Verdidebatt

Ørneungen og Albatrossen

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

JULEHILSEN TIL DEG !

Jeg gruer meg til jul, var det en som sa -- nei, ikke bare en, men mange.  Årtsakene til dette kan ligge nær i tid, og det kan ligge så langt tilbake som fra barndommens skyggeland.

Sorg, ensomhet, en dårlig start på livet, omsorgssvikt, overgrep og sår som ikke gror, ja alle de sår som gjør at livet ikke ble slik det skulle ha vert - ulevd liv-                                                      Men hvordan skulle livet ha vert da ? - Det er vel det vi nettopp ikke aner noe om, Det kunne ha blitt bedre, men det vet vi jo ikke helt sikkert. Selvmedlidenhet kan være deilig av og til, men ikke noe særlig å satse på i lengden.

Vi har alle fått talenter og evner som vi må finne og bruke. Noen finner dem tidlig, andre sent i livet, noen aldri.                                                                                                             Juleønske til deg:  Finn ditt talent som Gud har gitt deg - la ikke andre skjule det for deg, eller holde det tilbake, bruk det, og utvikle det til beste for deg selv og andre. Det er også en vei ut av ensomheten - om du ikke visste det.

Fikk lyst til å sende en hilsen til deg,

som sliter med livet, og kjemper med Gud på din vei,

gjennom dagenes tornfulle veier.

Du finnes der oppe på samfunnets topp,

Du finnes der nede "på golvet"

Du finnes i gatenes mørkeste krok

I angst og i smerte og mørke.

Men bare du selv kan reise deg opp,

og kjempe din kamp frem til seier.

Reis deg opp – finn ditt talent og din evne.

Din start her i livet var Frelserens likt,

han fødtes i fjøset ved veien,

Omgitt av lukter og dyremøkk, av gress og av halm -

i en krybbe.

Han reiste seg opp, med det største talent -

som verden har sett noensinne.

Guds Sønn - evig og stor, med plass nok til oss i sitt rike.

des.2009 ML

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Fra Jesaia

                                       Kan vel en kvinne glemme  sitt diende barn ?

               Om så de glemmer

               Så glemmer ikke jeg deg.

              Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg,

             Dine murer står alltid for meg.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

                           ØRNEUNGEN                      

Ørneungen hadde nettopp seiret over sitt første hinder i livet. Etter en utrolig innsats hadde han greid å klore seg ut av sitt eget skall- sprengt sine egne grenser.  Han kikket nyssjerrig, og kanskje litt forskremt rundt seg.                                                                                                   Ved siden av lå et annet lignende nøste som han selv, bare mye større og kraftigere. Storesøster, hun hadde greid brasene et par dager tidligere. De lå en stund og kikket på hverandre, uttrykksløst som om ingen ting skulle ha hendt.  Plutselig mørknet det til over reiret, fulgt av en forferdelig sterk sus, mens hele reiret ristet.  Ørneungen trykket seg forskremt ned mot reirbunnen for å verge seg.   Storesøster visste bedre. Hun reiste seg halvt opp og gapte med nebbet alt hun orket.

Ørnemor kikket nesten interesseløst på den nye bylten som var kommet til. Så begynte hun å mate den største ungen sin. Etterhvert skjønte jo ørneungen hva som var på ferde, og begynte å gape  han også.  Han fikk jo noen slanter i ny og ne, når søsteren var blitt mett, såpass at han ble større og sterkere han også.   Etterhvert ble de ganske trangt i reiret.  Storesøster likte ikke dette i det hele tatt, og flere ganger var det nære på at han hadde ramlet ut av reiret på grunn av henne.

En dag satte hun brystkassen sin mot reirveggen, Spente føttene sine mot ørneungen og boret de kvasse klørne sine inn i kroppen hans så han måtte skrike høyt. Litt etter litt greide hun å manøvrere ørneungen opp på reirkanten og utfor. Det tok litt tid før klørne hennes fikk løsnet grepet, og kunne konstantere at nå hadde hun god plass igjen, og kunne få ha matfatet for seg selv.

Ørneungen trillet forskremt ned etter bergveggen.  Han bare registrerte at den nye verdenen som han etter hvert hadde vent seg til, gikk rundt og rundt. Som i et hjul i sanseløs fart.  Så bråstoppet det. En stor einer hadde tatt beskyttende i mot ham og dempet støtet som om han ville si: "Så,så - dette går over - du klarte deg bra", presis som om eineren bare hadde dette som livsoppgave.

Ørneungen kravlet i vei til han havnet på bakken med et lite dunk. Ør og fortumlet som han var tok det lang tid før han begynte å blunke igjen, for liksom å se seg rundt. Over tretoppene hørte han en velkjent lyd og en skygge som for over. det var ørnemor.  Han prøvde å skrike etter henne, men hun verken hørte eller brydde seg. Hun hadde nok med storesøster. I stedet kom skittklattene fra reirrensingen susende forbi hodet hans.

Det var natt. Mørket utnyttet ørneungen til både å gjemme seg og komme til krefter igjen. Lyset kom tidlig, og ørneungen våknet av en hare som hoppet forbi, men ellers var det stille og rolig. Han vraltet litt omkring, støl og stiv etter alt som hadde hendt dagen før. Det brente i lårmusklene etter de kvasse klørne til søsteren.  Men først og fremst var han sulten, og det måtte han selv gjøre noe med, ørnemor kom jo ikke til ham.

Dagene gikk. Han hoppet omkring og lette etter mat. Det gikk bra. han fant rikelig med mark og frosk som gikk ned på høykant. I det siste hadde han lært seg å fange en og annen mus også.  Ofte låg han mett og god i gropen sin og kikket oppover mot den blå himmelen. Han la hodet på skakke  og kikket med det ene øyet først, så snudde han hodet og kikket med det andre øyet. Slik kunne han ligge i timevis.

Mens han lå slik kjente han alltid på et brennende ønske inne i seg om å få komme opp der oppe. Han kunne se ørnemor, og nå også ørnesøster seile over himmelen. Han viste det var dem, for han hadde et ualminnelig skarpt syn, Dessuten både hørte og såg han når de kom tilbake til reiret som han ble kastet ut fra.  Han vraltet omkring blandt mose og lyng, og syntes av og til veldig synd på seg selv fordi han ikke greide å komme videre i livet. Han var blitt så stor nå at han hadde problemer med å springe etter maten også.  De  store vingene var alltid  i veien når han skulle dukke inn i et kratt etter en forskremt mus.  Han skjønte ikke helt hva disse vingene skulle være godt for.  Likevel syntes han det var godt å vifte med dem på heteste dagen.

Plutselig en dag nærmet det seg noen lekende reveunger. Det første ørneungen tenkte på da, var mat, her vart det masse mat. Jakten begynte, reveungene trodde det bare var lek, så dette var nok et lett bytte.  Men nei - et stort uhyre av en rev dukket opp.   Det uhyggelige revebjeffet fikk ørne ungen til å stoppe opp.  Han målte dyret på kryss og tvers med de skarpe øynene sine, og fant straks ut at her var det bare å flykte. Ørneungen skjønte at nå var det han som ble jaktet på i stedet.  Han brukte både føtter og vinger for å komme seg vekk fra de skarpe revetennene.

I det øyeblikket reven holdt på å få tak i ørneungen bar det ut for et høyt stup. Vektløsheten skremte ørneungen litt, for han hadde jo opplevd dette tidligere, bare at nå vart det fritt fall. Igjen gikk verden rundt for ham. Han såg at bakken nærmet seg med stor fart, men skjønte ikke hva han skulle gjøre med det.                                                                                                         Plutselig, og uten at han tenkte over det foldet vingene seg ut over ham i hele sin bredde.  Floget mot bakken stoppet opp, og i stedet kunne han seile av garde som det var den naturligste ting i verden.    Han kikket forsiktig opp til de der oppe og bestemte seg for at dit opp skulle han også. Han begynte å flakse forferdelig med vingene for å komme seg oppover og oppover. Til slutt fant han ut at dette ble for slitsomt. Mens ørneungen seilte i ring en stund merket han at det fantes merkelige krefter under vingene som løftet ham oppover, dit han ville, uten så mye som et vingeslag fra hans side.

Nå gikk det plutselig opp for ham at han kunne fly, slik som de andre.  Han kjente en glede og en stolthet gjennom hele seg.  Han hadde klart det.  Han hadde funnet sitt talent som han ikke ante han hadde, fordi ingen hadde fortalt ham det, eller undervist ham.   Han stod ikke tilbake for noen. Nå var han også fri, og kunne seile uten grenser under den blå himmelen.  Instinktivt fant han de sterke og gode oppvindene som løftet ham opp til de andre der oppe.  De kikket litt på hverandre en stund, der de seilte omkring uten noe mer.

Tre ørner hang der oppe , og seilte i hver sine ringer - som om ingen ting skulle ha hendt.

Des. 2009  ML

                                                                                                                                       

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

JESUS SA:

  Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde.                      Er ikke dere langt mer verd enn de?

Albatross

 

 

Albatross - albatross  høyt over havet , der trosser du stormen og vindenes makt.

Der leker du lett og ledig med krefter, der andre må flykte ,-

for uvær og mørke  gi tapt.

 

Albatross - albatross høyt under himlen, seilende lett over opprørte hav.

Sorgløst du lekte blant frådende bølger, hentet din føde -

som krefter deg gav.

 

Albatross - albatross, frihetens skapning, grenser de finnes, men ikke for deg.

Spenn dine vinger og ro du der oppe  mot fjernere kyster -

du finner din vei.

 

Albatross - albatross, flyr til sin klippe, hviler en time - igjen tar du av.

Kjenn du på gleden å bruke de krefter, over og under, og rundt deg

som livet deg gav.

 

Albatross - albatross stillhetens time, kommer til klippen i  opprørets  hav.

Stormen har løyet og havet er speil blankt, ikke et vindpust - - -

du tar ikke av.

 

Albatross - albatross, hva var det som hendte, hva  skjedde med deg.

Stormer og motvind du trosset med glede,

i stillhetens time du kom ingen vei

 

 

Ingen kan fly uten luft under vingen, ingen kan seile på svartstille  hav.

Hengende seil, det er ingen til nytte,

forgjeves du minnes hva stormen deg gav

 

Albatross, albatross, du lærte meg noe - stormer og motbør kan  brukes  til gavn,

Motvinden  løfter deg fri - opp mot høyden,

bærer deg frem i mot trygghetens havn.

 

Så fly da - min albatross, løft deg mot høyden, sjelen har lettet, og kursen er satt.

Fremad og oppad mot glarhavets kyster,

der er det frihet fra jordlivets natt.

 

Albatross - min albatross,  en  dag er du fremme, ser deg tilbake i takknemlighet,

Alt det som skjedde ble regnet til gode,

 hjemme i himmelens  lykksalighet. 

                                                                                     mars 2006 ML

 

 

 

 

GOD JUL !

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt