Verdidebatt

Spar Stiklestad - men Arbeiderpartiet må forandres!

Arbeiderpartiet er godt inne i en ideologisk krise, i en faneflukt bort fra miljøkampanjer til multikulturplakater for å kompensere for oppflisede bannere fra tiden med arbeidere i bevegelse. Arbeiderpartiet må forandres, ikke Stiklestad!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Støvet har enda ikke lagt seg helt etter årets Olsok. Lørdag 5. september var selv direktøren for Olavsfestdagene,Randi Wenche Haugen,i Trondheim ute i avisen Dagen og kritiserte Stiklestad Nasjonale Kultursenter for å ha kjørt opp en sentral utsending fra den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO som hovedforedragsholder på selveste Olsokaften.

Siden nevnte Randi Wenche Hagen har lang fartstid som NRK-medarbeider, med Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold som en profilert foredragsholder på Olavsfestdagene, føler jeg meg umiddelbart ikke helt trygg på kritikken mot Stiklestad fra den kanten. Heller ikke i Trondheim var det nemlig anstrøk av israelske utsendinger tilstede, der Midtøsten og Jerusalem var tema for refleksjon og dialog som på Stiklestad. Når det er nevnt, Olsokprogrammet i Trondheim var langt mer profiesjonelt enn på det gjennompolitiserte Stiklestad, som svever i lufta sammen med Arbeiderpartiet og åndene fra Yassir Arafat for tiden. Og mest bare det.

Arbeiderpartiet i ideologisk krise

Arbeiderpartiet basker fælt med å få stablet på plass en oppgradert ideologi bak sine multikultur-plakater, som med ett virker veldig rare i det de skyves inn på Stiklestad, hulpet av lojale journalister og medier. Med en strøm av låneord fra teologiens verden og iherdig forutgående  omskriving og intellektualisering av Olavsarven som isolert sett synes å sveve fritt i et univers av guder. Legemliggjort i form av en gråstein som like gjerne er kilt inn under alteret i Stiklestad kirke, og som har blitt hellig fordi det kan være en av de tre til seks steinene Olav Haraldsson kunne ha utåndet over. Slik har man nå også fått en renessane for steintilbedere på Stiklestad, inn bak alteret i kirken! Nå kneler besøkende foran steinen og kysser den.

Her er faktisk et eksempel som blir til kimen i en aktuell problemstilling i et formidlingsperspektiv: Et alt blir til en ingenting. Over en ordstrøm om all verdens religioner og kulturer, gjerne kalt mangfold, forventes det av oss at vi skal ha den aller største respekt og forståelse, for hele globusen, hele veien inn på Stiklestad en Olsokkveld. Men når det gjelder vår egen kultur møtes vi av et fenomen som ligner mer og mer på en ideologisk motivert selvforakt? Hvem snakker om toleranse, nestekjærlighet og dialog med oss som mener PLO er en funksjon av en veldig trist ideologisk nyorientering i møte med Stiklestad som fortsatt er og skal være et kulturelt gravitasjonsfelt i dette landet?Er det nå med ett illegitimt å vise til Stiklestad som det fremste symbolet for kristningen av dette landet, så kan det si noe om den rådende politiske kulturen i vår samtid.

Stigmatisering satt i system

Bare det å minne om hvorfor Stiklestad Nasjonale Kulturhus ligger der det ligger utløser ekstremist-stempler fra kyniske politiske nettverk som synes å ha foruroligende og uforholdsmessig godt fotfeste i media. Her har noen helt klart utnyttet 22. juli-tragedien. Dette er krefter som også er vanskelige å spore i åpent landskap, da det samtidig dreier seg om en politisk undergrunn med regional base i Trondheim under aldrende AKP-celler, der PLO nå har en ad hoc-base for sine egne propagandafremstøt. AKP må vike for PLO i dette perspektivet, og jeg frykter Arbeiderpartiet kommer på hæla også. Midt oppe i dette er det altså muligheter for reelle inngrep i forhold til sentrale norske myndigheter som slett ikke bare behøver å bli problemfritt i årene som kommer. Det kan i det ytre fortone seg som utslag av generøs idealisme og overført revolusjonsromantikk. Men det dreier seg helt samtidig om nokså steinharde ekstremistmiljø som for ikke så lenge siden ikke nølte med å skaffe seg våpentrening i lukkede PLO-leire, samt drive aktiv kurervirksomhet for terrorister i og utenfor Midtøsten.

PLO er en paraplyorganisasjon som favner flere ytterligående terrorgrupper, som slett ikke har forlatt sine metoder i det vi skriver året 2012. Oppe i dette er det samkjøring med miltante islamistiske grupper og fraksjoner i Hamas, etter påtrykk fra Det muslimske brorskap i Egypt. Å trekke dette til Stiklestad en Olsok-kveld gir nødvendigvis ingen begeistring blant Arbeiderpartiets velgere heller. Selv om det er mange lojalitetskjeder i media å støtte seg på om og når det kniper.

Giverlandsgruppen med pengesekkene til PLO

Nå sitter Norge fortsatt i den internasjonale Giverlandsgruppen (Ad Hoc-enhet) som sikrer PLO vanvittige pengebeløp med ujevne mellomrom. Og som på sin side ikke er overbevisende kvalitetssikret med tanke på stor korrupsjon og annet. Nå har nettopp PLO fått nye økonomiske problemer. Flere fraksjoner jakter desperat på mer penger for å posisonere seg oppe i den pågående rivaliseringen.

Det er ingen overdrivelse at PLO nå vakler i betydelige indre stridigheter, på flere nivå i den ikke helt troverdige palestinske administrasjonen (PA), som for tiden har et betent forhold også til klanhøvdinger lenger oppe i PLO-hierarkiet.

Klanfamilier og fraksjoner vil tørne sammen i løpet av året. Langt de fleste fraksjonene er allerede representerte i Oslo, delvis også i Trondheim de siste årene. Dette gjelder også tre, fire Hamas-medlemmer. Hvordan vil dette fortone seg og utarte seg  når frustrasjonene og de indr ekonfliktene øker? Det dreier seg slett ikke om noe organ som er i nærheten av å virke overbevisende som statsbærende forum for et nytt arabisk Palestina innekilt i Israel. Så blir også dette til en gigantisk politisk maskerade for et Arbeiderparti som snart står med begge bena inne i en heksegryte de rett og slett kan få problemer med å komme seg ut av i tide. For mange bevigede ord er avgitt, nå senest på Stiklestad av ekspedisjonssjef Mona Juul i utenriksdepartementet. Hun svingte seg inn utenom programmet med et voldsomt støtteinnlegg til Ashrawi, og vi som måtte befinne oss blant publikum fikk ikke ett sekund avgitt til spørsmål eller kommentarer. Dette showet forplikter. Arbeiderpartiet vil snart ha problemer med å følge dette opp, i praktisk politikk og i kroner og øre, rett og slett fordi dem de kommuniserer med er i ferd med å løse seg opp i sine enkelte faktorer, snarere enn å vise evne til statsbærende oppdrift. Men penger vil de kreve, ut fra de løfter som er gitt direkte og indirekte, uformelt.

Fra boikott til Gaza-flåte og Stiklestad

I 2009 dreide det seg om kulturelle og akademiske boikottforsøk mot Israel i Trondheim, konsentrert om NTNU der nettverkene har godt fotfeste nesten helt til topps. Altså, boikott mot denne ene knøttlille jødiske staten av alle land i hele verden, i et flerleddet propaganda-opplegg som har store internasjonale forgreninger i ekstremistmiljø over hele Europa, Austeralia, New Zealand og Russland. (Sjekk Den trorskistiske internasjonale og annet på nett). Deretter er det «Gaza-flotillaen» som er en kampanje for primært å bryte havneblokkaden av militante Hamas-islamister, som for tiden strever fælt med sine våpenforsyninger. Igjen kan nevnte internasjonale nettverk spores, og igjen er det et bestemt, lukket miljø i Trondheim som bruker mye tid og krefter på samkjøring av opplegg, også over landegrensene. I imponerende tempo, og med opp til flere sceneskifter i løpet av ett eneste år. Nå med Arbeiderparti-representanter i biroller. Blant dem er Trondheimsordfører Rita Ottervik fra Arbeiderpartiet.

Sporene til og fra Trondheim

Når vi så ble vitne til PLOs inntok på Olsok-kvelden på Stiklestad, var det med ett mulig å følge kommunikasjonsveien fram og tilbake fra Trondheim, til nøyaktig samme lille miljø som for boikottforsøket på NTNU i 2009, og til gjentatte kampanjer i forsøk på å hindre sikkerhetsblokkering av Hamas i Gaza. Som andre har vært inne på: Etter Arbeiderpartiets årsmøte i Trondheim i 2009 ser vi nevnte miljø stadig i samkjøring med partiet, og vedkommende som var en av de to hovedansvarlige for boikott-kampanjen på NTNU fikk like gjerne årets kulturpris i Trondheim i 2010, etter sin innsats. Jeg er blant dem som frykter at PLO etter hvert får bygd opp en såvidt sterk cellestruktur i Trondheim at man vil se direkte politisk press mot norske myndigheter, utenom de formelle kampanjene, der flere fraksjoner plutselig tyr til de samme metodene som de bruker mot jøder og sine egne i Midtøsten. Å vikle seg inn i for naive "dialoger" oppe i dette høyeksplosive landskapet kan ha sin pris.

Hvor kommer ressursene fra?

Hvor får de så alle sine penger og ressurser fra? Dette koster nemlig tid, og det koster penger, over en periode da tilveksten på norsk side slett ikke er spesielt imponerende i yngre rekker. Det erfarte vi i auditoriet på Stiklestad Olsokkvelden.

I møte både med de religiøse og politiske sider av islam har det kommet betydelige utfordringer inn i flere lukkede AKP-miljø, i Oslo, Trondheim og Tromsø. Flere i viktige kommunikasjonsledd har helsebakgrunn, fortsatt med sine kontorer og møterom på regionale sykehus. Det har kommet til fraksjonsdannelser også i Norge. To sentrale personer i Trondheim er siden 2008 ekskludert på grunn av for ekstreme rasistiske føringer rettet mot jøder. De ble for synlige på utsiden. Antisemittismen i disse lukkede kulturene er godt kjent og til dels selvgenererende, og vil lett øke på med årene, da kulten det er snakk om ikke har tradisjoner for å tillate motforestillinger. Like lite her som under Stalin, Mao, Pol Pot og Arafat forøvrig. Dette er doktrinære og totalitære miljø. Hva holder de på med, på sine møter i dette AKP, RV og Rødt!, der forkortelser, fronter og iltre slagord går om hverandre, over en hard kjerne som sjelden smiler.

Vi så de sentrale aktørene ankomme i flotte kjøretøy på Stiklestad, og gi blomster og pene ord til hverandre.Ekspedisjonssjef Mona Juul i utenriksdepartementet var på pletten utenom det oppsatte programmet, også hun med mange rosende ord. Hun gav PLOs utsending sin uforbeholdne støtte, både for modighet og saklighet. Det kunne lett fortone seg som et overspill i denne konteksten.

Ekspedisjonssjef Mona Juul (bildet) fra utenriksdepartementet kom inn utenom programmet etter PLOs utsending Hanan Ashrawi på Stiklestad. Hennes sterke støtte-erklæring til Ashrawi virket som et dobbelt overspill fra Arbeiderpartiet denne Olsokkvelden, som vitner om et Arbeiderparti i ideologisk krise.

Om hele seansen på Stiklestad i sin helhet kunne karakteriseres som en gjennomgående patetisk tirade av svulstig demagogi, rettet mot Israel, i en atmosfære av stadige ovasjoner og antisemittisme, så står det ikke til å nekte at det fra PLOs side, og kanskje fra noen naive sjeler på toppen av Arbeiderpartiet, fortonte seg som en gigantisk propagandaseier? Igjen: Naiviteten har vokst seg alt for stor inne i dette Arbeiderpartiet!

Stadig uten at en eneste politiker regionalt eller sentralt har satt spørsmålstegn. Siden alt av pamper på og rundt Stiklestad, og på toppen av Arbeiderpartiet, har kommentert Stiklestadaksjonen uten å berøre en eneste reell problemstilling, langt mindre berøre hvorfor aksjonen faktisk eksisterer og nå stadig øker i omfang og intensitet, så gir denne sære arrogansen selvfølgelig næring til alle oss som mener at de høye politiske kneløftene på Stiklestad i bunn og brunn er utslag av Arbeiderpartiets svanesang: Dette partiet har stjålet metaforer og begreper på løpende bånd fra teologiens og Kristenrettens verden, i et alt annet enn vellykket forsøk på å revitalisere sin egen kvasi-ideologi fra den religiøse marxismens verden med kirkerommene som mellomstasjoner. Nå bærer det utfor og nedover, etter flere tiår med hegemoni.

Einar Førde la egget og Thorbjørn Jagland fortsatte

Einar Førde kjørte i sin tid opp dette maskineriet som kirke- og kulturminister. Og ikke minst som redaktør bak revidering av Arbeiderpartiets prinsipprogram i perioden 1978 og 1980. (Se Roy Vegas artikler om dette her på Verdidebatt). Det dreier seg om en svært omfattende prosess som Førde pløyde gjennom sammen med Arne Treholt på den ene siden og Gro Harlem Brundtland på den andre siden. Brundtland synes å ha blitt løftet fremover av trekløveret Førde, Treholt og Evensen, først som miljøvernminister.

Resultatet ble i Arbeiderpartiet som i Moskva: Ideologien skulle pakkes inn i nye bevingede begreper og metaforer, maskeres, prosessorienteres og effektueres bak markedsteknokratiske fasader. Siden miljøsaken ikke solgte tilstrekkelig ble det så ny faneflukt til multikultur-plakater, der en sterkt oppfliset ideologi igjen ble relansert under begrep «mangfold», «internasjonalisering» og «globalisme». Oppe i dette identifiserer vi mye av den samme naiviteten som rådet i Arbeiderpartiet i siste halvdel av 1930-årene, og umiddelbart før krigsutbruddet. Den samme naiviteten synes å gjøre seg gjeldende i møte med terrorismen og den militante islamismen, som jo bare er nok et totalitært uttrykk, i en tidslinje der Stalin og Hitler avløste hverandre i paroler, overskrifter og folkemord. Arafat som fredspartner gav heller ingen oppdrift.

Arbeiderpartiet har kjørt hardt på gjennom byråkratiet, for å låse fast sine politiske prosesser i direktiver og lovverk, ofte hjulpet av EU og NGO-nettverk. Samtidig ser vi stadig sterkere lydrekker i våre medier. Noe vi helt konkret har erfart gjennom Stiklestadaksjonen, der journalister og redaktører tilsynelatende bruker samme politiske retorikk og kyniske assosiasjonsteknikk, som vi ikke har demokratisk underskudd nok i dette landet. Vi er ogs skuffet over kristne og kristne organisasjoner, som stilltiende synes det er greit med PLO som hovedforedragsholder på en Olsok-kveld på Stiklestad. Deres passivitet og likegyldighet gir betydelig næring til de maktpolitiske interessene som nå kjører på for fullt etter grunnlovsendringene som kom 21. mai i år. Vel, mange slumrer. Det vil ikke jeg være med på. Og jeg håper flere vet å engasjere seg fra nå av.

Ap-ordfører kommenterte feil tekst til Facebook-bilde  

På Facebook-siden hadde en fotograf fra Stiklestadaksjonen i all glamour og virak forvekslet verdalsordfører Bjørn Iversen med Terje Rød Larsen på Kulturhuset Olsok-natta. Noe som raskt førte til en kommentar fra Arbeiderparti-ordføreren til lokalavisen Verdalingen, der han mente bildeforvekslingen vitner om mangel på seriøsitet fra aksjonistenes side. Mer skulle det altså ikke til for å trekke en slik slutning, fra et eneste Facebook-bilde, og ellers intet saklig sett. Nå har Arbeiderpartiet åpenbart begynt å stresse. Generalsekretær Raymond Johansen har tidligere vært frempå med syrlige kommentarer. Han glemmer at det knapt finnes en trønder igjen som syns det er hyggelig med PLO som hovedforedragsholder på en Olsokaften på Stiklestad. Dette viser jo en utvikling som Stiklestadaksjonen nettopp har advart mot. Altså et Stiklestad som en eneste stor politisk lekegrind for partipamper i Arbeiderpartiet.

Gjennom 40 til 70 fæle år forsøkte diktaturene i Øst-Europa å bryte ned kirkene, og massiv kristenforfølgelse tok til. Millioner av dem mistet livet i konsentrasjonsleire kjent som GULAG. Det nyttet ikke. Ideologien var ikke sterk nok. I hele sitt programoppsett, gjennom en tidslinje på 90 år er det i Arbeiderpartiet mulig å identifisere ideologisk motiverte forsøket på å redusere kirkens og kristendommens rolle som limstoff og kulturell ramme i dette landet. Rett og slett fordi en klamrer seg til autoritære ideologier som kritisk sett hører hjemme på den historiske skraphaugen, og som må maskeres under miljø-begreper og multikultur-doktriner for å overleve møtet med nye velgergrupper. Det er tid for indre forandring i Arbeiderpartiet. Ikke på Stiklestad!

Eivind Lundager

6. august 2012

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt