Edruelighet rundt 22/7

Gjørv-rapporten har vist svikt på flere nivå i etterkant av terroraksjonen 22/7 i fjor. Dette har vakt en viktig debatt, og beredskapsnivået går nå igjennom endringer som forhåpentligvis vil gjøre landet bedre rustet som det utenkelige skulle skje igjen. Debatten har også dreid seg om hvorvidt regjeringskontorene var godt nok sikret, og statsministeren har særlig måttet høste kritikk for at Grubbegata ikke var stengt for bilister innen sommeren 2011 (en stengning som for lengst var foreslått). Debatten er viktig og naturlig; den må være skarp, og den må ha ansvarsfordeling som et viktig moment.

Samtidig har denne debatten med tiden innebåret flere implisitte beskyldninger som gir inntrykk av at terroraksjonen aldri hadde funnet sted, dersom sikringsarbeidet i forkant hadde gått fortere. Denne tankegangen er skummel. På den ene side står den i fare på å frata gjerningsmannen det fulle ansvar for sine motbydelige handlinger. På den annen side er tankegangen høyst tvilsom. Vi skal ikke se bort fra at en åpen Grubbegate faktisk reduserte antall drepte 22/7.

Terroraksjonen ble gjennomført av en person som var fast bestemt på å gjennomføre et angrep på det han så på som ledd i arbeiderpartiets statsforvaltning. Aksjonen ble gjennomført slik den ble, fordi ABB anså det som mulig. Hadde disse mulighetene blitt forhindret ved en sperring av Grubbegata, ville gjerningsmannen formodentlig gjennomført aksjonen på en annen måte. Enten ved å plassere en større sprengladning lenger unne Høyblokka, eller ved å angripe et annet mål han, i sin skrudde logikk, kunne knyttes opp mot Arbeiderpartiet og den offentlige forvaltning. Begge alternativene ville kunne gitt et langt større antall drepte i bombeaksjonen. Og turen videre til Utøya ville meget mulig fortsatt ha funnet sted, med sine grufulle konsekvenser.

Det er klart at landet må ha et godt sikret regjeringskvartal, og også andre viktige offentlige bygninger må sikres mot terroranslag. Samtidig kan et samfunn aldri bli helt sikkert mot slike hendelser. Nettopp derfor er det så viktig at vi arbeider mot farlige holdninger i samfunnet, og at vi samtidig har en beredskap som er klar dersom terroren igjen rammer oss.