Verdidebatt

Fascisme – et misbrukt begrep

Fascisme-begrepet brukes i mange sammenhenger i samfunnsdebatten. En kritisk gjennomgang av noen forskjellige eksempler på slik begrepsbruk er på sin plass.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fascisme er et begrep som brukes hyppig i dagens samfunnsdebatt om flere typer ideologier. Etter å ha fremstilt flere sentrale aspekter ved fascismen som politisk og ”religiøs” ideologi vil jeg behandle noen eksempler på moderne bruk av dette omdiskuterte begrepet.

Selv om jeg konkluderte med å kalle fascismen en "hybridideologi", mener jeg at betegnelsen "høyreekstremisme" også er passende, med tanke på ideologiens nasjonalistiske siktemål. For tiden – ikke minst på grunn av 22. juli – er det mye oppmerksomhet om nettopp høyreekstremisme. En aktiv deltager i denne debatten er journalist Øyvind Strømmen, som til høsten kommer med boken "Den sorte tråden. Europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag". Strømmens hovedpoeng i debatten om 22. juli er trusselen fra den såkalte eurofascismen, det han ser som en ny og islamfiendtlig form for høyreekstremisme.

Strømmen har fremhevet bloggeren Peder Nøstvold Jensen – mest kjent som Fjordman – som en prominent representant for denne "nyfascismen". Strømmen bygger på Roger Griffins anerkjente definisjon av fascisme som siteres i førstnevntes artikkel "The Fascist Ideology of Fjordman" (finnes her: http://littlegreenfootballs.com/article/38987_The_Fascist_Ideology_of_Fjordman): "[F]ascism is best defined as a revolutionary form of nationalism, one that sets out to be a political, social and ethical revolution, welding the 'people' into a dynamic national community under new elites infused with heroic values. The core myth that inspires this project is that only a populist, trans-class movement of purifying, cathartic national rebirth (palingenesis) can stem the tide of decadence."

Strømmens hovedpoeng er at Fjordman står for en revolusjonær nasjonalisme, rettet mot en form for nasjonal “gjenfødelse”, og at Fjordmans ideologi dermed i lys av Griffins definisjon bør kalles “fascistisk”. Denne påstanden ser kanskje i utgangspunktet tilforlatelig ut. Ved nærmere ettertanke fremstår den imidlertid som svært problematisk. Slik Griffin gjør rede for i artikkelen ”The palingenetic core of fascist ideology” fra 2003 (finnes her: ), betrakter han fascismens kjerne som ”palingenetisk ultranasjonalisme” (s. 5). Passer denne karakteristikken på Fjordmans ideologi? Fjordman tar til orde for et ”opprør” fra etniske europeere mot deres myndigheter. Han kan følgelig sies å ønske en politisk ”revolusjon” – men dreier det seg virkelig om en ”palingenetisk”, ”rensende” revolusjon? En revolusjonær innstilling er på ingen måte fascistisk i seg selv. Den typisk fascistiske romantisering av den revolusjonære volds rensende kraft synes ikke å forekomme hos Fjordman.

Når det gjelder Fjordmans nasjonalisme, er spørsmålet om den er av den organiske, totalitære typen som karakteriserer klassisk fascisme. Nasjonalisme kan, som kjent, komme i ulike varianter. Hvis Fjordman ikke fremstår som ”ultranasjonalist”, er det også av denne grunn vanskelig å si at han passer til Griffins definisjon. Dessuten vil jeg minne om at Fjordman ikke bare er opptatt av den norske nasjon, men også av hele Europa og dets ”renessanse”. Dette gjør ham til ”eurofascist” i Strømmens øyne. Problemet er at klassisk fascisme primært kretser om én partikulær nasjon og dennes rett til selvhevdelse. Derfor fremstår selve termen ”eurofascisme” som forvirrende og derfor lite fruktbar. Strømmen løfter også frem andre trekk ved Fjordmans budskap: Fordømmelsen av Europas moralske forfall, avvisningen av demokratiet og fascinasjonen for historiske helter. Slike elementer kan like så mye tilsi en kombinasjon av sterkt nasjonalkonservative og høyreautoritære holdninger som jeg tidligere har understreket må skilles fra rendyrket fascisme.Jeg kan av disse grunner ikke se at det er grunnlag for å kalle Fjordman ”fascist”.

La oss nå se på anvendelsen av termen ”fascisme” i forbindelse med en ideologi på venstresiden. Da Jürgen Habermas i sin kritikk av militante studentopprørere på slutten av 1960-tallet advarte mot ”venstrefascistiske tendenser”, lanserte han et uttrykk som senere er blitt brukt av flere, også i norsk debatt. Professor i statsvitenskap Stefan Snævarr skrev i 2008 en artikkel på Minerva ved navn ”Venstrefascismen – kommunismens laveste stadium” (finnes her:http://www.minervanett.no/venstrefascismen-kommunismens-laveste-stadium/). Snævarr kaller en venstreaktivistisk gruppering som Blitz-bevegelsen ”venstrefascistisk”. Han hevder at ”Det fascistoide ved den består bl.a. i en aksjonisme uten klar ideologi”, og legger til at ”Det sies at de aksjonistiske italienske fascistene ikke hadde noe annet mål enn maktovertagelsen.” Når Snævarr bruker betegnelsen ”venstrefascistisk” om blind aksjonisme – en verdsettelse av aksjonismen for aksjonismens skyld – er han på linje med Habermas. Jeg synes imidlertid ikke dette er en tilfredsstillende bruk av fascisme-begrepet. Som jeg har argumentert for, bør fascismen sees som noe annet enn blind, nihilistisk maktsøken, snarere som en form for ”idealisme” som bunner i nærmest religiøs maktforherligelse eller krafttilbedelse. Når Snævarr hevder at venstreaktivister som blitzerne – altså selverklærte kommunister – ikke har noe konkret samfunnsmål, og at dette utgjør en likhet med klassiske fascister, mener jeg at han gjør begge grupper urett. Det er i utgangspunktet svært misvisende å sammenblande kommunister og fascister. Hvis Snævarr likevel vil insistere på at aktivister som blitzerne egentlig er en slags anarkister – hvorfor ikke ikke heller kalle dem nettopp det?

I annen halvdel av sin artikkel foretar Snævarr også en sammenligning mellom fascisme og islamisme, altså en gjennomført politisk-ideologisk tolkning av islam. Han hevder at også islamistene har et uklart samfunnsmål, og at de videre deler fascistenes demokratifiendtlighet og dødsdyrkende aksjonisme. Denne sammenligningen leder oss over til en annen ordsammensetning av relativt ny dato, "islamofascisme". En av de mest kjente brukerne av denne betegnelsen er den nylig avdøde engelske skribenten Christopher Hitchens. I artikkelen "Defending Islamofascism" (finnes her: http://www.slate.com/articles/news_and_politics/fighting_words/2007/10/defending_islamofascism.html) fra 2007 gir han en definisjon av dette begrepet. Han trekker spesielt frem volds- og dødsdyrkelsen og den antiintellektuelle grunnholdningen som trekk islamismen har felles med fascismen. Selv om Hitchens nok treffer relativt godt i sin analyse av islamisme, mener jeg han er litt for unyansert. Han har rett i at begge ideologier fremstår som grunnleggende fornuftsfiendtlige (i begge tilfeller prefereres en type "tro"). Jeg setter imidlertid et spørsmålstegn ved at islamistisk ideologi har det samme romantiserende synet på vold som fascismen. Islamismen har et klart siktemål, nemlig en shariastyrt gudsstat, og voldsbruk fremstår som et nødvendig middel for en del av ideologiens tilhengere for nå dette teokratiske målet – volden er nok ikke seg selv et mål, som for fascister.

Når det er sagt, gir det nok en viss mening å hevde, som Hitchens gjør, at islamisme av terroristisk type fremstår som en slags dødskult. Terroristens martyrdød i kampen mot de "vantro" beskrives som veien til paradis, altså himmelsk frelse. Men også på dette punktet skiller islamismen seg fra fascismen, idet sistnevnte ideologi ikke legger vekt på noen forløsning i det hinsidige, men på noe dennesidig - nasjonens gjenfødelse. Både islamismen og fascismen er helt klart totalitære. Likevel gjenstår en avgjørende forskjell mellom disse ideologiene: Mens islamismen er teokratisk - et eksempel på såkalt politisert religion - fremstår fascismen som en typisk politisk religion med sin manglende basis i en etablert religion og sin sakralisering av et dennesidig objekt som nasjonen. På denne bakgrunn vil jeg hevde at en teokratisk ideologi som islamisme ikke bør betegnes som "fascistisk".

"Islamofascisme" ble mye brukt i amerikansk offentlighet i årene etter 11. september, særlig av aktører som støttet Bush-administrasjonen. Denne begrepsbruken utløste en slags ideologisk motreaksjon fra enkelte på amerikansk venstreside som begynte å advare mot det de kalte "kristofascisme". Sentralt i denne sammenheng sto journalist Chris Hedges som i 2007 vakte oppmerksomhet med boken "American Fascists. The Christian Right and the War On America". Det Hedges oppfatter som "fascisme", er en liten del av amerikansk konservativ kristendom som gjerne beskrives som "dominionisme". Denne retningen fremstår som fundamentalistisk og faktisk teokratisk: Idealet er at en fundamentalistisk utgave av protestantisk kristendom, som regel i form av en radikal form for kalvinisme, skal dominere, utgjøre grunnlaget for den amerikanske stat og samfunnsform. Dominionistene ønsker en moralsk og åndelig "renselse" av det amerikanske samfunn, noe som innebærer bruk av strenge (gjerne gammeltestamentlige) straffer mot de som vil leve i strid med hva dominionistenes bibelforståelse tilsier.

Det Hedges beskriver i sin artikkel "The Christian Fascists Are Growing Stronger" (finnes her: http://www.truthdig.com/report/page3/the_christian_fascists_are_growing_stronger_20100607/), er i realiteten en totalitær, teokratisk bevegelse – ikke helt ulik islamismen. Det dreier seg om en spesifikt religiøs ideologi preget av en renhetslengsel – den "riktige" moral må holdes i hevd, på bekostning av alle sosiale "avvikere". Hedges hevder at dominionismen er voldsforherligende. Dette stiller jeg meg skeptisk til. Kan man virkelig finne fascismens glorifisering av vold, styrke og kraft i denne kristenfundamentalismen? Jeg kan ikke se at Hedges argumenterer overbevisende for dette. Avslutningsvis vil jeg bemerke det samme som jeg gjorde i islamismens tilfelle, nemlig at en teokratisk ideologi representerer en annen type fenomen enn fascisme. Med sitt mål om en kristen "gudsstat" er åpenbart ikke "kristofascismen" noen form ultranasjonalisme, dyrkelse av nasjonen som hellig, immanent objekt. Ideologien retter seg snarere mot kristendommens transcendente Gud – i en bestemt tolkning – og ønsker å etablere en "total" stat etter denne transcendente himmelfaders absolutte påbud.

Etter min oppfatning representerer eksemplene jeg har diskutert, misbruk av begrepet fascisme. Selv om Strømmen, Snævarr, Hitchens og Hedges alle trekker frem enkelte elementer som kan gjenfinnes i klassisk fascisme, makter de ikke å identifisere tilstrekkelig mange sentrale aspekter ved denne ideologien til å vise at det virkelig er en form for fascisme de omtaler. Man bør være forsiktig med å bruke dette viktige, men komplekse begrepet, for ellers mister det nødvendig presisjon. Det vil være uheldig i både idéhistorisk analyse og samfunnsdebatten. Temaet er i dag mer aktuelt enn på lenge.

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt