CD-musikk i begravelser

Jeg har flere ganger offentlig anklaget Einar Gelius for å være en populistisk mediaklovn, men i dette innlegget vil jeg forsvare Vålerenga-presten i debatten om CD-musikk i begravelser. Vårt Land omtalte saken forrige søndag, og i kveld så jeg en debatt mellom Gelius og domkantor i Oslo, Kåre Nordstoga på Dagsnytt 18.

Når mennesker mister sine kjære, er det viktig at kirken(e) møter dem med respekt for deres situasjon. Når folk velger å ha begravelser i kirken, skal det selvfølgelig være en kristen ramme rundt denne seremonien. Det betyr selvfølgelig at presten og de kirkelige ansatte bør sette en stopper for musikk fra for eksempel black metal bandet Satyricon. Nå er nok dette bandet et meget ekstremt eksempel, men kirken må ikke godta musikk som strider mot det kristne budskapet.

Mange har et nært forhold til Bjørn Eidsvåg og Eg Ser, og landets organister bør ha forståelse for at pårørende har et nærere forhold til Eidsvågs original enn en ukjent musiker. Organistene hevder at det er noe helt spesielt å ha en fremføring av en musiker i kirken, men nettopp i begravelser må de vise stor forståelse for de pårørendes ønsker.

I debatten på Dagsnytt 18, innrømmet Nordstoga at noe av bakgrunnen for deres protester mot spilling av CD plater var frykt for egne arbeidsplasser. Realiteten er at de aller fleste velger live musikk i begravelser, og de få som velger musikk på CD er ikke noen trussel mot organistenes arbeidsplasser i det hele tatt. Derfor er det trist at begravelser begrenses til en profesjonskamp. Fokuset blant landets prester og kirkemusikere bør derimot være formidling av det kristne budskapet, og her er begravelser en god mulighet for evangelie-formidling.