Multikulturalistiske forsvarsmekanismer i Grubbegata?

Regjeringskvartalet mot Sikkerhetstjenesten. Det var den i internasjonal sammenheng uhørt komiske, men akk så verdenskjente spesifikt norske, naivitet overfor den reelle trusselen fra deler av den islamske kulturkrets, som betinget at Stoltenberg ikke fant det "nødvendig" å sikre Grubbegata og Regjeringskvartalet. I 2004 viste en simulering at nettopp Regjeringskvartalet var svært sårbart for et bombeangrep. 3 år senere var intet gjort. 4 ytterligere år går, og viser simuleringens fryktelige relevans. Stoltenberg hadde lenge vært advart på det kraftigste, men: http://tinyurl.com/c4wsmcr. Eller: det var "ikke nødvendig."

Multikulturell virkelighetsfornektelse. Her svikter, blant annet, Statsministerens logikk såvel som forståelse av virkeligheten. Det er den politisk korrekte ideologi omkring multikulturalismen som er den dypeste årsaken til at det gikk så galt som det gikk 22/7. Den nær komplette paralysen (eksklusive det tilsynelatende svært så profesjonelle medisinske redningsarbeidet) den skjebnesvangre dagen 22/7, kan best forklares ved å se på den omfattende fornektelse man allerede lenge hadde sett de fleste politiske partier uttrykke overfor islamist-terrorismens trussel. Man tok ikke det ellers så veldokumenterte trusselbildet alvorlig, motivert mest fra et inderlig og sikkert velment ønske om at islamister nok ikke ville true Norges sikkerhet --- skjønt: akkurat dét hadde jo islamister gjort. Så vi taler om virkelighetsfornektelse, ideologisk motivert. Man fornektet en slik realitet for Norges del, til tross for at Norge var blitt slik truet, og til tross for at sikkerhetstjenestene allerede 7 år tidligere hadde anslått slik trusselrisiko til mer enn 50%. Her er det at ens allerede erklærte politisk korrekte ideologi river teppet under virkelighetens tydelige konturer. Og pang 22/7! Og sann mine ord: de ansvarlige suser avgårde på sine kameltygde flyvende tepper.

En flora av forsvarsmekanismer. Hadde ikke saken hatt slik alvorlig omfang, kunne man selvsagt, med henvising til naive nordmenn og de gode gamle dager, flire rått av politimyndighetenes fullstendig håpløse uforstand på de mest elementære teknologiske sikkerhetsforanstaltninger. Man kunne også flire av pensjonistavdelingens --- unnskyld: utrykningsstyrkens --- oppdrag i felten. Men det som faktisk aller mest bør mane oss til ettertanke er det politiske etablissements absurde virkelighetsvegring: en flora av rasjonaliseringer og forsvarsmekanismer som ikke, på en rekke områder, sørger for å ivareta forsvaret av landets innbyggere. Men slik er det jo med forsvarsmekanismer og rasjonaliseringer: man har tatt farvel med virkeligheten --- og nødvendighetene.

Den politiske kulturs valg? Det er noe galt med den politiske kulturen som sådan. Det er ikke slik at man som folkevalgt primært skal sikre seg og sine gjenvalg eller posisjoner. Politikere har kommet til en idé fix om at det mer gjelder om å bli gjenvalgt enn å faktisk forholde seg til jobbeskrivelse. Faktum er imidlertid at hvis man mener at upopulære tiltak må settes i verk, så skal man iverksette tiltakene, uaktet egne narsissistiske forhåpninger om å sitte ved makten lengst mulig. Makten for maktens egen skyld er selvsagt diametralt motsatt av demokrati. Vi taler her derfor om en politisk kultur som svikter helt elementære og fundamentale demokratiske begreper. Men, som vi kjenner det fra repetisjonstvangens uimotståelige sirenesang: også her gis det ikke egentlig valg for politikeren, bare en endeløs rekke av samlebåndsproduserte forsvarsmekanismer.

Før, under og etter Grubbegata. Bare så det er sagt, for å unngå misforståelser: islam eller muslimer er i denne sammenheng ikke på noen måte klandret. Men hadde våre folkevalgte tatt for eksempel sikkerhetstjenestens sikkerhetsrisiko på alvor, ja, nettopp med tanke på den da (og stadig) persiperte trussel fra islamistisk terrorisme, ja, så hadde Breivik blitt fanget opp allerede før han kom til Grubbegata, eller også når han kom til Grubbegata, eller også like etter han forlot Grubbegata, eller også langt, langt tidligere enn hva var tilfellet på Utøya. Her sitter det en lang rekke ledere som altså ikke har gjort jobben sin, og på toppen sitter Stoltenberg. Når vi nå har sett hva som skjedde i tiden før, under og etter Grubbegata, må vi derfor spørre oss selv: er det virkelig ikke nødvendig med utskiftninger i regjering og myndighet?