Referat: Olsokkveld med PLO på Stiklestad

Men det kom ikke en tone. Ikke en sang, ikke en salme. Hadde Hanan Ashrawi, nominelt fra PLOs lille fraksjon «Den tredje vei» (sukk!) ankommet med hatt, ville entreen vært gjennomført royalt, litt dronning Sonja og Snefrid helt samtidig. Det er fortsatt Olsok-kveld, inne som ute. I midten av dette stedet der vi feirer Kristendommens bursdag denne dagen, 29. juli. Ikke bare fordi Olav den Hellige gjennom sin martyrdom eller sitt sangnomsuste slag likevel fikk innført Kristendommen, men det dreier seg om et formidabelt vannskille i vår historie. Derfor står Stiklestad Nasjonale Kulturhus der det står. Men nå, 29. juli som vertskap for PLOs propaganda-dronning. Unnskyld meg, men det er legitimt å ha følelser oppe i dette!

Skarpheten i dette fotoet er ikke den beste, men det gir likevel et slags stemningsbilde: Skarpheten rundt PLOs utsending Olsokkvelden var ugod. En av de ansvarlige for dette besøker er fagsjef Per Steinar Raaen på Stiklestad, som sees bak til venstre for Hanan Ashrawi. Sammen med ekspedisjonssjef Mona Juul i utenriksdepartementet og et dunkelt miljø rundt Trondheim Arbeiderpati og derværende ordfører Rita Ottervik, blir dette opptrinnet med PLO på Stiklestad skrevet inn i historien som eksempel på tidsånden i Kongeriket året 2012.

Jeg speider rundt meg og ser mange aldrende aktivister fra den politiske venstreside, og mest bare det, samt to bla Haga fra lokalmiljøet, som vel er der mest for høflighets skyld. Ved siden av meg sitter bror til AKP-profilen Erling Folkvord, men han henger bare sånn passelig med, kveler snart et par gjesp og blir fjern i blikket. Han tenker vel han burde ha klipt plena eller noe sånt. Kona hans er imidlertid sentral i Arbeiderpartiet på det lokale plan, og hun har forlengst fått email om PLO-dronning Hanan Ashrawis celebre besøk. Hun har vært hos frisøren og ser flott ut.

Her får jeg imidlertid snart en snikende følelse av at et noe selektivt utvalg sitter og klapper rundt meg. Er det bare jeg som ikke har fått email om å innfinne meg på Stiklestad? Klapper de nå rundt meg helt slik de klappet i auditoriet på Patrice Lumumba-universitetet i Moskva, da nåværende leder i PLO (og sjef for Hanan Ashrawi), Abu Abbas, hadde sitt doktorgraddisputas – der han like gjerne fornektet Holocaust? Jeg skriver ikke det for å være stygg, men fordi det var det jeg satt og reflekterte over i denne sekvensen.

Etter hvert må jeg medgi at jeg ble imponert over denne klappingen. Det er ikke lenge siden jeg som historiker holdt foredrag i nøyaktig samme auditorium, og det var fullsatt. Men jeg kan slett ikke erindre at jeg fikk så heftig applaus hele tiden. PLOs dronning er å betrakte som mye mer populær enn meg på Stiklestad, men jeg har dog høyst begrensede ambisjoner.Jeg vet ikke hvordan det ville gått i et auditorium i Ramallah eller Gaza, med meg som stadig har feil meninger. Enn om Israels viseutenriksminister hadde kommer til Stiklestad for en lang monolog om Midtøsten på Olsokkvelsen, tenkte jeg. Da skulle du sett på spetakkel. Og de som stod for det ville aldri ha blitt kalt ekstremister, fordi de hadde hatt redaksjonene med seg fra første fottrinn, må vite. Slik er det politiske klimaet i våre hjemlige redaksjoner for tiden.

Dette er logoen til den klart dominerende fraksjonen i PLO, som imidlertid har en rekke iltre fraksjoner rundt seg, med Islamsk Jihad og Hamas-fraksjoner i en ny utvidet setting der freden angivelig skal komme dalende om disse gruppene får tidelt en egen stat, med den ene delen over Judea og Samaria og den andre delen i Gaza. Da skal freden komme, var slutningen i hovedtalen til PLOs utsending, Hanan Ashrawi.

Nei, jeg kom selv nemlig aldri helt inn i rytmen denne Olsokkvelen. Det var, med denne stadig klappingen, nesten som å komme keitete på danseskole igjen, og jeg husket plutselig dette glimtvis som et svett og litt fælt, freudiansk mareritt med rare navn som Rumba og Foxtrot og alt annet jeg slett ikke fikset. Danselærerinnen lignet til overmål på denne Ashrawi foran meg, men hun (Ashrawi) tråkket ikke meg på tærne så fysisk som danselærerne. Likevel, følelsesmessig kjente jeg smerten, følelse av smerte helt inn i ryggmargen. Hva i all verden har PLO å gjøre på Stiklestad en Olsok-kveld?

Jeg kjenner så absolutt ikke igjen den Midtøsten-historien som formidles i auditoriet denne Olsokkvelden, og skjønner snart at det heller ikke vil bli gitt anledning til spørsmål eller kommentarer etter seansen. Det som viser seg å være tid etterpå, blir i sin helhet avsatt til ekspedisjonssjef Mona Juul i Utenriksdepartementet, som hyller Ashrawi så det holdt. Hva om den israelske viseutenriksministeren hadde stått der. Hadde han blitt rost på tilsvarende måte, sånn for balansens skyld?

Kommunalråd Geirmund Lykke (KrF) klappet og klappet

Men kommunalråd Geirmund Lykke fra Trondheim og Kristelig Folkeparti smilte fornøyd, litt sånn fromt, og syntes å trives. Han satt litt nede til venstre i auditoriet og reiste seg hele tre ganger og klappet undeer foredraget, smilte, og så klappet han igjen.

Jeg mener, det er jo Olsokkvelden og litt kos, liksom? Blir det for sterkt, kan en vel late som en gammel tante akkurat har kommet på besøk, om realitetene skulle bli for iskalde og steinharde, tenkte jeg? Men nei. Der satt jeg. Nå kom jeg på å tenke på at det omtrent akkurat er 40 år siden massakren på israelske olympiautøvere under OL i Munchen. Så bare sitt rolig, Lykke. Noe slikt kunne jeg ha sagt til ham om begeistringen hos denne Geirmund Lykke ikke hadde lagt seg litt ut i seansen. Men så til slutt var det så nok en lang, stående, takkfast applaus. Geirmund klappet mye da også. Men akkurat det kan selvsagt være utslag av overmåtelig stor høflighet for alt det jeg ikke vet; en dose gruppepress, men kanskje mest fordi KrF for tiden sitter i byregjering sammen med Arbeiderpartiet og dets ordfører Rita Ottervik i Trondheim. Kanskje er det en slags øvelse på et samarbeid i større format. Godt er det da at Arafat er død, slik at Hareide slipper å kysse så mye på ham, tenkte jeg.I øyeblikket er det tegn på at Kristelig Folkeparti kan overta som statister i en ny Arbeiderpartiregjering etter valget.

Kjell Magne Bondevik kysset Arafat flere ganger han. Jeg vet ikke om det hjalp. Men Arbeiderpartiet hadde som kjent skikkelig dreis på dette med å kysse Arafat, på begge kinn, to ganger.Og nå ser jeg konturene av forsøk på å revitalisere en slags fredsprosess rundt denne Ashrawi og hennes følge. Det kan redde litt av prestisjen i Arbeiderpartiet foran et valg hvor alle meningsmålinger peker nedover, og det kan redde PLO ut av skyggen av den til dels blodsprutende arabiske våren.

Trondheimsordfører Rita Ottervik (Ap) har en ikke så uvesentlig birolle i dette, etter at Arbeiderpartiet praktisk talt (og fortsatt uten overdrivelse) har fusjonert med det som for kort tid siden var litt mer enn på vippen til å kunne karakterieres som et Die Hard-miljø – inne i den alt annet enn synlige Midtøsten-linken til AKP og dets kampanje-kadre i Trondheim.

Ordfører Rita Ottervik og Terje Rød Larsen, her på Stiklestad Nasjonale Kultusenter i kulissene umiddelbart bak PLOs propaganda-dronning. Ottervik har ordnet en del formaliteter, og enda litt til, for PLOs utsending som kom inn til Stiklestad via viktige og tekniske kontaktledd i Trondheim.

Gamle seilskuter hadde som kjent en gallionsfigur som hang foran på båten. Venke Aarethun, til daglig ved universitetet i Trondheim, NTNU, er mer enn en gallionsfigur. Ikke for å underkjenne henne, men det står ikke til å nekte at det er menn og atter menn som råder grunnen i AKP og dets lukkede fronter. Men Aarethun mener det hun gjør, intenst, og har blant annet vært pengekurer for PLO, i følge en usedvanlig kledelig og lojal bok skrevet av en NRK-mann. Avstanden til NRK fra Venke Aarethun har forøvrig aldri vært lang i Trondheim. Og Mads Gilbert sitter med sine skalpeller og mikrofoner, bare et par tastetrykk unna, i Tromsø, om det kniper. Men oberstløynanten i systemet er fortsatt Peder Martin Lysestøl i Trondheim. Og her ligger en lang historikk om den politiske undergrunnen, med utallige politiske kampanjer på samvittigheten.

En ny politisk overklasse, som en russisk nomenklatura?

Jeg skal ikke spekulere i om vi ser klare konturer av en ny overklasse, men konstaterer at det politiske teatret på Stiklstad ruller videre foran mine øyne, og det nå selveste Olsok-kvelden. Jeg kjenner det gjør litt vondt, og får en klump i halsen i det PLOs utsending messer om «etnisk rensing» i Israels regi – hele fire ganger i løpet av 15 minutter.

Og vi fikk snart vite at det nå bygges en israelsk militærskole på Olivenhøyden, som raseres. Resten som kom etter dette var veldig forutsigbart. Palestinerne lever nå bare på 22% av arealet i det historiske Palestina. Det Hanan Ashrawi fortrengte her var at Jordan folder seg ut over ca. 77% av det samme historiske Palestina, som aldri var noe i nærheten av et land, men et større geografisk område. Det resterende landområdet i vest ble så delt mellom arabere og jøder. Men siden arabere ikke godtok dette og angrep jødenes side, og gjentok sine angrep gjennom flere kriger, fortsatte et spetakkel vi fortsatt er vitne til.

Nå mener mange at det blir fred om det kiles inn et lite todelt arabisk land over Judea og Samaria, splittet slik at Gaza blir liggende som en dott for seg selv. Siden jeg tilhører dem som med begrunnet tvil setter spørsmålstegn ved den forgjettede freden oppe i en slik prosess, med PLO-fraksjoner og Hamas på andre siden av bordet, tilhører jeg helt samtidig dem som raskt nulles ut. Det er som kjent bare ett paradigme i møte med Midtøsten i dette landet, og takhøyden samtidig så lav at vi egentlig bare har å spise flatbrød og flyndre, og knipe igjen. Jeg blir som en støysender, i opposisjon til en ny historieskriving der selv Judea er okkupert av – jøder. For ikke å snakke om Øst-Jerusalem. Jeg skal vel være glad for at jeg kan løse billet til kr. 170.-, under den relative ytringsfrihetens merke, og høre på PLOs utsending denne Olsokkvelden, og ikke sitter i en eller annen konsentrasjonsleir for annerledes tenkende.

Vannet er stjålet!

Vannet er stjålet fra oss! Hanan Ashrawi fortsetter sterkt demagogisk, og legger til at det stjålne vannet selges tilbake til undertrykte arabere til markedspris. Intet mindre. Vi ser Jøden demoniseres og svarmales etter alle kunstens regler. Uten innsigelser, uten rom for dialog og uten ett spørsmål. Bare avbrutt av applaus. Og bare en avlang politisk messe, som jeg personlig syns ble direkte gyselig på en Olsokkveld.

Dette overgår klart denne famøse forelesningsserien på NTNU høsten 2009, der et internasjonalt stjernelag av Israel-hatere var inviterte etter hverandre – som oppløp til et fordummende akademisk boikottforsøk som nokså entydig hadde ren antisemittisk brodd. Jeg kjenner på ekkoet fra dette i auditoriet på Stiklestad. Kjernen i nevnte boikottkampanjen er nøyaktig den samme som støttet av Arbeiderpartiet i Trondheim og i utenriksdepartementet fikk PLO til Stiklestad som hovedtaler Olsok-kvelden.

Det er slett ingen stor begeistring å spore i Trønderriket for utviklingen og innviklingen på dagens Stiklestad. Her et konkret uttrykk for ekte følte frustrasjoner, som ble rislet over hele Stikelstad under Olsok. Og lokalt politi måtte passe på PLO. Verden er i forandring.

Hanan Ashrawi tilhører den gamle generasjonen i PLO, i kretsen rundt Arafat, og etter halvgått løp på Stiklestad forstår jeg hvorfor den arabiske siden i Midtøsten strever med å komme i mål med freden i Midtøsten. En tar på denne siden alt for lett på historiske realiteter, og forsøker seg stadig på snarveier gjennom landskap som faktisk også har et signifikant preg av jødisk historie, jødiske rettigheter og ikke minst jødisk legitimitet rammet inn i et land Israel som er godt folkerettslig forankret.

Effektive kommunikasjonskanaler i Trondheim

Kontaktene er upåklagelig, og etter hvert så effektive over landegrensene at Hanan Ashrawi allerede i innledningen kunne fortelle et overmåtelig lyshørt publikum  (bror til Erling Folkvord ved siden av meg kvelte imidlertid to gjesper nokså tidlig) at hennes sekretær  på NTNU i Trondheim, Venke Aarethun, enten kunne kalles Norges ambassadør til Palestina, eller Palestinas ambassadør til Norge.

Kunstneren i meg lar seg fascinere av slikt. Det er litt arabisk James Bond girl over dette. Disse James Bond-jentene var slett ingen pingler. Det vet jeg, fordi jeg lurte meg inn på kinoen gjemt bak og under duffelcoaten til naboen, og så James Bond-filmer veldig lenge før mine jevnaldrende. Veldig mye i dette miljøet i Trondheim, som er ekstremt maskulint selv i kortere historisk perspektiv, foregår godt nede i den politiske undergrunnen , eller hvor de nå har sine møter.

Hellsentret mer aktuelt

Hellsentret i Stjørdal (Det heter tilfeldigvis akkurat det!) ligger i umiddelbar tilknytning til Trondheim Lufthavn, Værnes, med flotte fasiliteter for konferanser og ditto hotell rett ved siden av parkeringsplassen. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har hatt sine landsmøter der, men jeg vet dessverre ikke om det hjalp.

Jeg mener, dette stedet burde være langt bedre egnet som senter for multikulturell eller interreligiøs dialog, stadig slik Arbeiderpartiet ser verden. Ikke fordi man nødvendigvis er så avsindig begreistret for multikultur, men mer fordi begrepet er egnet til å resirkulere en ideologi som ikke er så salgbar uten et visst trykk gjennom politiske maskerader, nå helt inn på Stiklestad.

Det er plass til samtlige fraksjoner i PLO oppover i etasjene i hotellet på Hell, og hele Arbeiderpartiets ledelse om så er. Året gjennom. Og her avsluttes min refleksjon rundt PLOs hovedtale på Stiklestad Olsokkvelden. Jeg dro vekk og satte på Norea radio i vill protest. Dette ble for mye av noe som virker veldig umusikalsk på Stiklestad, aller minst på en Olsokkveld. Det å mene slikt er faktisk fortsatt høyst legitimt, enn så lenge.

Roy Vega

29. juli 2012

roynorvega@gmail.com