Verdidebatt

Jon Lilletuns valkamp-appell

No er det i sør kampen for velferd og utvikling står. Det er dette den komande stortingsvalgkampen burde handle om.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På seksårsdagen for Jon Lilletuns død blar eg i Eyvind Skeies spennande biografi om ein av vårt tids mest profilerte og folkekjære politikarar. Jon Lilletun var meir enn dei fleste i stand til å treffa folk flest heime - og hadde samtidig evne og vilje til å løfta blikket utover det trivielle og skilja mellom det vesentlege og det mindre vesentlege.

På denne dagen kan vi æra Jon Lilletuns minne gjennom å lytta og reflektera over noko av det han hadde på hjarta eitt års tid før den siste valkampen han fekk oppleva. Forfattaren Eyvind Skeie fortel det slik:

"Sammen med sine rådgivere arbeider han på en avisartikkel som han kaller "Den lengste valgkampen". Det er en kamp som strekker seg mye lenger enn til folks kjøpekraft i Norge. Den kampen står om rettferdighet for verdens fattige. Jon har reflektert mye rundt dette i det siste. Av en eller annen grunn har han begynt å se litt tilbake på livet, kanskje er det fordi han neste år skal fylle 60. Han har sett hvordan Norge har maktet å bygge seg opp etter krigen, med helse, utdanning og velferd for alle. Han har fått være en del av det også, i mye større grad enn han kunne ane da faren Lars og han satt hjemme i det lille huset på Humlebrekk, mens de leste aviser og diskuterte. "No er det i sør kampen for velferd og utvikling står", skriver Jon. "Det er dette den komande stortingsvalgkampen burde handle om."

Eyvind Skeie reflekterer rundt dette: "Tror han på dette når han skriver det? Neppe i 2005. Og sikkert ikke i 2009 heller. Det er derfor den valgkampen blir så lang. Sannsynligvis lengre enn hans politiske liv."

Eyvind Skeie fekk rett. Ein valkamp med dette fokuset har vi enno ikkje opplevd. På denne dagen, seks år etter at meldinga om Jon Lilletuns død berørte eit heilt folk, er det grunn for å stilla spørsmåla: Kan vi våga å håpa på at dette livsviktige spørsmålet kan koma høgre på vår politiske dagsorden i 2013? Eller vil det også i denne runden bli krangla mest om mindre vesentlege spørsmål i verda sitt rikaste land - og vera lite tid og tanke for tema som handlar om liv eller død for dei som til no knapt har fått smaka smular av det festbordet vi har dekka i vårt hjørne av verda?

Kanskje bør KrF si viktigaste sak fram mot september 2013 vera å følgja Jon Lilletuns appell for "den lengste valgkampen" - og utfordra på tvers av tradisjonelle blokkpolitiske skillelinjer til meir  radikal innsats og skikkeleg opprioritering av kampen for dei fattigaste av dei fattige? Kanskje er det slik KrF verkeleg kan vitalisera oppdraget sitt i norsk politikk og visa at partiet utgjer ein radikal forskjell, både i forhold til høgre- og venstresida?

Jon Lilletuns tankar for "den lengste valgkampen" vil nok ikkje gi kortsiktig gevinst i form av regjeringstaburettar. Slik sett vil oppskrifta vera dristig. Men den som vil vera sann mot det ein ser som rett, må alltid ha dristig mot. Mange etterlyser tydelegare signal om at det finst viktigare spørsmål å vera opptatt av enn dei som får mest plass i tradisjonell norsk valkamp. Utan at nokon verkeleg vågar å løfta desse spørsmåla høgt, vil vi kanskje alle døy før vi får oppleva det Lilletun ønskte å bidra til.

Vil det også i 2013 bli lite snakk om kampen for velferd og utvikling i sør - fordi altfor mange har altfor mange innvendingar, og fordi det finst så mange viktigare spørsmål å krangla om? Ein ting veit vi i alle fall: Mens graset gror i nord og vest, døyr fortsatt altfor mange barn, unge og vaksne framleis som fluer. Fordi vi som kunne ha gjort meir, ikkje gjer det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt