Terje Askan

53

Den plutselige ondskapen

Antallet ofre, selve omfanget av ondskapen 22.juli 2011 var større enn det noen kunne forutse. La oss da i etterhånd se betydningen av beskyttende distanse i kjølvannet av terroren. Den skapte distansen som beskytter og samtidig tildekker.

Publisert: 17. aug 2012

- For det er ikke enkelt å ta slikt til seg: Regjeringskontorene var ikke nok! Ungdommer samlet på ei øy langt inne i en norsk fjord skulle bli det neste målet. Ingen sprengladning denne gangen, men et gevær og prosjektiler som i løpet av timer systematisk tappet 69 unge liv fra en liten nasjon. Den sterkere og personlige variant av beretningen, den som inkluderer følelser, er den vi også forholder oss til.

Vi lar ikke terroren og overraskelsens momentum 22. juli få svekke den offensiv kraft i det videre arbeide etter granskningskommisjonens rapport.

Tar vi et kritisk blikk på den svært grundige og tillitvekkende rapporten, kan det synes som den allikevel er blitt noe passiv når det gjelder synet på medienes rolle, det vil si evalueringen av hvorledes mediene har løst sitt  samfunnsoppdrag.

Ikke et sentralt tema for en kommisjon som har et mandat å forholde seg til. På den andre side har mediene utvilsomt et ansvar som omfatter granskning og informasjon utad når sentrale samfunnsfunksjoner forfaller.

Etter politietaten, justisdepartementet og de styrende organer, har mediene sitt samfunnsoppdrag, noe de selv understreker når det passer slik. Problemet er at dette medansvaret kan bli liggende i et halvmørke av mangel på oppmerksomhet. Tendensen til almen berøringsvegring opp mot den fjerde statsmakten får mange til å se vekk.

Vi kan heller ikke bare vente på medienes selvvurdering, om den noen gang skulle komme. Sønderlandrapporten, politiets systematiske egenrapport, inspirer lite til gjentagelse av den slags øvelser. Så la heller rystelsene etter 22. juli skape en gylden anledning til å se medienes brede samfunnsrolle klarere fra uhildet distanse.

Decennienes streiftog rettet mot ytringsfrihet, økonomisk mediestøtte og eiendomsavgrensing gir lite ny innsikt i medienes prioriteringer. Tendensene til selvtilstrekkelighet og de varige mønstrene må tydeliggjøres.

I England er en slik prosess i gang med etikken som tyngdepunkt. Resultatet kan vanskelig bli annet enn positivt. La oss overveie om vi ikke skulle slå følge. Demokratiene trenger medienes skarpsyn. Anledningen har meldt seg.

folkogmedia

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere