Trangsyn eller vidsyn?

Gjennom lange tider har det vært en opplest og vedtatt sannhet at kristen tro og trangsyn så å si er to sider av samme sak, akkurat som sekularisme og vidsyn er det. Jeg skal være den første til å innrømme at det finnes utrolig mange trangsynte kristne som henger fast i forestillinger som vanskelig lar seg forene med vidsyn, nær sagt uansett hvordan dette begrepet defineres. Vi har vel alle våre erfaringer, og det er bare å slå fast at trangsynet har gode kår hos en god del mennesker og i enkelte miljø.

Naturligvis blir det tatt for gitt sekularismen er den endelige løsning som befrir befolkningen fra mange århundrers undertrykkelse og svartsyn. Forestillingen om den lange kamp mot religionens fordummende og bakstreverske impuls helt siden middelalderens mørke tilhører jo selve fundamentet som den moderne sekularisme bygger opp. Det er jo meningsløst å snakke om «opplysningstid» om det eksisterte et mørke som skulle belyses og fordrives.

Mye var ille den gang, akkurat som mye er ille i dag. Kirken levde ikke opp til sine idealer, og de fleste var klar over det. Faktisk var det såpass mange som så hvor ille det var at de ropte om reformer lenge før Luther var påtenkt, men lite skjedde før vi kom et stykke ut på 1500-tallet og Luther hamret opp sine teser som spredte seg med ildens hastighet, takket være Gutenberg og oppfinnelsen av den moderne trykkekunsten. Makteliten i kirke og samfunn forstod seg ikke på denne medierevolusjonens potensial, og Europa ble aldri helt hva det engang hadde vært etter Luther. Men så spennende og tvetydig denne reformasjonstidens historie enn er, får det nøye seg med dette denne gangen. Planen var nemlig å skrive litt om synet, nærmere bestemt om vidsyn og trangsyn.

Den rådende oppfatning synes for meg å være at religiøse mennesker er trangsynte, mens sekulære mennesker er vidsynte. Noe av det mest håpløse og utålelige, eller trangsynte, i det moderne og sekulariserte Norge, er «konservative» kristne som fastholder klassisk kristen etikk som normgivende. Denne etikken står antakelig for det store flertall som selve innbegrepet på trangsyn og intoleranse. For ikke å snakke om selve innholdet i troen. Den fordømmer jo en stor del av verdens befolkning til evige mørke.

Det finnes i alle fall to måter å se verden på, og jeg vil kalle dette for åndelig og sekulært syn på verden. Det som er karakteristisk for åndelig syn er dette i prinsippet er holistisk, det handler om å se helheten eller «allheten». Det som er karakteristisk for et sekulært eller ikke-åndelig syn på verden er at det er partikularistisk, det handler om å se detaljer uten sammenheng.

Det åndelige synet, eller vidsynet, har som mål å se alt samtidig. I praksis er vel beskuelsen av den totale helhet uoppnåelig for oss så lenge vi er tiden og rommet, men målet er å se helheten i størst mulig grad. Fragmentene eller de enkelte deljene får mening i den grad vi kan se dem som en del av helheten.

Vi lever i den verden vi ser.  Sagt på en annen måte er perspektivet vi har avgjørende for hva slags liv vi kommer til å leve.  Det perspektivet jeg har på verden når jeg ser ut av vinduet er et ganske annet enn det perspektivet vi har når vi ser på jorda fra det ytterste verdensrom. Våre øyne ser det materielle som fast stoff. Hadde vi hatt superøyne ville vi kunne se at det vi kaller materie ikke er noe annet enn energiskyer som holdes sammen av uforklarlige kjernekrefter. Den fysiske verden er, i alle fall om vi skal tro Einstein, ikke noe annet enn en «stivnet» form for energi.  Ikke vet jeg, men kan det være dette van Gogh ante da han malte bildet «Stjernenatt». Van Gogh ser en verden full av lys og energi, som er i stadig forandring, og har ser alle tings enhet. Hans verden var en ganske annen enn min verden fordi han så noe annet enn jeg ser.

Jødisk tradisjon forteller oss at i Edens hage hadde ikke Adam og Eva kropper av skinn, de hadde kropper av «lys». Alt hadde samme kvalitet, og det fantes ikke skygger i paradishagen. Kroppene, trærne og dyrene var gjennomsiktige. Intet skygget for noe annet, og alt viste seg som en del av den samme skjønne helheten. Det var først i det øyeblikk Adam og Eva spiste av den forbudne frukt at de opplevde seg selv som tunge og ugjennomsiktige. De oppdaget plutselig at de hadde var omgitt av skinn og det var en grense mellom dem og resten av det skapte.

Individualismen i alle sine former er frukten av dette fallet. Individualismen bygger på den illusjon at vi er skilt fra helheten, at vi kan definere oss selv og at vi kan være uavhengige. Roten til all ensomhet finner vi slangegiften som har lokket oss til å tro at vi leve i isolasjon og selvtilstrekkelighet. Manglende syn for helheten og alle tings avhengighet av hverandre forklarer det meste av menneskelig smerte og lidelse, av krig og ødeleggelse, av egoisme og selvdyrkelse.

Det er vårt trangsyn som hindrer oss i å se alle tings enhet. Vi ser fragmenter, brokker av virkelighet, og tenker at de utgjør helheten. For finansmannen er markedet alt, for politikeren er makten alt, for artisten er applausen og beundringen alt osv. Når delen gjøres til helheten, da har vi med trangsyn å gjøre. Og trangsynet er kanskje den største trussel vi står overfor i dag, som enkeltmennesker og som samfunn.

Et stort hinder for virkelig vidsyn er synsvaner vi har vennet oss til tidlig i livet. Gjennom oppdragelse og skolegang blir vi opplært til å se verden på en bestemt måte, eller vi venner oss til å se verden på en bestemt måte. For vi ser ofte bare det noen viser oss. I større eller mindre grad blir vi fanget inn av våre egne persepsjoner, og de hindrer oss i å se verden med en nytt blikk, ut fra et annet perspektiv. Endring av perspektiv krever mot. For vi kan ikke endre perspektiv uten det innebærer endring av oss selv.

Dette vidsyn, eller denne fornemmelse av det værende i sin helhet, kan vi oppnå gjennom stillheten. Intuisjonen og følelse må komme før artikulasjon og begrepsdannelse, den høyre hjernehalvdel må aktiveres før den venstre. Det er i fornemmelsen av helhet, av alle tings sammenheng, at ekte og genuin tro fødes. Skriften kan gi en antydning om hva det handler om, akkurat som notene kan gi den kyndige en anelse om hvordan musikken lyder, men erfaringen eller fornemmelsen av det værende, eller Den værende, er det eneste som kan koble oss til virkeligheten, og bli synsforandrende og livsforvandlende.

Dette kan være en grunn til at Jesus sier at de som vil se Guds rike, de må bli som små barn. Spedbarnet mangler ord og begreper, de har en direkte fornemmelse av den verden de er omgitt av. Problemet med ordene og begrepene er at vi tror vi griper virkeligheten når vi forstår hva de betyr. Men hvordan kan noen forstå hva kjærlighet er ut fra en definisjon i en ordbok? Mest av alt ser kanskje barnet på verden med undring, alt er jo i en forstand nytt, og alt har sin egenart. Barnet tar verdens helhet inn så å si i sin helhet, de enkelte elementer har ikke begreper, en forutinntatt forståelse av det som fornemmes mangler, og derfor har barnet vidsyn. Den som kunne bli barn igjen.