Mitt Romney og Joseph Smith´s gjenferd

Kan en person med Mitt Romney´s personlige overbevisninger virkelig slå Barack Obama?

USA er formelt sett et svært sekulært land, med en på dette punkt forbilledlig grunnlov som skiller uttrykkelig mellom religion og stat, men den lutherske protestantismen er den desidert største trosretningen blant folk. Dette var sikkert også bakgrunnen for at John F. Kennedy, etter å ha vunnet valget i 1960, ble konfrontert med hvordan han ville forholde seg til sin katolske tro i utøvelsen av sitt presidentembete. Han svarte da at han ikke ville blande den inn i politikken, og det ser ut til at en slik holdning blir respektert av både presse og folk flest både i USA og i Norge.

Men kan man egentlig gjøre et slikt skille? Kan man virkelig se bort fra en persons innerste overbevisning, når man skal vurdere vedkommendes egnethet som representant for flere hundre millioner mennesker?

Lenge har det pågått en kamp for å bli republikanernes presidentkandidat i USA, og sist onsdag ble Mitt Romney formelt valgt. Romney er mormoner og blir rent politisk regnet som den mest liberale av de kandidatene som har vært aktuelle, og der den svært konservative katolikken Rick Santorum lenge var Romneys sterkeste utfordrer. Slik sett var det muligens, sett med Europeiske øyne, "best" at Romney gikk av med seieren, men hva med hans religiøse overbevisning?

Joseph Smith blir oppsøkt av engelen Moroni, og graver senere opp gullplatene der engelens og hans folks historie er inngravert...

Her er i korthet hva hans livssyn går ut på: Grunnlegggeren av Mormoner-kirken, eller “Jesu Kristi Kirke av de siste dagers hellige” - som er det korrekte navnet, og som de selv foretrekker å bli omtalt som - Joseph Smith, hevdet at han i 1827 ble kontaktet av en engel ved navn Moroni, som hadde nedskrevet sitt folks historie 1200 år før. Engelen viste Smith et sted der det var gravd ned noen plater i gull med historien til Moroni´s folk inngravert.

Smith fikk etter eget utsagn i oppdrag å oversette historien til - av en eller annen grunn - 1600-talls engelsk, noe han gjorde ved å plassere en magisk stein i en hatt, som han så satte over ansiktet, for slik å forstå teksten(!) Dette ble Mormons Bok, som ved siden av Bibelen er deres hellige skrift. Etter at jobben var gjort leverte Smith platene tilbake til engelen, og ingen har sett dem siden (forståelig nok). I følge mormonerne besøkte Jesus Amerika etter at han ble korsfestelsen og senere oppstanden. De hevder også at Edens Have lå i Missouri og at indianerne i USA er etterkommerne av Israels tolv stammer.

Kan en person med slike forestillinger, som altså tror på denne historien, og holder den som sitt moralske fundament, virkelig være valgbar som president i USA? Kan man for alvor mene at en mann som har slike overbevisninger ikke vil la seg påvirke av dem i utøvelsen av jobben som verdens mektigste mann? Eller sagt på en annen måte: Kan man tillate seg å se bort fra at han vil la seg påvirke av slike absurde forestillinger? Som Richard Dawkins uttrykte det i et foredrag han nylig holdt for tusenvis av mennesker sammen med kosmologen Lawrence Kraus i USA: "Do you really wanna wote for this man? These believes are barking mad!"

Undersøkelser blant opinionen i USA viser at det er svært få som vet hva de ulike religiøse trosretningene holder seg med av overbevisninger. Med tanke på alt de ulike mediene ellers kan fatte interesse for, burde ikke slike forhold ved en person være åpenbare temaer for pressen, den instansen som har sin viktigste oppgave i nettopp å passe på et samfunns maktapparat? Kan man med hånden på hjertet si at dette ikke er noe som vedkommer innbyggerne; de som skal leve under disse maktmeneskenes virke og som til dels er prisgitt deres disposisjoner?

Den amerikanske forfatteren og biokjemikeren Isaac Asimov er ikke nådig i sin kritikk og uttrykte avsky for enkelte amerikanske lederes forestillinger om virkeligheten:

“Å overgi seg til ignorant uvitenhet og kalle det Gud, har alltid vært prematurt og er det fortsatt. Tenk deg disse menneskene, som tror på slike ting, og som ikke skammer seg over å fullstendig ignorere alle de fantastiske gjennombrudd som tenkende mennesker har avstedkommet siden Bibelen ble skrevet. Og så er det  altså disse uvitende menneskene, de mest uutviklede, de mest fantasiløse, de minst tenkende av oss, som har ambisjoner om å styre og lede oss alle, som vil tvinge sine tåpelige og barnslige forestillinger på oss; som vil invadere våre skoler, biblioteker og hjem. Personlig føler jeg en bitter avsky for det hele.” 

Richard Dawkins: «These believes are barking mad!»

Her i landet får den amerikanske valgkampen bred dekning, men ingen journalist synes å interessere seg for Romneys virkelighetsoppfatninger, ikke engang i form av et humoristisk skråblikk. Hvorfor? Hvorfor er det ingen journalister overhodet, amerikanske eller andre, som konfronterer Romney med de absurditetene han hevder å tro på?

Valgkampene i USA består i stor grad av grove beskyldninger og såkalte skittpakker kastet mot motstanderen. Likevel hørte vi ikke en lyd fra katolikken Santorum når det gjelder Romney´s livssyn under deres kamp for å bli presidentkandidat. Kan det ha å gjøre med at han selv tror på transsubstansiasjon, limbo, jomfrufødsel, arvesynden, skjærsilden, fortapelsen osv.? Hvorfor er det ingen som spør Santorum om han virkelig tror at brødet og vinen som gis under nattverden virkelig blir Jesu kjøtt og blod, slik katolisismen postulerer?

Mitt tips er dog, basert både på både tro og håp: Mitt Romney har ingen sjanse når den langt mer karismatiske og teleføre Barack Obama setter sitt valgkampapparat i bevegelse. Obama er også i det store og hele svært beskjeden når det gjelder å ta til begrepet "Gud" i sine taler. Stort sett begrenser han seg til å putte det inn der han anser at opinionen har en sterk foventning om at det skal dukke opp, som i den obligatoriske klisjeen «God bless The United States of America».

Jeg holder det faktisk for ganske sannsynlig at han egentlig er ateist...

Uansett, denne verden har definitivt noen svært dyrkjøpte erfaringer med det å ha en bibeltro kristenfundamentalist i Det Ovale Kontor.Like etter angrepene på World Trade Center og Pentagon uttalte Osama Bin Laden i følge den arabiske avisen Al-Arabi at

“Jeg kjemper slik at jeg kan dø som en martyr og komme til Paradis. Akkurat nå kjemper vi mot amerikanerne”. 

Og når så president Bush, Cheney, Rumsfeldt & Co i sin retorikk besvarer "Allahu akbar" med "God is with us", så tiltrer de samme tankesett og bekjenner de seg åpenbart til eksakt det samme paradigme av forvrengte virkelighetsoppfatninger som forårsaket katastrofen i utgangspunktet. Ifølge et referat, gjengitt i den israelske avisen Haaretz, fra et møte i 2003 mellom den palestinske presidenten Mahmoud Abbas og president Bush om en fredsavtale i Midt-Østen, avsluttet Bush med følgende ord:

“Gud befalte meg å slå ned på Al Qaida, så jeg angrep dem. Deretter befalte han meg å angripe Saddam, noe jeg gjorde. Og nå er jeg oppsatt på å løse problemene i Midt-Østen. Hvis du hjelper meg, så vil jeg handle, og hvis ikke, så vil jeg i stedet måtte konsetrere meg om valget som snart kommer.” 

Osama og George; to sjeler med samme retorikk og tankesett...

Nå i ettertid, med historiens fasitt som bakteppe, kan man sagtens få den store skjelven av å lese slike ord fra verdens mektigste mann, rådende over verdens desidert største arsenal av dødbringende våpen. Det er rett og slett skrekkinnjagende at en som i praksis har skjebnen til millioner mennesker i sin hule hånd, etter eget utsagn tar avgjørelser basert på stemmer han hører i sitt eget hode.

Som sagt, i det lengste får man håpe at verden rett og slett ikke er slik skrudd sammen at Mitt Romney gjennom et demokratisk valg gis tilgang til Det Ovale Kontor, men hvis det likevel skulle vise seg å bli resultatet, hvem er det da Romney skal søke råd hos når han skal utforme den utenrikspolitikken han knapt har nevnt med et eneste ord i valgkampen?

Joseph Smith´s gjenferd? Eller kanskje engelen Moroni?