Kulturrelativisme

Kulturrelativismens moralske og politiske dilemma kan formuleres slik: Alle medlemmer i et liberalt demokrati har de samme rettighetene. Alle medlemmer har samtidig rett til å være forskjellige og krav på kulturelle særrettigheter.

Innvandrere har derfor krav på territoriell rettigheter fra nasjonalstaten, med den begrunnelse at de har en spesiell kultur og derfor har krav på beskyttelse. Derfor ser vi at innvandrerledere i Europa kreve språklige og religiøse særrettigheter på bekostning av "menneskerettighetene"

Menneskerettighetene er langt ifra universelle. Det har sin opprinnelse i Vesteuropeisk naturrettstenkning og opplysningstid. Ideen om at alle mennesker er født med bestemte ukrenkelige individuelle rettigheter. Dette er en særegen europeisk tenkemåte og filosofi.

I Ikke-vestlige kulturer er individet et produkt av sosiale relasjoner, der fellesskapet skal tillegges rettigheter på bekostning av individet. Hos mange folkeslag går lojaliteten først til familien, så til slekten og deretter landsbyen. Sjeldent videre til en abstrakt fellesskap.

Kulturrelativismen har utviklet seg til en farse, hvor minoriteter mener å kunne tillate seg hva som helst på bakgrunn av sin påståtte kultur. Innen denne logikken vil lovbrudd begått av minoriteter kunne unnskyldes og forsvares fordi de angivelig ikke er brudd på de tradisjonelle normene innen lovbryterens kultur. Alle kulturer har jo like verdi og de samme rettighetene.

Multikulturalisme er en sterk kollektiv tenkning som går langt i å sidestille grupper og kulturer, uansett hvor forkastelige praksiser de måtte utøve. På bekostning av individrettigheter.

Det ble ikke slik at forskjellige kulturer berikende utveksler spennende filmer, musikk, krydder, mat, litteratur, vitenskap eller fredelig kappestrid i sport og idrett slik multikulturalistene ønsker, MEN i større grad en verdikamp.

Større mengder mennesker uten felles verdigrunnlag, er ikke ”samfunn”, men kun enkeltindivider tilfeldigvis på samme sted uten limet som gjør forholdet dem i mellom til noe mer enn kun summen av enkeltindivider. ”Samfunn” betyr at man forholder seg til hverandre på en bestemt måte, bl.a. gjennom felles verdigrunnlag.

Samfunn med parallelle verdier og manglende kompetanse har kritisk redusert evne til å løse komplekse oppgaver gjennom effektivt å bearbeide informasjon og se sammenhenger og løsninger.

Brochmann-rapporten sier at vi kan ha enten innvandring eller velferd, men ikke begge deler, med mindre innvandrerne blir like produktive som den opprinnelige befolkningen.

Vi lever i Vest-Europa, med en sentralisert og sterk stat, hvor det er nødvendig at alle borgere er en del av storsamfunnet for å lykkes.

Diskusjonen så langt peker i retning av at kulturrelativismen bør støtes ut i det ytterste mørke, og at den bør erstattes av en likhetsorientert, rettighetsbasert, universalistisk moral på alle områder. Ved å hevde at innvandrere ikke kan avkreves de samme moralske standarder som oss selv, utdefinerer man dem i praksis fra vårt moralske univers.

Hanni