Fjordmanistene

I løpet av det siste året har Fjordman har blitt gjenstand for en del oppmerksomhet. Grunnen er selvsagt at han gjennom lengre tid har gitt uttrykk for mye av det som ABB anfører som begrunnelse for ugjerningene han har begått. Fjordman kan selvfølgelig på ingen måte stilles til ansvar for annet enn egne ytringer og handlinger. Det er imidlertid interessant at han tilsynelatende figurerer som en slags ideologisk - eller i det minste retorisk - lederskikkelse i de mest ytterliggående anti-jihadistiske nettverkene, som i stor grad lever sine liv i den digitale sfæren. Gjennom å forfekte ideer om rasemessige eller etnisk rene territorier og fremme antidemokratisk voldsretorikk plasserer disse aktørene seg langt på vei i en fascistisk politisk tradisjon.

Saken er imidlertid at hver gang noe av Fjordmans politisk ekstremisme blir nevnt, rykker fjordmanistene her på VD raskt ut og uttrykker sin forferdelse. Ofte fremmes det absurde påstander om at det hele dreier seg om et angrep på Fjordman som person og et forsøk på å hindre såkalt islamkritikk og debatt om innvandring til Norge og Europa. De fleste fjordmanistene innrømmer at de ikke har lest mye av det Fjordman har skrevet, om over hodet noen som helst. Like fullt ser man seg i stand til å avvise all kritikk av hans politiske oppfatninger. Siden man ikke har reelle argumenter til rådighet, gjør man gjerne bruk av absurde sammenstillinger og karakteristikker når det gjelder Fjordmans kritikere.

En fjordmanist gjenkjennes først og fremst ved at vedkommende forsøker å fornekte, fortie eller tildekke det andre finner frastøtende, nemlig den antidemokratiske og rasistiske voldsideologi Fjordman har gjort seg til talsmann for. Det er jo bare islamkritikk, måte vite! Slik er fjordmanistene ikke bare uetterrettelige, men også feige. Dersom noen tar seg den frihet å minne dem om at Fjordman er noe mer og annet enn dette, uttrykker man en påtakelig omsorg for ham som person og iverksetter umiddelbart en mistenkeliggjøringsstrategi ovenfor hans meningsmotstandere. Slik forsøker man stadig å gli bort fra sakens kjerne. Reelle argumenter og en saklig debatt skygger man glatt unna.

Nå finnes det flere slags fjordmanister. Den første typen er de reaksjonære etno-nasjonalistene som ønsker seg tilbake til en tid som ikke lenger finnes. De er blendet av at Fjordman gjør det etniske til et slag hellig prinsipp, men også av hans framstilling av EU som selve djevelen og innvandringspolitikken som et «svik» mot det etniske «rene» «folket». Disse fjordmanistene leser Fjordman selektivt og lukker øynene for det mest ekstremistiske. Derfor blir de både såre og forferdet hver gang de blir minnet på det de ikke vil se eller høre.

Den andre typen fjordmanister er de som ikke aner hva Fjordman egentlig står for, enten fordi de ikke har lest noe av det han skrevet eller fordi de ikke er i stand til å forstå det. Her snakker vi nok primært om kristenfundamentalister og fanatiske antiislamister som tilsynelatende føler seg kringsatt av alle mulige slag fiender. Disse ser ut til å nære en dyp mistro til alle som ikke deler deres egen virkelighetsoppfattelse. Denne kategorien fjordmanister opplever et hvert motargument som forsøk på «knebling», «sensur», «angrep på ytringsfriheten» etc. I deres øyne er enhver kritisk bemerkning til Fjordmans mest ekstreme synspunkter å regne som ondsinnet løgn i islamismen og den forræderske «sosialismen» (eventuelt «kulturmarxismen», «globalismen», «kommunismen» (!), you name it…) sin tjeneste.

Den tredje typen fjordmanister har lest og forstått hva Fjordman har skrevet. De er nok langt på vei enige med ham, også i noen av hans mest ekstreme politiske oppfatninger. Samtidig er de smarte nok til å forstå at Fjordman opererer på påstandsnivå og ikke har underbygget sine kontroversielle synspunkter på en måte som gir dem gode argumenter. Derfor opptrer disse fjordmanistene varsomt og gir de sin støtte i form av halvkvedede viser.

Den fjerde typen fjordmanister er mer stillfarende, men først og fremst naive. De tror øyensynlig at Fjordman har et fromt ønske, verken mer eller mindre, om at muslimer og andre «folkegrupper» skal leve i egne land slik at alle kan bli lykkelige og leve i fred og fordragelighet. Om disse fjordmanistene virkelig er så naive og enfoldige, eller om de bare later som, kan man selvfølgelig ikke vite med sikkerhet.

Et felles kjennetegn for fjordmanistene er altså tendensen til å oppfatte kritikk av Fjordmans politiske synspunkter som illegitime. De lar seg ikke affisere at Fjordman sine argumenter bygger på en forestilling om samfunn som resultat av egenskaper ved raser. En slik person fortjener fortsatt respekt, mener man åpenbart. (Selv kan jeg gjerne i ytringsfrihetens navn tolerere at slike oppfatninger kommer til uttrykk. Likefullt forbeholder jeg meg retten til ikke å vise respekt). Fjordmanistene virker dessuten ikke å ha problemer med at det gjennom ideologien som forfektes tas til orde for territoriell inndeling av verden ut fra etniske og rasemessige kriterier. Tror man virkelig at noe slikt er mulig uten omfattende bruk av vold, tvang, fysisk kontroll og andre udemokratiske virkemidler. Hva i all verden er det som skulle tilsi at dette vil lede oss mot en fredeligere verden?