Ytringer og motytringer

Enkelte slår seg på brystet og berømmer seg selv for å være det de kaller ytringsfrihetsfundamentalister. Imidlertid sies det sjelden noe spesifikt om hva som legges i dette begrepet. For det er ikke gitt hva fundamentalismen skal vise til. Er det tale om at retten til å ytre seg ikke skal  begrenses av noen som helst former for lovgivning? Eller er det prinsippet om at strafferettslige reguleringer av retten til ytringer skal være så snevre som mulig?

Dersom det siste er tilfellet, ligger det i kortene at det som i alminnelighet oppfattes som hatefulle eller diskriminerende ytringer som hovedregel ikke skal behandles av politi og rettsvesen, men være gjenstand for motytringer.

Her eksisterer det imidlertid en viktig forskjell. På den ene siden finnes det f.eks. ytringer der etiketter som kulturmarxisme eller fascisme brukes som skjellsord, rettet mot personer eller grupper.  På den andre siden er det ytringer som vurderer og karakteriserer innholdet i ytringer, men der uttrykk som kulturmarxisme eller fascisme brukes for å belyse dette. Det er den sist nevnte formen for ytringer som er gyldige og etisk forsvarlige.

Kenan Malik skrev følgende etter bråket rundt Mohammed-tegningene i 2006:

“(…) where societies are plural, then it is both inevitable and important that people offend the sensibilities of others. Inevitable, because where different beliefs are deeply held, clashes are unavoidable. And we should deal with those clashes rather than suppress them. Important because any kind of social change or social progress means offending some deeply held sensibilities. The right to ‘subject each others’ fundamental beliefs to criticism’ is the bedrock of an open, diverse society. ‘If liberty means anything’, as George Orwell once put it, ‘it means the right to tell people what they do not want to hear’.”

Noen kan f.eks. påpeke at andre gjentar eller applauderer synspunkter som i virkeligheten er framsatt innenfor rammer som ligger tett opp til fascistisk ideologi. Alternativt kan det fra et hold f.eks. blir hevdet at en bestemt ytring er uttrykk for noe som er uetisk. I slike tilfeller burde man i stedet for rope «knebling», «sensur», «personangep» begrunne hvorfor begrepet fascisme eller uttrykket uetisk ikke er dekkende eller urimelig å bruke om innholdet ytring det er snakk om. Dersom man ikke gjør det siste, unndrar man seg ikke bare å føre substansielle argumenter for sitt eget ståsted. Langt på vei forlanger man å kunne ytre seg i fred for andre, uten å bli møtt av motytringer.

Selv om noen ikke tildeler innholdet i ens egen ytring respektfull omtale, er ikke det ensbetydende med at den samme ytringen ikke tolereres. For her er det en vesensforskjell når det gjelder respekt og toleranse. Ytringsfrihet gir som prinsipp ingen plikt til å respektere ytringer, men å tolerere at noe ytres.

Jeg er enig med dem som hevder at et begrep om ytringsansvar alt for lett kan misbrukes ved å pårope seg en moralsk eller juridisk rett til ikke å føle seg krenket. Når man fremmer en ide om at det finnes «legitime» voldtekter (slik den republikanske kongressrepresentanten Todd Akin nylig gjorde), eller når på obskure måter hevdes at Eskil Pedersen mer eller mindre er skyldig i at et utall ungdommer omkom på Utøya (hvorfor går man ikke til politianmeldelse?), burde det være åpenbart at det ikke invitere til motytringer der språkbruken utelukkende preges av de mest drøftende og utforskende tilnærminger.

Man bør imidlertid forvente en saklig begrunnelse for hvorfor innholdet i en ytring skal fordømmes. Men dersom denne forventningen blir oppfylt, og man like fullt påberoper seg å ha blitt «kneblet» og utsatt for «personangrep», hiver man seg i realiteten på den vogna som muslimer og multikulturalister gjerne blir beskyld for å trekke, nemlig krenkelsestyranniet.