Skepsis - sunt eller usunt?

NRK's "Schrødingers katt" har i vinter fokusert på overnaturlige fenomener og tilhørende skepsis.  Den profilerte skeptikeren Asbjørn Dyrendal var invitert til å skrive ned en hemmelig beskjed og legge den i en konvolutt som så ble låst inn etter alle kunstens regler i en safe.  Så var det opp til seerne å maile inn forlsag til hva som sto i brevet.  Forslagene strømmet inn, men ingen var i nærheten av å treffe blink – ifølge programmet.

På nettstedet skepsis.no kan du lese om hvordan fenomener som homeopati, klarsyn, endetidsprofeter, kreasjonisme, konspirasjonsteorier og mange flere avkles sin mystikk og dras ned på den rasjonelle plan.  Det er til dels fornøyelig lesning.  Denne gjengen argumenterer godt for seg og etter hvert som f.eks homeopatien avkles plagg for plagg begynner man å lure på om dråpene man kjøpte i går skal kastes i søpla.

For folk som ”tror” på homeopati,  endetiden eller at jorda ble skapt på 6 dager, så må det være litt av en utfordring å ta alle disse argumentene inn over seg, og komme ut på den andre siden med troen i behold.  Også religiøs tro kan få seg en støkk i møte med de kritiske spørsmål.  Er all denne skepsisen sunt, eller ender skeptikere opp med å fremstå som arrogante surpomper som dreper alle tilløp til tro og håp på mer enn det som vitenskapen kan forklare?

Min mening er at skepsis er sunt.  Det er sunt fordi det å være menneske innebærer, blant annet, å bruke vår rasjonelle/logiske tankegang i vårt møte med verden.  Sunn kritisk sans avkler løgner og bedrag, og sikrer at vi tar våre beslutninger basert på et grunnlag som gjenspeiler virkeligheten slik den faktisk er.  Hvis noen f.eks kommer og vil dytte på deg en ”medisin” som gir en bedre fordøyelse, så er det viktig å være skeptisk – for ikke å kjøpe katta i sekken.  Ved å stille kritiske spørsmål samt forlange dokumentasjon øker sannsynligheten for at man slipper ubehageligheter og bortkastede penger.  Og det er vel bra?

Men samtidig: Dersom skepsis blir en så dominerende innstilling til livet og tilværelsen at den fortrenger andre viktige sider av det å være menneske, så kan man ende på ville veier.  Det er mange dimensjoner over det å være menneske, blant annet tro og håp – herunder troen på en overordnet mening med det hele.  Baserer man sitt liv på vitenskap alene kan man ende opp som den kritikksjuke surpompen jeg nevnte.  Derfor er det etter min mening ingen motsetning mellom å ha en sunn skeptisk sans samtidig som man har et religiøst livssyn.  De mange religiøse vitenskapsmenn og kvinner er et vitnesbyrd om nettopp det.

Konklusjonen må bli : Tro, håp og kjærlighet.  Og en solid dose skepsis i tillegg.