Verdidebatt

Kirkens skam

Viser til innleggene i papiravisen om NS-familier og prosten i Innherrads modige og nødvendige initiativ. Som vanlig blir man møtt med grove herskerteknikker om man kritisk berører temaer som er knyttet til folks ideale selvbilder og glansbilder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg minner om boken til kongebiograf Tor Bomann-Larsen som kom for noe under ett år siden ca. Her, som i mediene ellers, nevnte faghistorikere at de holdninger og idealer som NS-sympatisører bar før 1940 faktisk "ikke var unormale og representerte forståelige holdninger" som altså politisk, sosialt- og historisk ikke var uvanlige i denne tidsepoken. Det ble nevnt at sågar kronprins Olav høsten 1939 delte tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland. Den sistnevnte trussel var reell og et dyptgående tema i Norge som i Europa den gangen. Bomann-Larsen sa til Aftenposten: "Kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden." Avisen skrev videre: "Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt og benektet den virkelige historien fra 30-tallet."

I NRK radio ble det påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger og ideer i Norge før 1940, var preget av etterpåklokskap og til en viss grad benektning, og at tiden holdnings- og idemessig sett var og er ennå  "tabu" å omtale fritt i mediene. Det er vanskelig fordi de voldsomme og skrekkelige forbrytelsene som ble begått mot f.eks. jødene gjør at ethvert forsøk på å bemøte dette temet raskt mister proporsjoner.

Men med de omkostninger at flere medmennesker faller ut. Kanskje går det snart an å snakke høyt om NS og deres familier endelig, og ikke minst se på hva som skjedde i etterkrigstiden uten å bli stemplet, demonisert, fordømt eller fortiet? Men biskop Singsås ord inviterer verken til optimisme eller hjerters åpenhet. Hittil har jo alle som før 1940 foretok valg- og målbar standpunkter og som naturlig nok ikke kunne ta ettertidens! politisk korrekte standpunkter blitt grovt demonisert. Og aller verst har deres barn og familier blitt personlig og kollektivt rammet i ettertid. Dette siste er til en viss grad forståelig på den ene siden, men overhodet ikke akseptabelt. Nettopp fordi man da ikke var tro mot den rettferdighet og kjærlighet man hevder å identifsere seg med og egentlig vil forsvare, men heller paradoksalt nok reagerte med holdninger og en adferd som man mente tilhørte "de onde".

Apropos det å velge:

Den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littells bok "De velvillige" er en roman om hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. "De velvillige" er hans memoarer, nedfelt årtier senere i skjul i Frankrike. Littell sier at han over fem år arbeidet med research og bevisst forsøkte å sette seg inn i trettiårenes Tyskland og Europa, tenkning, stemninger og politiske krefter. Holdninger som i dag blir ansett som klart uakseptable og absurde var faktisk ganske vanlige. (Tatere og sigøynere opplever dog ennå i dag grove utslag fra dette dypet. Og AP foretok sågar etnisk forfølgelser helt inn på 1960-tallet hvor tvangssterilisering ble foretatt) Littell utelukker ikke at han mer enn lett kunne ha fulgt hovedpersonens valg og fotspor. Et av budskapene fra Littell til leserne er at vi alle kunne ha vært aktive på den gale siden:

"Med det politiske bakteppet og høyst usikre grunn som rådet i Europa på 30-tallet: Hvis du er født i et land, eller en beskyttet og distansert fredstid, der ingen kommer til å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke opplever at noen kommer for å be deg drepe andres koner eller barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke noe bedre menneske".

Og et annet sted sier hovedpersonen til oss lesere: "Jeg er skyldig, dere er det ikke, det er greit. Men dere burde likevel kunne si til dere selv de i dag skremmende ordene om at det jeg gjorde, det ville dere også kunne ha gjort. Kanskje med mindre flid, men kanskje også med mindre fortvilelse, i alle fall på en annen måte. Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; Og unnskyld meg, det er små sjanser for at akkurat du ville gjøre unntaket, like lite som jeg gjorde det".

For god ordens skyld: Littell er av jødisk familie.

Det vil være et håp at man kan ta dette temaet opp uten å bli møtt med grove herskerteknikker og demonisering. Det som er mine intensjoner er å se mennesket; også det med masker vi ikke likte eller ikke liker. For det er bak den masken vi først ser det lyset som er tent av Gud selv.

Til slutt: Biskop Singsås reagerer på denne prostens kristne bevisstgjøring; også der det koster sosialt sett. Vårt nesteforhold avspeiler som kjent vårt Gudsforhold; men Singsås på sin side kommer med kirkens klamme målebånd og setter grenser for Guds tilgivelse og nåde. Disse gode kategorier kan nemlig kun leves ut i praksis. Elsk synderen, men ikke synden. "Gå bort og synd ikke mer". Der kirkens folk skal holde tungen rett i munnen og leve ut kjærlighet og retferdighet, blander de, i likhet med mange andre, kortene. Med til dels problematiske og uakseptable konsekvenser. Men ingen forsoning uten frihet; og ingen frihet uten kjærlighet og reell inkludering. Onde tunger vil ha det til at DnK og Singsås ytrer seg slik de gjør fordi det er det politisk korrekte og anerkjente standpunktet. Men slik er det jo ikke: Hadde det vært politisk korrekt og anerkjent å inkludere også familiene og de gjenlevende fra NS-tiden ville nok DnK og biskop Singsås ha støttet dem fullt ut.

I dag i 2012, 67 år etter krigens slutt, er det altså ennå problematisk, om ikke umulig, å bemøte disse NS-familiene med full inkluderende holdning og kjærlighet. Og å se noe fordomsfritt på historien før 1940. Og ikke minst be om tilgvelse for at kirkens folk i ettertid surfet på etterkrigstidens allmene svart/hvitt-holdninger og "rettet baker for smed". Men det måtte jo innebære at man ønsket å gå i takt med Kristus også der det koster. Og det ville jo vært for ille?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt