdier er det motsatte av demokrati i praksis. Når det man gjør overdøver det man sier står man fattig tilbake med sine flotte ord. Virkeligheten er den øverste dommer. APs verden skal øyensynlig bygge på en fortegnelse av virkeligheten, samt at flere forties og umyndiggjøres for deretter å stilles i den kalde og mørke skyggen av de gode og fornuftige velgere og borgere AP vil ha?