Å stifte fred mellom naturvitenskap og skapertro

Verdidebatts og Vårt Lands visjon er å være en bro mellom tro og tanke så la meg starte her med noen eksempler på troende pionerer i naturvitenskap som har betonet sammenhengen mer enn konflikten:

·        Johann Kepler (1571 – 1630), han med lovene for planetbanene fra tidlig 1600-tall, de første matematisk formulerte naturlovene. Hans skrifter er gjennomsyret av troen på at hans vitenskap består i å utforske det Gud har laget.

·         Asa Gray (1810-1888), som regnes for den viktigste botanikeren i Nord-Amerika på 1800-tallet. Han var både Darwins viktigste popularisator i USA og diakon i den presbyterianske kirke, rotfestet i klassisk kristen tro. Selv om han var uenig med Darwin når det gjelder guddommelig vilje og design, fikk han Darwin til å skrive "mine teorier er ikke nødvendigvis ateistiske".

·        Georges Lemaître (1894-1966), den katolske presten som på slutten av 20-tallet fant at universet startet med en eksplosjon av et kosmisk egg, det vi i dag kaller Big Bang.

·        Francis Collins (1950-), den høyt profilerte troende som ledet kartleggingen av det humane genom og som nå leder National Institute of Health i USA.

Her er et lite knippe av bøker på norsk:

Richard Dawkins: Gud, en vrangforestilling

Dawkins er nesten å regne som en av vår tids vekkelsespredikanter. Han er også belønnet av min arbeidsplass, Universitetet i Oslo, med et æresdoktorat. Han ynder å kritisere særlig ytterlighetene blant troende, noe mange troende nok ikke har så lett for å kjenne seg igjen i. Det er ikke så veldig stor forskjell på islamistiske selvmordsbombere og fundamentalistiske kristne for ham.

Dawkins spør om spørsmålet om Guds eksistens er av den typen som vi kan finne et svar på eller om det er umulig. Han mener klart det første og holder det for et vitenskapelig spørsmål med et entydig svar som vi en dag vil vi vite svaret på. I mellomtiden kan vi si noe om sannsynligheten. Boka handler så mye om hans hovedtese, nemlig "Hvorfor det nesten sikkert ikke finnes noen Gud".

Dawkins kritikk bygger særlig på en modell der Gud har vært brukt som forklaring på alt vi ikke har forstått. I dag har vitenskap gitt oss så mange forklaringer at det er ikke særlig mer enn hva som sparket i gang Big Bang som er ukjent. Og selv der har ikke Gud som årsak noen særlig forklaringsverdi. Dette har mange trekk fra en Gud-i-hullene (God of the gaps) modell og veldig likt det Intelligent Design (ID)-bevegelsen hevder, bare med motsatt konklusjon av hva den neste boka står for.

Kjell Tveter: Livet - skapelse eller tilfeldighet

”Livet – Skapelse eller tilfeldighet?” av Kjell J. Tveter ble gitt ut av Hermon Forlag i år. Tveter argumenterer for at skaperverket ikke er tilfeldig, noe alle som tror på Gud må være enig i. Han har mange fine eksempler på det, fint illustrert av Vivian Zahl Olsen.

Men samtidig går han mot så store deler av evolusjonsteorien og darwinismen at boka ender opp med å være sterkt vitenskapskritisk.  Hans premiss er: "Når det gjelder livets opprinnelse, er det bare to muligheter:

1.       Enten oppstått spontant av seg selv ved tilfeldighet

2.       Eller livet er forårsaket av en skapende Intelligens som vi vanligvis kaller Gud

Flere muligheter finnes ikke.”

Dette er veldig likt det som Dawkins sier. Som vi skal se senere argumenterer Skarsaune for at dette er en ganske ufruktbar måte å stille spørsmålet på, og at det faktisk er flere muligheter. Man kan jo også stille seg spørsmålet om hva som ville skje hvis det skulle vise seg at det ville være mulig å skape liv i et laboratorium. Selv om det er et intelligent menneske som står bak, kommer vi likevel så mye nærmere muligheten for punkt 1 over, at en kan lure på hva som ville skje med ID-ernes tro på Gud i det tilfellet.

Samtidig sier også Tveter følgende: "Evolusjonslæren gjør en feil når det mener å kunne gi opplysninger om et Skapende vesen, om det eksisterer et slikt eller ikke. Den blander kortene tro og vitenskap, og det ligger langt utenfor evolusjonslærens område og kompetanse."

Dette er ikke så vanskelig å være enig i, men det ligger også farlig nær å slutte at heller ikke den antatt vitenskapsbaserte ID-bevegelsen vil klare å gi slike opplysninger.

Jens Gabriel Hauge: Gud og naturen, om vitenskap og kristen tro

Denne boka ble utgitt i1999 på Genesis forlag, og reklamerer på baksiden med: "Hans syn på de nytestamentlige mirakelfortellingene vil nok vekke oppsikt hos mange."

Hauge starter med å være kritisk til de som mener at det ikke finnes noen annen virkelighet enn den materialistiske og til de som hevder et reduksjonistisk syn, dvs. at et studium av kjemi, biologi og fysikk alene forklarer alle menneskets egenskaper. Dette er noe alle troende må være enig i. Han argumenter for at alt er kommet til gjennom "omhyggelig utvalgte naturlover og stoffegenskaper, gjennom de kreative egenskapene Gud har utstyrt materien med og holder ved like."

Hauge er klar på at Jesus stod opp fra de døde med et nytt oppstandelseslegeme. Dette er, så langt jeg kan se, det eneste underet han anerkjenner. Når han diskuterer undre, konkluderer han overraskende med at Bibelens tale om Guds stadige inngrep ved helbredelses- og naturundre er i strid med bildet av Gud som skaper.

Boka starter med å gi leseren en forventning om at den vil presentere en harmonisering av naturvitenskap og kristen tro, men jeg ble skuffet, da jeg synes det er klarere og klarere utover i boka at det for forfatteren er en konflikt mellom naturvitenskap og Bibelen. Hauges løsning er å tolke Bibelen billedlig og å avvise deler av den. Han slutter seg til teologen Bultmanns (1884 - 1976) avmytologiseringsprosjekt og begrunner det med behovet for å kommunisere med vår tid. Jeg synes dette skaper et nytt og enda større kommunikasjonsproblem ved at Gud får så mange begrensninger, at en kan begynne å tvile på om Han er i stand til å gjøre noe som helst.

Så forskjellige som disse bøkene er så er de altså alle tre konfliktorientert på hver sin måte. Der Tveter vil endre vitenskapen, vil Hauge endre og tilpasse troen, mens Dawkins ikke anerkjenner skapertro i det hele tatt.

Oskar Skarsaune: Skaper-koden har moderne naturvitenskap knekket den?

Denne boka fra Avenir 2008 stiller også konflikten i perspektiv ved å peke på at det ganske nylig at den er oppstått, egentlig i løpet av de siste 100 årene. Skarsaune stiller så spørsmålet på en annerledes og mer fundamental måte enn både Dawkins og Tveter gjør: Er Gud årsak til universet eller er han dets opphavsmann?

Gud er ikke den første årsak som så ledet til Big Bang osv, da blir han som Dawkins med rette påpeker mindre og mindre for hver nye vitenskapelige oppdagelse. ID-ere som Tveter får også større og større problem med å komme opp med gode argumenter. Dessuten peker Skarsaune på at ID er vesensforskjellig fra vitenskap. Der vitenskap søker etter forklaringer søker ID etter områder der man skal gi avkall på en forklaring.

I stedet peker Skarsaune på at Gud er opphavsmannen, dvs. svaret på dilemmaet som Einstein formulerte slik: "Det mest uforståelige ved verden er at den er forståelig." Eller som Hawkins sa: "Hva er det som puster inn i ligningene så de tar fyr og skaper et univers som de kan beskrive?"

For å vise forskjellen viser han til Shakespeares forhold til Hamlet. Shakespeare laget lovene for dramaet. Han var en så god dramatiker og laget en så god indre sammenheng at lovene lar seg forstå av stykkets handling. Man trenger ikke Shakespeares forklaring for å forstå hva som skjer.

Dermed er Shakespeare ingen forklaring på handlingen i Hamlet. Han er svaret på hvorfor Hamlet eksisterer i det hele tatt. For Skarsaune ligger dermed det mest mirakuløse i at ursuppen rett etter Big Bang hadde i seg muligheten for liv. Også liv som kunne være seg bevisst sitt opphav.

Boka ”Tro og vitenskap. Sammenheng eller sammenstøt”, Lunde 2006, redigert av Espen Utaker bør også nevnes her. Den inneholder ID-perspektivet (ved Jon Kvalbein), men har nok mer vekt på sammenheng enn sammenstøt, bl.a. i kapitler av Bjørn Are Davidsen, Knut-Willy Sæther og Skarsaune.

Konklusjon

Det er jo interessant at fire av disse bøkene er skrevet av professorene Dawkins, Tveter, Hauge og Skarsaune. Det viser i hvert fall en ting og det er at en professortittel ikke fører til et entydig svar på dype spørsmål om Gud eksistens og sammenhengen med naturvitenskap.

Jeg har nok etter hvert fått mest sans for Skarsaunes tilnærming. Utfordringen kan være å skille den fra Hauges liberalteologiske alternativ. Her er det mye å lære av tilnærmingen til Frances Collins og BioLogos bevegelsen som jeg synes er de som best følger videre i den stolte tradisjonen fra vitenskapspionerene nevnt innledningsvis. De forsøker å forene Bio – for det biologiske med Logos - Ordet (I begynnelsen var Ordet … i Joh. 1). De er også veldig klare på at de står for en klassisk kristen tilnærming til Bibelen og fastholder muligheten for mirakler, samtidig som de står for moderne naturvitenskap.