Verdidebatt

Den ubevegede beveger

Spørsmålet om Guds eksistens har alltid opptatt mennesker. I det følgende forsøker jeg å presentere et klassisk argument for at det må finnes en første beveger som har de egenskapene vi vanligvis tillegger Gud. Er dette argumentet holdbart?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På side 100-103 i sin bok ”The God Delusion” tar Richard Dawkins for seg Thomas Aquinas fem veier, eller fem gudsbevis, og forsøker å vise at de er fullstendig uten innhold eller beviskraft. Dawkins skal ha at han ikke har noe problem med sitt eget selvbilde. Men dessverre for ham er det ikke noe som tyder på at han vet hva han snakker om, eller forstår det han vil forkaste. Hensikten med dette innlegget er å vise hvor dårlig Dawkins forstår hva Aquinas mener med den ubevegede beveger, og hva dette argumentet egentlig betyr.

Dawkins gjengir Aquinas argument på denne måten: Intet beveger seg uten en forutgående beveger. Dette medfører en regress, hvilken utflukt ut av er Gud. Noe måtte gjøre den første bevegelsen, og dette noe kaller vi Gud.

Argumentet bygger på tanken om regress og Gud som avslutter denne. Det gjør, ifølge Dawkins, den komplett uberettigede antakelsen at Gud er immun mot regressen, med andre ord er det helt uten grunn at argumentet sier at Gud ikke har en årsak. Videre sier Dawkins at det er helt uten grunn å tillegge den terminatoren de egenskapene som tradisjonelt har blitt tillagt Gud. Til slutt forsøker Dawkins å vise at Guds allmakt og Guds allvitenhet er gjensidig inkompatible logisk betraktet: Kan en allvitende Gud, som kjenner fremtiden, ha allmakt til å endre sin framtidige tanke? Videre mener Dawkins at det er mer edruelig å påkalle en ”Big Bang Sinularitet” enn Gud fordi å kalle terminatoren for Gud ”er i beste fall uten hjelp, og i verste fall ondskapsfult villedende” (s.102)

Det første som kan sies om Dawkins tilbakevisning av Aquinas er at han forstår absolutt intet av Aquinas, og hans argument. Det andre som kan sies om Dawkins og hans forhold til Aquinas er han forstår antakelig ikke selv at han ikke forstår argumentet. Det tredje som kan sies om Dawkins og hans forhold til argumentet om den ubevegede beveger er at det er ikke så mye mer å si om Dawkins, men det er ganske mye å si om argumentet. I det følgende gjengir jeg noen hovedpunkter, slik jeg forstår dem, i Edward Fesers utlegning om Den ubevegede beveger i hans bok ”The Last Superstition” uten stadige henvisninger til ham. Det meste er Fesers stoff, men jeg har tillatt meg noen friheter.

Tradisjonelt er bevegelse blitt forstått som forandring. For Aristoteles og Aquinas er forandring det samme som overgang fra potensialitet til aktualitet, eller overgang fra mulighet til virkelighet. Og fordi potensialitet ikke er noe annen en potensialitet, altså ikke virkelig eller aktuelt, kan ikke potensialitet aktualisere seg selv, men noe utenfra må aktualisere potensialet. Vann kan potensielt eksistere som damp, men overgangen fra flytende vann til vanndamp kan bare skje dersom det tilføres varme til vannet. Armens potensial for bevegelse kan bare aktualiseres dersom bevegelsesneuronene avfyres.

Det er viktig å være klar over at for Aristoteles er den bevirkende årsak til en ting samtidig med den. Den umiddelbare årsak til at en krukke blir rund er pottemakerens hånd som former den slik. Men årsaken til at pottemakerens hånd er formet som en bue er at nervesystemet i hans muskler sørger for at hånden har denne formen. Selvsagt kan det tenkes andre grunner til at pottemakerens hånd er formet som en bue, nemlig at kjæresten spurte om han ville lage en krukke til henne for en uke siden.

Dermed er vi antydet annen vesentlig distinksjon mellom to typer kausalrekker. Middelalderfilosofene skilte nemlig mellom kausalrekker som var ordnet ”per se” og kausalrekker som var ordnet ”per accidens”, vi kunne kanskje kalle dem for essensielle og tilfeldige kausalrekker på norsk.

Kausalrekker ”per accidens”, eller tilfeldige kausalrekker, kan eksemplifiseres ved en far som avler en sønn, som i sin tur avler en ny sønn, og så videre. En sønn er ikke avhengig av at faren er i live for å kunne bli far til en ny sønn, han har kraften til å bli far i seg selv. Med andre ord er det ikke nødvendig at tidligere medlemmer i kausalrekken eksisterer for at den skal fortsette. På samme måte skjer det at pottemakeren former sin hånd i en buet form rundt leiret selv om spørsmålet fra kjæresten kom for en uke siden. Det siste kan eksistere uavhengig av det første, og er derfor er denne kausalrekken akksidensielt ordnet.

Men håndens kurvatur vil ikke være mulig uten den samtidige avfyring av bevegelsesneuroner. Her har vi et eksempel på en essensielt ordnet kausalrekke fordi årsaken er samtidig med virkningen. Et annet eksempel kan være en stokk i hånda. Stokken kan brukes til å dytte en stein. Så lenge steinen er i bevegelse må alle de tidligere årsakene eksistere. Steinen blir dyttet av stokken som blir beveget av hånda som blir beveget av musklene i armen som blir aktivert av motorneuroner og så videre. Poenget med essensielle kausalrekker er at årsak og virkning må skje samtidig fordi hvert enkelt medlem i kausalrekken ikke har noe selvstendig kausal kraft.

Et tog er en illustrasjon på dette. Den siste vogna blir trukket av den forrige, som blir trukket av den forrige, som blir trukket av den forrige, osv. Nå er spørsmålet om det kan tenkes et uendelig langt tog med vogner uten en første beveger, eller et lokomotiv. Hvert enkelt ledd, hver vogn, er jo bare et instrument i rekken. Kan en essensiell kausalrekke eksistere uten et første ledd?

Mer generelt kan det sies at aktualisering av et potensial betinges av den samtidige aktualiseringen av et annet potensial, som betinges av aktualisering av et annet potensial, som betinges av ….Hvert enkelt ledd i kausalrekken eksisterer bare når de forrige ledd eksisterer, og alt må eksistere samtidig. Hvor lang kan en slik rekke gå? Kan den være uendelig? Det må med metafysisk nødvendighet være et første ledd som faktisk sørger for aktualiseringen. Alle senere ledd er bare instrumenter.

Den første beveger i en slik essensiell serie må selv være ubeveget og ubevegelig. For det første leddet i denne serien må være noe som ikke selv trenger å aktualiseres av noe annet, måtte den det, ville det jo ikke bli det første leddet. Det må altså finnes et første ledd som ikke selv har noe potensial som kan aktualiseres. Sagt på en annen måte må det første leddet være ren aktualitet uten noen form for potensialitet.

Selvsagt er dette rimelig abstrakt, og jeg tror mange har store problemer med å følge et slikt abstraksjonsnivå. Men i seg selv er ikke det et argument mot riktigheten i argumentet.

Men dette første leddet, eller den første bevegeren, som altså må være ren aktulitet, er det Aquinas kaller for ”Gud”. Det følger med nødvendighet at så lenge det finnes forandring i den verden vi erfarer, må det det finnes et vesen som er ren aktualitet. Med det mener han den ultimate forklaring på absolutt alle former for endring vi kan observere rundt oss.

Nå sier Dawkins i sin store uvitenhet om dette at å kalle det ”Gud gir i beste fall ingen hjelp og i verste fall er det ondskapsfull villedning. …Det er på ingen måte klart at Gud er en naturlig terminator til Aquinas’ regresser, for å si det mildt.” (s.102 i The God Delusion). Det som i alle fall er klart er at Dawkins har ikke hørt om og aner ikke forskjellen på kausalrekker per se og kausalrekker per accidens. Hadde han visst dette, og hadde kan kjent Aquinas oppfatning om denne saken, ville han nemlig funnet ut at Aquinas er enig med Dawkins i det han skriver om kausalrekker per accidens. Det kan nemlig, i følge Aquinas, ikke beviser at disse må han et første ledd. Følgelig kan universet i følge ham utmerket vel ha eksistert evig, uten en begynnelse. Men Dawkins kjenner ikke til denne forskjellen, og det er fristende å si at han driver med ondskapsfull villedning.

Nå kan jo enhver spørre hva ren aktualitet har å gjøre med Gud slik mannen på gata forstår ham. Faktisk ganske mye. Straks man nemlig kan erkjenne at det må eksistere noe som er ren aktualitet, kan det sluttes ganske mye om hva slags vesen det må være snakk. Dette spørsmålet skrev Aquinas hundrevis av sider om, og dette har mange andre forfattere skrevet tykke bøker om. Likevel påstår Dawkins at det finnes absolutt ingen grunn til å tenke at den Ubevegede Beveger eller Første Årsak er allmektig, allvitende, god og så videre. Han har rett og slett ikke peiling hva han skriver om, og han har antakelig ikke peiling på at han ikke har peiling.

Nå kan det altså deduseres en rekke egenskaper som noe eller noen som er ren aktualitet må ha, og det kan være verdt å nevne noen, kort. For det første kan det bare finnes et vesen som er ren aktualitet. For det ville være umulig å skille to slike vesen som fra hverandre og derfor er monoteisme en nødvendig implikasjon.

For det annet må Ren Aktualitet være immateriell fordi det å være materiell er å ha potensialitet, eller mulighet for endring.

For det tredje følger at dette noe eller noen må være allmektig siden den eller han er årsaken til all forandring. Det inkluderer også intellektet og vilje, og det følger av dette at Den ubevegede beveger også må være personlig, i en analogisk betydning, og altså ikke i samme betydning som vi sier mennesker er et personvesen.

For det fjerde følger at Den ubevegede beveger må være fullkommen siden han mangler enhver form for potensialitet. Han er altså ikke god i nøyaktig samme betydning som et menneske som strever med å oppnå moralsk godhet kan sies å være god.

Følgelig er det å vise at det finnes en Ubeveget Beveger det samme som å vise at det finnes et unikt eller enestående vesen som er årsaken til all forandring, selv uforanderlig, immateriell, evig, personlig, allmektig, allvitende og all god. Kort sagt er det å vise at det må eksistere en Gud.

Responsen på dette argumentet, og innlegget, fra ateisthold i alle fall, kommer garantert til å være overflatisk og kommer antakelig til å dreie seg om hvem som er årsaken til Gud. Så bare for å gjøre det klart i utgangspunktet.

For det første har aldri Aquinas eller noen annen i hans tradisjon, hevdet at alt har en årsak eller at alt er i bevegelse. Det eneste Aquinas gjør er å slå fast at det er noe som er i forandring og som trenger en årsak til denne forandringen.

For det annet er ikke Aquinas interessert i å vise at universet hadde en begynnelse. Ganske visst trodde han at det var skapt, men han mente det var umulig rasjonelt å bevise dette. Men om universet har en begynnelse, som all moderne vitenskap tyder på at det har, er det vanskelig å se at dette om mulig styrker Aquinas sak enda mer. Uansett tror Dawkins at Aquinas argumenterer for at universet hadde en begynnelse, og hans kritikk bommer derfor totalt.

For det tredje hevder Dawkins at det er helt uberettiget av Aquinas å si at ”Gud selv er immun mot regressen av bevegere”, og at ”det ville være mer edruelig å anta en big bang singularitet”. Den påstanden er like meningsfull som å si at det ville være helt uberettiget å kalle det du får når du tegner en tresidet polygon for en trekant, og at det ville være mer edruelig å kalle den for en linje eller et punkt. Metafysisk er det like nødvendig å si at en essensielt ordnet kausalrekke har et første ledd som det er å si at en tresidet polygon er det samme som en trekant. Det følger med nødvendighet at Den ubevegede beveger har noen helt bestemte egenskaper som må være lik Guds egenskaper. Her er det overhodet ikke snakk om noen antakelser eller intellektuell edruelighet.

Dawkins’ og mange andres problem er at de forstår ikke at Aquinas bedriver ikke empirisk probabilistisk spekulasjon men metafysisk demonstrasjon. Aquinas kan selvsagt ha feil på et eller annet punkt i hans argument, men for å tilbakevise argumentet må man først vise at man har forstått det. Den utfordringen er etter hva jeg kan bedømme umulig, og det er grunnen til at så mange forsøker seg på en lettvint avvisning av argumentet om Den ubevegelige beveger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt