Verdidebatt

Ansvar, makt og ledelse

Selvsagt blir Jens Stoltenberg og Ingelin Killengreen sittende. Vi sparker ikke embetsmann med tilbakevirkende kraft og det er velgerne som har gitt Stoltenberg makt til å styre

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse og ansvar etter 22.juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre. Når politikere siterer læreboka i ledelse som kritikk av en politisk motstander, kan man som regel ta det meste med en klype salt. De hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme om de var i Faremos situasjon.

Uriaspostene

Grete Faremo forstår seg på jus og makt. Det må en beherske dersom en skal få utrette noe som leder på de fremste uriaspostene for tiden. Hvis man har som jobb å kritisere og skape tvil rundt statsråder, som opposisjonen jo har, finner man alltid noe en kan kritisere en statsråd for. Siv Jensen har det med å være den som bruser kraftigst med fjærene. Hun tok til orde for at Stortingets kontroll og konstitusjonskomite bør se på saken. Det komme neppe til å skje. Faremo har sitt på det tørre i forhold til formalitetene.

Opposisjonen kan selvsagt mener med stor stemmestyrke at hun burde gitt Mæland sparken på en bedre måte. Hun kunne forsøkt å kombinere tydelighet og mykhet slik Jens Stoltenberg gjorde da han meddelte Karita Bekkemellem at hun måtte slutte som statsråd. Her var det både klem, blomster og «lei meg»- snakk og innpakking i bomull så godt det lot seg gjøre. Det gikk ikke så bra. Bekkemellem ble rasende og forteller historien om den myke og unnvikende Stoltenberg i begynnelsen av boken sin.

Faremo har lykkes i å få på plass en ny sjef for Politidirektoratet som har bred tillit, alle er enige om er godt kvalifisert og som utvilsomt har et bedre grunnlag enn Øystein Mæland for å rydde opp. Skal Faremo måles på resultater, kommer hun godt ut. Hun har også skiftet ut ledelsen i Justisdepartementet uten at det ble særlig støy rundt det.

Legge ned direktoratet

Det er også høysesong for lettvinte løsninger. Professor Peter Gottschalk ved BI sier til NRK at Politidirektoratet bør nedlegges fordi de ikke evner å ta mot kritikk. Det er i sannhet en spesiell begrunnelse for å gjøre endringer i forvaltningen. Siv Jensen sier hun også vil legge ned Politidirektoratet og dermed sparke alle som var ledere under Ingelin Killengreen. På Frps skrivebord ser dette utmerket ut. Det er imidlertid en overhengende fare at det vil bety en sterkere detaljstyring av politiet fra departementets side. Direktorater opprettes i et forsøk på å legge større ansvar for gjennomføring ut fra departementene. Frp gjør klokt i roe seg ned og jobbe grundig med saken før de serverer løsningene. En kan spørre enhver byråkrat og få vite at kjappe politiske løsninger er et økende problem i forvaltningen i dag. Det er det som gjør at det i praksis blir så vanskelig og uforutsigbart å lede i offentlig sektor. Ingelin Killengreens største problem var alt Knut Storberget ville ha utført, helst i går, men i alle fall i morgen. Slik er politikken blitt, mer og mer kortsiktighet, mindre langsiktighet.

Ansvar

Filosof Øyvind Kvalnes ved BI har skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv i dag hvor han ber Jens Stoltenberg om å trekke seg. Han mener Stoltenberg forkludres hele ansvarstenkningen ved å bli sittende, filosoferer han.

Det Kvalsnes glemmer er at det gjelder andre lover i politikkens verden en i organisasjoner og bedrifter. En statsminister står ikke ansvarlig for noen andre enn velgerne. Det vil være å svikte sine velgere om Jens Stoltenberg trekker seg på grunn av en sak. Han har fått mandat til å sørge for at programmet til de rødgrønne blir gjennomført. Hvis han personlig hadde vist seg uskikket til å være statsminister, ville det vært noe annet.

All ledelse har i seg et maktelement. I politikken er det dominerende. Interessegrupper kjemper som løver for å vinne fram med sitt syn og det utkjempes durabelige maktkamper som ikke er pene å se på. For den som har fått makt, gjelder det å holde på den, elles mister man den. Man holder på makten ved å bruke makt når det trengs.

Politikken inneholder også signalelementer. Det vil selvsagt være et sterkt signal, om Jens Stoltenberg skulle trekke seg som statsminister. Det høres fint ut at han skulle gjør det for å vise folk hva ansvar betyr. Konsekvensene av å gjøre det, vil sannsynligvis føre til at AP ville mistet enda flere velgere. Det man signaliserer ved å trekke seg for å ta ansvar er jo samtidig at man ikke er i stand til å styre landet.

Den som ber Jens Stoltenberg trekke seg befinner seg et stykke fra den politiske virkeligheten, med mindre man er opposisjonspolitiker eller vil benytte anledningen til å bekjempe regjeringen. Det er legitimt. Som ledd i en politisk kamp, kan det gi god mening å kreve Stoltenbergs avgang. Statsministeren trenger imidlertid ikke å påta seg oppgaven å signalisere noe annet enn at han har fått ansvaret for å styre landet så velgerne vil.

Fornyings, administrasjons og kirkeminister, Rigmor Aasrud, har gjort det klart at hun har full tillit til sin departementsråd Ingelin Killengreen og den jobben hun gjør.

I forhold til det Killengreen hadde ansvaret for, har det ikke kommet fram mye nytt fra 22.juli-kommisjonen. Elendigheten på IT- og teknikksiden var kjent på forhånd. Killengreen fikk ikke de bevilgningene hun ba om. Flere ganger fikk hun kritikk av Riksrevisjonen for at it-systemene ikke var gode nok. Regjeringen ba henne lede vider med problemene. I ettertid angrer hun kanskje på at hun ikke satte inn stillingen sin på å få midler til opprustning på IT-siden.

Flere pårørende krever at hun må trekke seg som departementsråd. Det samme mener Ole Martin Mortvedt, redaktøren av fagbladet til Politiets Fellesforbund og begrunne det med at hun skapte en fryktkultur i politiet. Professor ved Institutt for ledelse og administrasjon ved BI, Petter Gottschalk, mene det. Han mener hun er inkompetent til å være ansvarlig for maktapparatets sikkerhet.

Merkelig. Skal en sjef få sparken fra sin nye jobb for noe hun foretok seg i en jobb hun forlot for halvannet år siden?

I jakten på syndebukker etter 22.juli bør en bestrebe seg på å opptre ryddig. Hvis Killengreen hadde vært politidirektør 22.juli, kunne det ha endt med at hun måtte ha fratrådt sin stilling. Killengreen er ikke lenger politidirektør. Vi sparker ikke folk med tilbakevirkende kraft. Arbeidsrettslig og ut fra god forvaltningsskikk er det helt på vidda.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt