Verdidebatt

Arbeiderpartiet 125 år - Makt, avmakt og kollaps

Arbeiderpartiet er 125 år i dag. For inneværende periode er hovedparolen “Mer trygghet – mindre kriminalitet”. I slagskyggen råder avmakten, i det makt og myndighet sauses sammen i det som minner mer og mer om en russisk nomenklatura.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bare for å ta det siste først, om utvikling og ikke minst innvikling på maktens tinder:

I følge Dagens næringsliv og NTB blir Øysten Mæland justisminister Faremos rådgiver, etter at Faremo avsatte Mæland for åpen mikrofon fordi han manglet hennes tillit. Mæland skal i følge kontrakten ha samme basislønn som tidligere, og overgangen skjer på grunnlag av den samme kontrakten der den samme Mæland er sikret adekvat retrettstilling. Igjen et eksempel på at makt og myndighet vokser sammen og gir lunefulle og til dels ulmende demokratisk underskudd. Vi blir alle tvunget til å stille oss spørsmål om Øystein Mælands egentlige rolle og plassering, i forhold til makt og myndighet. Han har blitt til et skoleeksempel på sammensausing av nettverk på maktens tinder.

Det sammenvokste makt- og myndighetselementet er slik at du og jeg ikke lenger vet hvem vi egentlig forholder oss til. Linjene i beslutningsprosesser går på kryss og tvers, gjennom klanfamilier, forlovere, venner og venners venner. Noen har snakket sammen. I slikt monn at vi ved Arbeiderpartiets 125 årsjubileum klart står på tersklene til å få en nominell fasadestruktur med regjering, storting, departement, direktorat og fylkeskommuner, mens en reel maktstruktur ligger i et stadig tettere person-nettverk rundt Arbiderpartiet som minner mer og mer om en russisk nomenklatura.I Russland hadde man Det Øverste Sovjet med sine to kammere, og folket stilte som delegater. Men bak denne fasaden lå et partiapparat med sin egen elite som satt i byråkratiet i flere ledd og i flere provinser, i sovjeter og oblast. Og de gjorde seg store anstrengelser for å sikre kontroll med media. Hva med Norge i dag? Om ikke analogien er direkte overførbar bør enhver med noe grad av kritisk blikk se det ideologiske slektskapet.

Media som medspiller?

Selv lojalitetesrekkene i media antar ekle proporsjoner. I rettferdighetens navn skal det sies og skrives at vi ser noen blaff av kritisk journalistikk rettet mot Makta i disse dager, men det kan være situasjonsbetinget noen dager etter 22. julikommisjonens rapport. For, legg merke til dette: Det måtte en offisielt oppnevnt kommisjon og en avgitt innstilling til før media skulle bråvåkne.Det var veldig lang tid etter 22. juli 2012.

Media-Norge penslet og farget av enorme, årlige, statlige subsidier, og et ditto lisensbasert, statlig kringkastingsforetak med 3 500 ansatte som landets fremste opinionspåvirkende organ – og nå (etter oppkjøpet av Edda media) en meget svulstig A-presse som sammen med LO er i ferd med å kjøre i gang valgkampen for Arbeiderpartiet. Til svimlende summer og høyder. Det hele tar seg slett ikke penere ut om en hel flokk fra den politiske undergrunnen i gamle AKP (Nå Rødt!)  fusjonerer med LO som buffer, opp mot  Arbeiderpartiet i de store byene. Det er så en kan beklage at den gamle LO-høvdingen Kondrad Nordahl og Haakon Lie er død. Det hadde forsåvidt holdt med en ny Trygve Bratteli også, som på linje med de nevnte forstod å sette opp grenser mot det totalitære svermeriet, enten det nå kom fra Stalin eller Hitlers ånder. Oddvar Nordli ble den siste mohikaner i Arbeiderpartiet, før maskeradene tok til med Einar Førde og Gro Harlem Brundtland, først i miljømanesjen, så bak kledelige og tidsriktige, men dog egendefinerte multikultur-plakater. Trykket kunne settes inn mot kirkens og kristenfolkets røtter, under henvisning til at det tross alt er flere religioner der ute og her hjemme, og i liberal forstand lyder dette vakkert, inntil du skal snu deg og formidle det til nye generasjoner: Et alt blir øyeblikkelig til et ingenting, og så er vi der vi var før Kirkemøtet på Moster og Slaget på Stiklestad, der hele ryggraden i lovverket utfordres sammen med det kulturelle limstoffet som holder landet vårt sammen. Å tulle med dette utløser selvgenererende prosesser som i sin konsekvens kan undergrave demokratiet og polarisere det politiske liv i den grad at vi får akkurat det kaos totalitære svermere drømmer om. Derfor ser vi ekstremister av alle avskygninger er i ferd med å danse på bordene nå.

Vi går liksom snart tom for medier som virkelig kan sette kritiske spørsmål oppover, samtidig som en diskret bortvelgelse av aktualiteter som setter maktens indre sirkler i et dårlig lys har tiltatt som fenomen. Vi har som de rene unntak fått en del kritiske oppslag etter 22. julikommisjonen la fram sin innstilling, men det kan være utslag av et rent pliktløp.

Mælandsaken nok et eksempel

Øystein Mælands utgang og inngang til og fra justisminister Grete Faremo blir til nok et skoleeksempel på sammensausing av makt, myndighet og rollespill på toppen av norsk politikk fortiden.

For å repetere: Politidirektør Øystein Mæland måtte gå fordi han manglet tillit hos justisminister Faremo. Det har de fleste fått med seg. Kanskje også fordi Arbeiderpartiet ønsket å legge trykket på politiet sammen med sine voksende lojalitetsrekker i media? I den grad vi skal tro Dagens Næringsliv, blir altså den samme Øystein Mæland nå Faremos personlige rådgiver. Intet mindre.

Nå er vi kjent med at avgående politidirektør Øystein Mæland er statsministerens forlover, og satt som ansvarlig for veldig mye i Oslo AUF da Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon drev på det verste med medlemsjuks for å sikre seg millionbeløp fra statskassen. Men Mæland kan selvsagt være en dyktig kar for det. Det blir som gamle AKP’ere som har flokket seg i sentralredaksjonene og i redaktørstillinger i våre medier. Noen av dem vil kunne gjøre en utmerket jobb, men det er frekvensen, hyppighet og tetthet av ‘mini-staliner’ som får en til å heve øyenbrynene. Ser vi på maktstrukturer får vi følgende utfordring:

Makt og avmakt

Sitter du i stillinger på toppen av Arbeiderpartiet, som minister, statssekretær, rådgiver, politiker eller byråkrat i departementer og direktorater følger det utomatisk reell makt og privilegier med. Fra sosiologiens område kjenner vi begrepet modellmakt, og jeg innrømmer gjerne at noen av mine teoretiske favoritter er Pierre Bourdeu og Michael Foucault, som begge er solide marxister i et utgangspunkt, men som likevel hver på sin måte har kritisert både private og statlige maktstrukturer så opp og i mente at det i sin konsekvens dreier seg om ideologisk kanibalisme. Bourdeu i sine fantastiske utlegninger om symbolsk makt, som ligger utenfor de faste strukturene, (jamfør sammensusingen av makt og myndighetsroller i dagens Norge), men likevel altså som en fast del av eksisterende maktstrukturer. Bordeu viser til sosiale elementer, rom og forum, språkets betydning og ikke minst definisjonsmakten.

Den franske filosofen Michael Foucalt befant seg til sin død langt ute på den politiske venstresiden, men var på linje med Bourdeu likevel en fri tenker som tok et oppgjør med statsmakten og ikke minst maktsystemenes mer eller mindre skjulte metoder for kontroll av enkeltmennesket. Etter Foucalts eksempel på makt og kontroll burde vi alle kiles inn i en gigantisk blokk der Staten/Makten kunne se alle våre bevegelser utenfra gjennom store, enveis vindu, uten at vi hadde mulighet til å se ut. Slike bilder var en viktig del av Foucaults kritikk og tilnærming, som store deler av fransk venstreside applauderte.

I Norge er den politiske venstresiden i full oppløsning, og nesten ute av stand til å tenke selv, trolig fordi de alt for sent forstod at den religiøse statsforherligelsen og støttevirksomheten for det statsbærende partiet i og utenfor mediene ikke bærer noe sted. Nå gjenstår forsteinelsen og forvitringen.

Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne, siden det er Arbeiderpartiets 125-årsjubileum i det jeg skriver ut disse linjer: Partiets ideologiske faneflukt og maskerade fra miljø til multikultur-doktriner er og blir helt ødeleggende for partiet. En kan ikke vedta entusiasme, langt mindre skape det over slike syntetiske konstruksjoner, som trolig kan spores tilbake til Einar Førdes, Arne Treholts og Gro Harlem Brundtlands rolle i Arbeiderpartiets prinsipp-program som ble formet i perioden 1978 til 1980. Man ender opp i en sant fraseland med nyord som paradoksalt nok kanskje rammer innvandrerne mest, når alt kommer til alt. Rett og slett fordi multikultur-doktrinen først og fremst synes å være designet for å konsolidere og videreføre en ideologi som egentlig kom så aldeles i klem under Berlinmuren.

Venstresiden i Frankrike kritiserte skikkelser som Yassir Arafat nord og ned på grunn av hans totalitære svermerier. Kanskje mest fordi man hele tiden har hatt det privilegium å ha åpne arenaer for fordomsfri politisk diskusjon i Frankrike. Kan du huske noen eller noe som gav kritiske innspill i forhold til Oslo-prosessen og fredsprosessen? Om du føler deg kallet, begynn gjerne med Faseprogrammet til den dominerende Fatah-fraksjonen i PLO, av 1974.

Selv Chateu Neuf var et pustehull

Tro meg: Jeg savner lørdagsdiskusjonen i Chateu Neuf i Oslo i 1980-årene, selv tett omgitt av fresende AKP’ere i palestinasjal, som helst bare ville snakke om Pol Pot og Arafat. Javisst ble jeg kalt «klasseforærder» (fortid fra en lite småbruk i Trøndelag, fulgt av en periode som uteligger), men jeg ble etter hvert så vant til mobbingen at det gikk seg til likevel og gikk på talerstolen med støtteinnlegg til alt fra den ikke helt politisk korrekte Ole Paus, Christian Vennerød til redaktør Christian Christensen, og det var egentlig interessant og arti. En kunne tillate seg å le, kan jeg huske. Vel, det var en viss kontakt med Den Konservative Studentforening (DKSF), de var pene i tøyet, velformulerte og kanskje med en noe for nesegrus beudring for en kapitalisme der pengene alene syntes å dominere vel mye i tenkesettet. Likevel, det var til å leve med, i det minste på sidelinjen, i det minste som klasseforæder.

Myndighet og handlingslammelser

Som en funksjon av makt kommer myndighet. Men dersom person- og parti-nettverkene er for store og sterke undergraves snart myndighetsfunksjonen. Ikke bare fordi den blir hemmet i sine beslutninger, på grunn av at uformelle personklikker over de fleste beslutningstagere og aktører på lavere nivå, men fordi den reelle myndighetsfunksjonen reduseres i den grad at det kan gå på bekostning av hele samfunnskontrakten et statsbærende parti og en regjering er forpliktet på. Her ligger det en entydig mandat til å beskytte oss, kollektivt og som individer. Jamfør Arbeiderpartiets fremste parole: "Mer trygghet – mindre kriminalitet". Skal en slik parole la seg gjennomføre må det en grunnleggende troverdighet til, knyttet til et reelt folkestyre, delegering av makt og myndighetsfunksjoner som er lesbare og avgrensede i forhold til politiske posisjoner og stillingshjemler. Ligger det kjeder av nettverk på kryss og tvers gjennom dette vil hele myndighetsfunskjonen stivne, og vi kan nærme oss en smertegrense og en faregrense helt samtidig. Det smalt gjennom denne grensen 22. juli. Terroristen var hvit og norsk, men det fritar ingen for ansvar, makt og myndighet til å sikre at en terroraksjon i dette omfanget kan hindres eller reduseres. I sin konsekvens fikk vi et nytt 9. april 1940 veltende inn over oss.

Debatt-ørken og De fornemmes forbund

I Norge er det den reneste debatt-ørken for tiden, der bloggene og sosiale medier får være en trøst, som politiske reservater, og deres snert og slagkraft er symtomatisk nok økende, slik nærradioene gav et nesten anarkistisk kikk da NRK-monopolet endelig sprakk ved inngangen til 1980-årene. Jeg sitter bare og gruer til at en håndfull autoriserte rikssynsere tar på seg studio-til-studio-skoene og skal fortelle oss hva vi skal mene om regjeringen og Arbeiderpartiet np.

Hvor er prinsippdebattene? Plopp! Og så forsvant kristendomsfaget ut av norsk skole. Plopp! Så ble Grunnlovens paragraf 2 endret. Og stakkars den som måtte stille et kritisk spørsmål. Han eller hun er etter den sterkt utvidede definisjonsmakt øyeblikkelig "ekstremist". Når det er nevnt, De fornemmes forbund satt øredøvende tause fra det første høringsutkastet om de forestående grunnlovsendringene som kom i 2008!

De fornemmes forbund befinner seg litt over på den politiske høyreside, og er fortiden rikelig forsynt med flatskjermer på rundt 50 tommer og i velstelte hjem, de teller penger og klager fælt over tingenes tilstand i Kongeriket. Og det meste har de snart rett i. Og ja, skattetrykket er for høyt og eiendomsskatten er fæl. Snart kan du vel si nesten hva som helst stygt om den sittende regjeringen og Arbeiderpartiet, og det stemmer. Men gjør de noe selv,  i De fornemmes forbund? Nei, aldri. De har sin egen iboende passive rutiner og konformitet, der kritikken lyner til foran flatskjermene. Rett skal være rett: Noen av dem har blitt tastatur-revolusjonære. Farlig mange fra dette forbundet har avlet blåruss, som overløpere, som Vårherres blindebukk, på en karrierestige til de nest øverste etasjene, der man døgnet skal rasjonalisere og effektivisere og omlegge. Årslønnen er det ikke noe å si på. Denne eiendommelige hybriden av den råeste del av mammon-kapitalismen og et stivnet sosialdemokrati øker elite-tendensen i Kongeriket, i den grad at vi egentlig har en tilstand som til forveksling minner om embedsmannsstatens mørkeste sider i første halvdel av 1800-tallet, der det måtte en Hans Nielsen Hauge og en Ole Gabriel Ueland til for å ta folkestyret tilbake. Egentlig syns jeg sentrumspartiene svikter totalt i forhold til sine historiske røtter, og ikke minst ideologi. De har meldt seg kollektivt inn i De fornemmes forbund og blitt til statister under et statsbærende parti med en definisjonsmakt og mediemakt som øker det demokratiske underskuddet for hver måned som går.

Som en del av De fornemmes forbund av likegyldige og passive sitter mange vaffel-kristne, og får fortrinnsvis søndager servert et par bibelvers, noen megetsigende betraktninger gjennom 20 minutter etterpå, og så er det vafler! For å stæsje opp atmosfæren kommer to eller tre lovsanger på powepoint opp etter veggen. Forrige søndag var det Thorvald Stoltenberg som berettet om "Håp" fra en kirke i Harstad, og tildeldigvis hadde NRK landsdekkende direktesending fra den samme politiske messen, som startet presis klokken 11.00. For de av oss som den samme søndagen hadde kommet seg opp til de som inntil nylig var et veldig musikalsk reservat kalt «Sangtimen» i NRK, så vet vi at sangtimen nå i halve sendetiden har blitt snakketime. Nevnte søndag var det arkivopptak med Erik Bye, som var sakset i egne refleksjoner over et Skaperverk omtrent slik folk så det hele før slaget på Stiklestad, fulgt av gjennomlesning av Byes egen vise Vårherres klinkerkule. Jeg tar dette med for å illustrere et tidsbilde, i et år der en sentral utsending fra den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO stod som hovedforedragsholder på Olsokkvelden på Stiklestad. Jeg satt der selv med en klump i halsen og hadde det fælt. Det var verre enn jeg trodde, men dette har jeg skrevet om her.

Og så stivner det! Der sitter de til de går hjem, De fornemmes forbund, og gir ellers ingen lyd, som om de ikke er en del av denne verden! Som om Jesus noen gang skal ha sagt at du skal stille deg opp foran bildet eller symboler av og for Ham - og forbli stående.

På bildet under her går Anders Behring Breivik opp Grubbegata 22. juli i fjor, i fulle, selvlagede kostymer med hjelm og det hele, etter å ha parkert en stor kassebil rett utenfor veggen til statsministerens kontor.

Det gikk en merkelig antrukket mann opp Grubbegata, 22. juli i fjor. Han parkerte som vi vet en stor kassebil full av sprengstoff foran statsministerens kontor. Det kunne vært Al Qaida, som i følge Breivik selv 17. april i Oslo Tingrett var hans operative forbilde.

Hadde et minimum av skallsikring og sikkerhetsrutiner vært på plass ville denne terroristen aldri nådd fram til Utøya, langt mindre klart å ødelegge deler av de mest sensitive bygningene av Oslo sentrum. Enn om det hadde vært tre Breivik'er i aksjon, som profesjonelle terrorister denne dagen?

Der står altså Norge under Arbeiderpartiets 125 årsjubileum. Jeg vet ikke om hovedparolen “Mer trygghet – mindre kriminalitet” henger på veggen bak dem, men det er noe med dagens Norge som sier meg at det er tid for politisk forandring i Kongeriket.

Folkestyret må tas tilbake. 24. september åpner LO valgkampen, sammen med et imponerende medieapparat. La oss se hvor folket og landet går denne gang, men se å kom deg opp av stolen! Ikke overlat arenaen til "andre", og så forbli en del av De fornemmes forbund, som egentlig blir til en stillsittende statist, som en del av en implisitt støtteapparat, som slumrende mediekonsumenter for det alt annet enn sunne maktapparatet i dette landet. Lær av Hans Nielsen Hauge og Ole Gabriel Ueland.

Roy Vega

21.08.2012

roynorvega@gmail.com

http://royvega.blogspot.no/

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt