Verdidebatt

Fascismen – en paradoksal politisk ideologi

Selv om begrepet fascisme brukes hyppig i samfunnsdebatten, dreier det seg egentlig om en utpreget paradoksal og kompleks politisk ideologi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I mange sammenhenger i dagens politiske debatt brukes begrepet fascisme. Betegnelsen anvendes i beskrivelsen av ulike ideologier, gjerne oppfattet som ”ekstreme”, noe som regel vil si i strid med demokrati og menneskerettigheter som utgjør det moderne Vestens verdigrunnlag. I den senere tid er termen ”fascisme” blitt brukt om ideologiske retninger på begge sider av politikkens tradisjonelle høyre-venstre-skille. Jeg er redd denne bruken lett kan føre til en utvanning av fascisme-begrepet. Hvordan bør egentlig fascismen forstås?

Selve termen ”fascisme” ble lansert på 1920-tallet av Benito Mussolini. Under Mussolini ble det gradvis utarbeidet en fascistisk ideologi. I samme periode – i kjølvannet av første verdenskrig - ble det utviklet en lignende ideologi i Tyskland av Adolf Hitler som kom til makten først i 1933; denne ideologien ble kalt ”nasjonalsosialisme”, etterhvert forkortet til ”nazisme”. Selv om det hersker visse forskjeller mellom den italienske fascismen og nazismen, mener jeg – i likhet med flertallet av moderne forskere – at nazismen også bør betraktes som en type ”fascisme”. Disse to ideologiene har en rekke felles kjennetegn som etter mitt syn reflekterer vesentlige sider av fascisme som fenomen.

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter. Hvor i det politisk-ideologiske landskap bør så denne ideologien plasseres?

Blant dagens forskere er det allmenn enighet om at fascismen er en totalitær ideologi, altså at den tar til orde for å bruke enhver type virkemidler, inkludert systematisert statsterror og massevold, for å nå sitt bestemte samfunnsmål. "Målet helliger middelet" hevder totalitære ideologier som søker å etablere "det fullkomne samfunn", noe historikeren Øystein Sørensen får tydelig frem i sin bok med den talende tittelen "Drømmen om det fullkomne samfunn". Selve termen "totalitær" stammer forøvrig fra en kritiker av Mussolinis styre tidlig på 1920-tallet. I samme tidsrom lanserte Mussolini selv tanken om en "total", altomfavnende stat: Enkeltmennesket skulle tjene staten med kropp og sjel, om nødvendig ved å ofre sitt liv i kamp for det politiske fellesskap. Denne underordningen av individet under staten står i skarp kontrast til klassisk liberalisme som fremhever individet som samfunnets primære bestanddel og bærer av visse grunnleggende rettigheter som skal sikre det mot overgrep fra staten. Fascismen kan følgelig sies å være grunnleggende antiliberal, en ideologi som setter kollektivet over individet. Kollektivismen, og den tilhørende betoningen av samhold og solidaritet mellom kollektivets medlemmer, utgjør et berøringspunkt mellom fascismen og tradisjonell venstreorientert ideologi, sosialismen. Både Mussolini og Hitler utgikk forøvrig fra sosialistiske organisasjoner. Likevel er det den totalitære – den utenomparlamentariske, revolusjonære - delen av venstresiden som fremviser den største likheten med fascismen.

Fascismen har flere viktige likhetstrekk med en annen totalitær ideologi, kommunismen, ikke minst i form av idealene om voldelig revolusjon og kollektivets forrang fremfor enkeltmennesket. Begge ideologier er utpreget dynamiske ved at de søker et radikalt brudd med det bestående for å skape det ideelle samfunn og et nytt menneske, noe som krever omfattende bruk av statspropaganda og såkalt sosial ingeniørkunst. Kommunismen plasseres imidlertid ytterst på den politiske venstresiden, mens fascismen som regel klassifiseres som høyreekstrem. Kommunismen og fascismen er to typer "ekstremisme" som begge med totalitære virkemidler vil tilintetgjøre det liberale demokrati for å realisere et bestemt samfunnsideal – men selve samfunnsidealet skiller fascismen fra den venstreekstreme ideologien.

Fascismen skiller seg fra kommunismen med sin antimaterialisme. For fascismen representerer kommunismen, forøvrig i likhet med kapitalismen, "materialisme" – et sjelløst, fremmedgjørende verdisyn. Fascismen ønsker et samfunn bygget på immaterielle, "åndelige" verdier. Dessuten forkaster fascismen kommunismens "internasjonalisme". Kommunismen vil gjennom revolusjon avskaffe den "borgerlig"-kapitalistiske samfunnsform og etablere et "klasseløst", egalitært samfunn som oppfattes som helt rettferdig. Fascismen utgjør på sin side en revolusjonær nasjonalisme, hvis mål er å "rense" nasjonen for "dekadense" og svakhet slik at den kan "revitaliseres", gjenvinne sin styrke, livskraft. Det endelige mål er et kollektivistisk samfunn som ikke er egalitært, men hierarkisk ordnet, hvor menneskene skal rangeres etter deres "styrke" og alle skal adlyde en "fører". Fascismens idealsamfunn er altså hierarkisk, førerstyrt og nasjonalistisk.

Som nevnt, er fascismen i motsetning til ”venstreekstremismen” utpreget nasjonalistisk. Nasjonalisme plasseres som regel på den politiske høyresiden hvor den ofte er koblet til konservatisme, i form av ”nasjonalkonservatisme”, idet nasjonens kultur, tradisjoner og verdier betraktes som bevaringsverdig. Fascismen rommer visse klart konservative elementer, som forsvaret for ”kjernefamilien” og tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Likefullt er det viktig å sondre mellom fascismen på den ene side og tradisjonell nasjonalisme og klassisk konservatisme på den annen. Konservatismen vokste frem på slutten av 1700-tallet som reaksjon på den franske revolusjon og den rasjonalistisk-individualistiske opplysningsfilosofien som inspirerte mange av de revolusjonære. Selv om fascismen i likhet med klassisk konservatisme avviser ”1789-ideene” (sentrert rundt individ og fornuft), er konservatismen i motsetning til fascismen antirevolusjonær og anti-”utopistisk”, altså uten tro på muligheten av noe ”fullkomment” samfunn. Når det gjelder nasjonalisme, må det bemerkes at den fascistiske varianten er spesiell: Nasjonen forstås som ”organisk”, og individet utgjør kun én liten celle i denne veldige ”organismen”. Med sin gjennomførte antiindividualisme er den ”organiske” nasjonalismen uttrykk for fascismens totalitære karakter, og på dette avgjørende punktet skiller den seg fra tradisjonell nasjonalisme som ikke oppfatter det nasjonale fellesskapet som en slik individoppslukende helhet.

På høyresiden finner vi også sterkere – mer autoritære - former for nasjonalisme og konservatisme, i tillegg til den tradisjonelle, mer moderate typen. En slik type ideologi kan man kan kalle ”høyreautoritær”, siden den forkaster liberaldemokratiske elementer. Typisk høyreautoritær er verdsettelsen av streng disiplin (i familie og skole), ”lov og orden” (kompromissløs kriminalitetsbekjempelse) og militarisme, et sterkt forsvar for krig som problemløsende middel. Slike elementer er også lett identifiserbare i fascistisk ideologi. Det er imidlertid viktig å presisere at forekomsten av slike elementer alene ikke er ”fascistisk”. Tradisjonelt høyreautoritær ideologi mangler fascismens revolusjonære, totalitære dynamikk. Denne forskjellen kommer til uttrykk i at høyreautoritære stater – selv om det dreier seg om militærdiktaturer - har lavere maktambisjoner enn fascistiske regimer. Førstnevnte type regimer vil kun beholde makten: De ønsker ikke noen radikal samfunnsomveltning og søker ikke kontroll over borgernes privatliv. Fascismens totalitære mål om å skape en ny samfunnsorden og et nytt menneske skiller seg i det hele tatt fra tradisjonelt høyreautoritær ideologi.

Hvor i det politiske landskap bør så fascismen plasseres? Som jeg har forsøkt å vise, dreier det seg om en ideologi med elementer fra både høyre- og venstresiden. Fascismen har berøringspunkter med både sosialismen (kollektivisme) og konservatismen (visse tradisjonelle verdier). Med sine revolusjonære og totalitære aspekter skiller fascismen seg derimot klart fra disse andre ideologiene. Den bør også adskilles fra den antinasjonalistiske og materialistiske kommunismen. Selv om man kan spore flere typisk høyreautoritære elementer i fascismen, rommer imidlertid denne høyreekstreme ideologien en utopistisk-revolusjonær dynamikk man ikke finner i tradisjonelt høyreautoritær tenkning. Akkurat dette aspektet viser en vesentlig likhet med kommunistisk ideologi. Alt i alt betrakter jeg fascismen som et paradoksalt fenomen, en ”hybrid-ideologi” som ikke uten videre kan plasseres på høyre- eller venstresiden.

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt