Et absurd mål for menneskeverd

Vi har hørt det før, gang på gang, ikke minst her på VD: Uten Gud finnes intet forankringspunkt for moral, uten Gud kan man ikke engang si noe om hva god moral er, uten Gud er jeg ingen, uten Gud er jeg fortapt, uten Gud har andre mennesker ingen verdi, uten Gud blir medmenneskelig opptreden meningsløs - uten Gud er jeg sågar et monster, slik en herværende blogger engang uttrykte det, et menneske, hvis fravær av følelsen av at Gud eksisterer ville ta til gatene og voldta og drepe for fote.

I likhet med de fleste andre kan jeg for egen del ikke si at jeg har hatt særlig problemer med å opptre sånn rimelig hensynsfullt overfor andre, og det helt uten konstant å være blendet av flomlyset fra dette åndelige politihelikopteret som mange tydeligvis mener seg avhengig av, og som de åpenbart også føler at de har hengende over hodet døgnet rundt.

Den amerikanske evangelikeren og kristne apologeten William Lane Craig er en av de fremste forespråkerne for påstanden om at vi mennesker uten Gud ikke har noe å knytte vår moral til. Vår egen apologet, Bjørn Are Davidsen, er en av dem som halser etter i hans spor og i ulike sammenhenger hevder det samme. I en debatt nylig i regi av det tverrpolitiske og tverrfaglige studentmagasinet «Argument», med tema «Eksisterer Gud?» og som NRK P2´s «Verdibørsen» denne morgenen sendte et utdrag fra, gikk Davidsen dog et langt skritt videre, i det han hevdet at, ordrett sitert:

«Gud er den eneste mulige forklaringen på tilværelsen. Enten så har tilværelsen ingen forklaring, eller så er Gud forklaringen. Videre så oppfatter jeg at Gud er den beste, og muligens den eneste mulige, grunnen for menneskeverd og likeverd. Hvis det er slik at mennesker ikke er skapt likeverdige, er vi definitivt evolvert ulike. Skal man fremme en likeverdstanke kan man ikke gå til biologien, uansett hvor mye likheter det er i det menneskelige genom; vi er aldri 100% like».

Det er så man nesten ikke tror det man hører en tidlig lørdag morgen. Davidsen hevder altså her, overfor tusenvis av lyttere - hvorav en del nok satte morgenkaffen i vrangstrupen - at det eneste som eventuelt ville kunne ha gjort oss mennesker til jevnbyrdige mht. menneskeverd, dersom vi er et produkt av evolusjonen, var at den hadde gjort oss 100% biologisk like! Det er vi selvfølgelig ikke; ingen av oss, selv ikke eneggede tvillinger er 100% like, og Davidsen konkluderer derfor med at det eneste som kan gjøre alle mennesker likeverdige er at Gud eksisterer, fordi alt som i utgangspunktet er skapt er likt, og at denne kvaliteten ved vurderingen av oss selv og hverandre blir borte dersom vi er et resultat av evolusjonær utvikling.

Bjørn Are Davidsen står i samme tradisjon som William Lane Craig; nå har han imidlertid tatt et solid skritt videre, i og med at han gjør menneskers likeverd avhengig av Guds eksistens.

I sannhet en ekstrem uttalelse, som Davidsen, i og med at jeg ikke mistenker ham for å ha onde hensikter, neppe selv kan se rekkevidden av. Jeg kommer tilbake til det. I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å fastslå at det faktum at Davidsen kan komme med en slik utrolig påstand ikke kan ha annen forklaring enn at han er så blendet av den ovenfor nevnte opplystheten at han i sin famling videre på sin vei ikke evner å se muligheten for at den entiteten som retter lyset mot ham rent faktisk ikke eksisterer.

Davidsen omtales ofte som «religiøs skeptiker» fordi han, i likhet med undertegnede, er svært kritisk til alt som finnes innenfor New Age og den s.k. alternativ-bransjen. Imidlertid er han klar til å godta det meste som finnes av mirakler og uforklarlige hendelser, bare de er beskrevet i BIbelen, og befinner seg innenfor de rette (les luthersk-kristne) rammer, noe som bare kan styrke den følelsen av grandios selvmotsigelse man får av å få seg servert et begrep som «religiøs skeptiker».

Nok om det. Davidsen hyller stadig vitenskapen, og til Verdibørsen uttalte han entusiastisk at «Vitenskapen er fantastisk flott - til det den er ment for!» (som om det skulle eksistere noen klart avklarte grenser for den) og videre at «...men den kan ikke si noe om hva som befinner seg bak naturen» (som om det er et sted som eksisterer som noe konkret) og han vokter seg vel for å gjøre som så mange andre troende her på VD og andre steder, nemlig å betvile vitenskapelige gjennombrudd med bakgrunn i sin kristne tro. Det gjør han på mange måter klokt i. For det finnes i sannhet ikke særlig mange aspekter ved denne verden som man kan henge på knaggen «Gud» lenger; det aller meste av det som Skaperen tidligere ble tilskrevet ansvaret for er nå fullt ut overtatt av vitenskapen, som med sine andre og langt mer troverdige modeller, gir ditto forklaringer. Gud er ikke (helt) død, og han er heller ikke helt borte, men hans oppgaver er tatt fra ham; han lever derfor videre, trygdet av dem som nekter å gi slipp på ham.

Så derfor har Davidsen, i likhet med Hallvard Jørgensen og andre intelligente kristne, funnet det opportunt å gjøre et skille mellom Gud og vitenskapen; Gud er utenfor denne virkeligheten, må vite; han trenger derfor ingen forklaring, og kan derfor heller ikke miste troverdighet gjennom vitenskapelige gjennombrudd, det være seg Higgs-bosonet eller andre oppdagelser. Meget bekvemt selvsagt. Denne innstillingen deler Davidsen som sagt med Hallvard Jørgensen som i tråden «Naturvitenskap som ideologi» begår den i beste fall smått naive og i verste fall uredelige påstanden at vitenskapen i stor grad skulle bestå av en gjeng ideologer som først og fremst er opptatt av å avvise Gud og ikke er drevet av en ærlig aksept for at fakta er fakta, så lenge slike fakta kan dokumenteres gjennom observerbare forsøk, basert på grundig forskning.

Men dette skillet mellom Gud og vitenskap er imidlertid like tvilsomt som det sikkert føles behagelig forløsende for dem som mener at det eksisterer. For det første forholder det seg slik at troen på den jødisk-kristne guden, som det jo for Davidsen og andre kristne dreier seg om, er bastet og bundet til rent konkrete og materialistiske hendelser i denne verden, nærmere bestemt i Midt-Østen for et par tusen år siden. Ikke først og fremst til Jesu´ blotte eksistens, ikke heller til hans eventuelle korsfestelse, men til hans oppstandelse. Uten at den har foregått - noe svært lite, om noe som helst, tyder på - går Kristendommen i oppløsning og styrter i avgrunnen sammen med alle miraklene og Gud selv. Som Paulus selv sier «Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening». Altså dreier dette seg i siste innstans om materialisme og ikke om metafysiske krumspring og filosofiske betraktninger.

Til påstanden om at det finnes to virkeligheter og at noe er «metafysisk», og befinner seg utenfor hva som ultimativt kan forklares av vitenskapen. En gang uttalte han som av mange betraktes som den medisinske histories viktigste person, Hippokrates:

“Menneskene ser på epilepsi som noe guddommelig, men det er kun fordi de ikke forstår det. Og hvis vi skulle kalle alt vi ikke forstår for noe guddommelig, så ville det ikke være noen ende på hva som er å betrakte som guddommelig. En dag vil vi forstå hva som forårsaker epilepsi, og da vil vi slutte å se på det som noe guddommelig. Og slik er det også med alt annet i universet.”

Når man leser slike uttalelser, formulert av et menneske som levde for godt over totusen år siden, konstaterer hvor rett historien har gitt ham, og ikke minst ser hans betraktninger i lys av hva folk i dag fortsatt er i stand til å tro om sitt liv og hva som styrer denne verden, så kan man ikke annet enn å bli slått av hvilken kapasitet for innsikt og rasjonell tenkning som fantes blant mange allerede på den tiden, lenge før vår tidsregning. Det er rett og slett frapperende; personlig får jeg gåsehud av slike mennesker.

Ord som er konstruert for å forsøke å beskrive en annen virkelighet, beskriver i virkeligheten ingenting, de bare tåkelegger. Religiøse bruker uttrykk som “metafysikk” for å beskrive noe de mener ikke er en del av det fysiske, og at dette “metafysiske” derfor heller ikke kan beskrives av vitenskapen. Men å bruke uttrykk som “metafysikk” om noe, er direkte analogt med å hevde at dette “noe” man gir seg ut på å si noe om, ikke eksisterer, eller i det minste at det ikke finnes noe som tyder på at det eksisterer, og det kan jo som kjent være en god grunn i seg selv til å anta at det heller ikke finnes.

At noe ikke kan observeres, altså at bevisene for dets eksistens er fraværende, betyr jo selvfølgelig ikke automatisk at fraværet er bevist, men hvis noe ikke finnes, så er jo det en logisk forklaring på at det heller ikke kan observeres. Og i det øyeblikk dette “noe” kan observeres som noe virkelig, at det kan defineres til å være eksisterende, opphører det å være metafysisk. Religiøse argumenter er derfor i det hele tatt ikke valide; i det øyeblikk det de setter seg fore å beskrive, er allmenngyldig og kan bekreftes å eksistere, er argumentet sekulært.

Uttrykket “metafysikk” er, i likhet med begrep som “åpenbaring”, “sjel” og “ånd”, således kun en ord-kulisse, noe som peker mot noe uten egentlig innhold, et ferniss utenpå noe tomt, noe uten substans, noe uten egentlig mening eller betydning for andre en dem som “tror”; altså er dette “noe” ikke allmenngyldig, det har ingen iboende eller åpenbare gyldighetskrav og er heller ikke istand til å møte slike krav, dersom de fremsettes.

Det at religiøse drar et skille mellom vitenskap og religion er like avslørende som det er vanlig. For alle faktiske entiteter er jo en del av vitenskapen, og det må i så fall også gjelde Gud. Hvis han finnes, så er han selvfølgelig en del av det som ultimativt sett går an å beskrive og forklare, altså en del av vitenskapen, og en slik erkjennelse er totalt uavhengig av om vi noen gang får et svar på spørsmålet. Og det at troende trekker et slikt skille må jo bety at de ikke ser hans eventuelle eksistens som en faktisk realitet, men snarere som en eller annen åndelig overbevisning i hodene til dem som bekjenner seg til ham, altså en tro.

Da kan de ikke samtidig sette ham opp som en alternativ vitenskapelig forklaring, hverken på Universets begynnelse eller livet på Jorden. Religiøse må bestemme seg, hvis de skal påstå at Guds eksistens er helt konkret og at han står bak denne verden, så må de innse at han også er en del av vitenskapen, hvis ikke må de avfinne seg med at han ikke kan tilkjennes mer makt enn den underkastelse som mennesker gjennom sin egen overbevisning, er villig til å vise ham.

Uansett, Davidsen har som så mange andre troende funnet ut at han er best tjent med å stille seg bak vitenskapen, men gjennom uttalesen fra «Argument»-debatten tråkker han likefullt i salaten så dressingen spruter, og det på mer enn en måte. Han gjør for det første et klart skille mellom «alt som i utgangspunktet er skapt» og det som «er et resultat av evolusjonær utvikling». Og i og med vi vet han tror på Gud, så må det bety at han avviser den evolusjonen han i andre sammenhenger hevder å akseptere. Muligens var det en «slip of the tongue», men hva betyr det? Jo, det kan ihvertfall bety at man sier noe man mener, men som man av en eller annen grunn hadde vært best tjent med å ikke ha uttalt.

Men så til det viktigste, det jeg i innledningen lovte å komme tilbake til, rekkevidden av hans uttalelse og den konklusjon Davidsen, i likhet med alle andre, må trekke av den.De fleste vil som sagt mene at alle mennesker har lik verdi, helt uavhengig av om Gud eksisterer eller ikke. Enkelte, og blant dem altså landets fremste kristne apologet, Davidsen, er imidlertid av en helt annen oppfatning. Han sier altså rett ut at det eneste som kan gjøre oss likeverdige er at Gud eksisterer, og at vi ikke er et resultat av Darwins evolusjon.

Da har Davidsen, dog uten å ha sagt hvem det gjelder, samtidig bundet seg til å måtte mene at det finnes mennesker som ikke er like mye verdt som andre, i samme øyeblikk det eventuelt måtte bli klart at Gud ikke eksisterer, noe som selvfølgelig ikke kan bevises fullt ut, men som likevel for de aller fleste opplyste mennesker synes å være svært lite sannsynlig. Og når det er lite sannsynlig at Gud eksisterer så følger det at det allerede nå er tilsvarende stor sannsynlighet for at vi befinner oss i en situasjon der Davidsen mener menesker har ulik verdi. Hvem er det så som befinner seg på de ulike nivåene? Hvem står lavt i menneskeverd og hvem står høyt?

Som sagt, det er en ekstrem uttalelse, og samtidig et både absurd og umoralsk mål for menneskeverd. I tillegg bidrar den ytterligere til å forsterke den eklatante selvmotsigelsen som begrepet «religiøs skeptiker» bærer i seg.