Misjonærbarns selvmedlidenhet

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dit hen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre.

Tolking av tallmateriale i den nylig utgitte rapporten om oppvekst og skolegang i utlandet (IRIS) legger dermed opp til en storstilt stakkarsliggjøring av ressurssterke mennesker som var så heldige tidlig i livet at de fikk lov til å sanke verdifull internasjonal erfaring som for de fleste er blitt et betydelig ressursinsentiv.

Den tårevåte tilnærmingen er interessant, ikke minst fordi alle vet at statistisk materiale kan vinkles akkurat slik den enkelte ønsker, for å ramme de man har bestemt seg for å ydmyke. Denne gangen er det de idealistiske misjonærene, som ikke ulikt dagens grønne miljøforkjempere og selvoppofrende Bellona-medarbeidere vendte det materialistiske jaget ryggen og satte ut for å bekjempe fattigdom, analfabetisme og høy dødelighet i den tredje verden.

Det er på høy tid å utfordre det årelange offerrollefokuset på misjonærbarn. Man kan undre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å sutre over et eller annet i barndommen? Vi er i dag et av verdens rikeste land, men også det mest sykmeldte og uføretrygdede.

IRIS rapporten tilbakeviser i realiteten en rekke av påstandene om at det er er synd på barn som har vokst opp i utlandet. Rapporten bekrefter at 83 % har høyere utdanning, mot 25 % i befolkningen for øvrig. Flertallet av de spurte bekreftet at de ikke hadde nevneverdig negative opplevelser. Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene. For hvor interessant er det egentlig å grave i en fjern fortid for om mulig å lete opp en feil eller to ved gamle foreldre?

De enkeltsteder, som i Japan, der seksuelt misbruk foregikk, representerer unntaksvise tilstander. De som fortjener beklagelser er de få som faktisk erfarte denne typen ødeleggende hendelser. Sammenlignet med befolkningen for øvrig der forskning viser at 15 % av norske barn utsettes for seksuelle overgrep, fremstår misjonærbarns 7 % som et bemerkelsesverdig lavt tall. IRIS rapporten bekrefter at kun 4 % av de spurte ble fysisk avstraffet.  Sett i lys av at 10 % av alle barn i Norge ifølge Redd Barna lever med familievold rettet mot seg, fremstår også 4 % som et lavt tall.

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dithen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre. Når tidsepoker trekkes helt ut av sin sammenheng og forvrenges til det ugjenkjennelige, oppstår en historieforfalsking som den som nå preger mediene relatert til misjonærers arbeid.

I dag pågår en mobbing av misjonærer uten sidestykke i norsk historie. Misjonærers leseopplæring alene har i fattige afrikanske land utdannet en rekke presidenter og prominente afrikanere
som i dag får utmerkelser og priser for sitt konstruktive arbeid blant verdens fattige. Disse er blant mange direkte resultater av hvite misjonærers selvoppofrende idealisme idet man grunnla skoler,
utdanningsinstitusjoner og sykehus som har reddet titusener av menneskeliv.

Med misjonsorganisasjonenes offentlige beklagelse kan man håpe at det nå blir stille fra selvmedlidenhetsfronten. Dermed kan den offentlige uthengingen av foreldregenerasjonen avsluttes og man kan konsentrere seg om å bidra til å gjenreise respekten for det historisk betydningsfulle arbeidet som misjonærer har utført over hele verden.

 Publisert i Vårt Land 21.12.09