Ber ungdom om å flytte.

Her er linken til innlegget: http://www.vl.no/kristenliv/ber%20ungdom%20om%20a%20flytte/

Jeg ser at ideen kan virke attraktiv, og gi mening. Samtidig stiller jeg spørsmål ved om dette virkelig er et gjennomtenkt prosjekt? Ungdom på festival er en gruppe som er svært påvirkelig, engasjert og motiverte til å "leve for Jesus". Ungdom er ofte i en sårbar prosess av livet, og en av de viktigste punktene i ungdoms liv, er å fullføre videregående skolegang, og komme inn på det studiet de ønsker på høgskole/universitet. Jeg vet av erfaring hvor mye tid og energi det tar når man engasjerer seg i barne -og ungdomsarbeid (jeg var aktiv i begge deler som tenåring). Jeg vet også hvilken utfordring det kan være å flytte til en helt ny by. I tillegg tenker jeg at det er viktig å ha voksne, erfarne personer inkludert i barne -og ungdomsarbeid, som i det minste kan trekke litt i trådene, og gi veiledning.

Nei, jeg er ikke bare negativ. Jeg er fullt klar over viktigheten av barne -og ungdomsarbeid, men jeg er også klar over hvor mye tid og krefter det krever å virkelig få på beina et sånt prosjekt. Jeg synes det er kjempebra å oppfordre ungdom til å engasjere seg for dette arbeidet der de bor, hvor det er et etablert menighetsarbeid man kan ta del i, og bygge seg opp erfaring. Å flytte til en helt ny by (og ikke bare en helt ny by, men en by hvor det er få eller ingen kristne), og skulle starte et barne-og ungdomsarbeid helt alene, i tillegg til å være a jour med skolegang, lekser, innleveringer, prøver og eksamener.. jeg er redd for at det kan bli en nedtur for svært mange av dem som prøver.

Det er jo heller ingen hemmelighet at det ofte vil være dem som allerede er ansvarsbevisste og "flink pike/gutt" som tar på seg denne utfordringen gitt på en festival. Ungdom som allerede gir 110% på skole, sosialt osv. Et såpass krevende prosjekt som å starte opp barne -og ungdomsarbeid hvor det ikke finnes fra før av, kan fort bli dråpen som får begeret til å renne over mot utbrenthet, depresjon, M.E. eller lignende.

Det er bra og viktig å motivere og utfordre kristen ungdom. Men det er like viktig å gjøre det med visdom, og et lite fareskilt. En ting er å krysse av på et skjema man får utdelt på en festival, når man er påvirket av stemningen der, og supergira. Noe helt annet er det å flytte inn på den lille hybelen, i en helt ny by, uten bekjente, med få eller ingen kristne, og skulle takle både denne overgangen, det å begynne på ny skole i nytt miljø, og faktisk ha det kravet over seg at man faktisk er i nettopp denne byen, først og fremst for å gjøre noe for misjonen.

Det kan gå veldig bra. Men jeg er bekymret for at det også kan ødelegge for veldig mange. På en festival har man heller ikke den samme muligheten til å snakke med den enkelte om dette valget, gjøre dem klar over hva det innebærer, og ikke minst, som voksen gjøre en vurdering om vedkommende vil klare denne utfordringen. Det bør forøvrig gjøres av en person som kjenner ungdommen godt, ikke en tilfeldig veileder som er satt til oppgaven på en sommerfestival.

Igjen går tankene mine tilbake til sitatet som ble så viktig for meg. Sitatet til Grundtvig: "Menneske først, kristen så." La ungdom få være ungdom, og gjerne som engasjerte og aktive i det lokale menighetsarbeidet, eller i den byen de valgte seg ut, hvor de ønsket å gå på skole eller studere (det at det finnes et etablert kristent miljø på stedet er ofte med på å avgjøre hvilken by de velger, da det vil være en stor styrke i forhold til det sosiale, trivsel, og dermed også helsemessig). Så kan de heller, når de har fått en utdannelse, erfaring, og mer modenhet, prøve seg på et lignende prosjekt som det UL her foreslår. Jeg mener at de aller fleste vil være mer rustet på flere måter, i en litt eldre aldersgruppe, hvor brikkene i livet har falt litt mer på plass.