Verdidebatt

Kirken trenger nye helgener

Det er flott å feire St. Olav, men det kirken trenger enda mer enn kommersialiserte og kulturelle helgenfestivaler, er helgener som viser oss veien til Gud.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Snart er det Olavsdager. Selv om vi med glede vandrer til kirkekonserter og historiske markeder i Trondheim i slutten av juli, er helgenkult for nordmenn flest et helt fremmed fenomen. Helgener blir gjerne avskrevet som noe primitivt som enkle mennesker i mer uopplyste himmelstrøk fremdeles driver med. Det er noe vi registrerer som folklore på sydentur. Og hvis helgener skulle trekkes frem som viktig, er det gjerne som opphøyde konger og prinsesser fra middelalderen som legitimerer en historisk arv.

Men helgenenes betydning er langt større enn dette. Nylig besøkte jeg noen ekte helgener, i den lille kirken i 140 Rue du Bac i Paris. Jeg kom inn i kirken på slutten av en messe. Kirken var stappfull av bedende mennesker fra hele verden, og alle knelte ned foran sakramentet, Jesu legeme, som ble stilt ut på hovedalteret.

Snøhvit i kisten. På hver side av dette alteret sto et sidealter med hver sin glasskiste med en nonne i drakt, to helgener som begge lignet på den sovende Snøhvit. Den ene av dem var Catherine Labouré (1806-1876). I denne kirken fikk hun som ung nonne besøk av Jomfru Maria og ble bedt om å lage den «mirakuløse medaljen» som nå er å få kjøpt i de aller fleste katolske bokhandlere og klostre verden over. Medaljen er intet tryllemiddel basert på overtro, men er en fysisk påminnelse om hengivenhet til Jomfru Maria.

Jeg kjenner ingen annen by som demonstrerer menneskets makt og rikdom på en så overveldende måte som Paris. Den lille kirken i Rue du Bac er en kontrast. Den er nokså bortgjemt og er ikke ofret en linje i min guidebok. Menneskene som kommer hit er ikke turister, men troende mennesker som søker et sted hvor Gud kan møtes på en spesiell måte. Mange opplever at Catherine Labouré og hennes medsøster utgjør et slikt sted. Den amerikanske historieprofessoren Peter Brown har formulert det slik i sin klassiske bok The cult of saints: helgenkult «handler om foreningen av himmel og jord, og om den rolle som døde mennesker har i denne foreningen».

Helgeners forbønn. Fordommene blant oss nordboere mot helgenenes betydning er hovedsaklig av to slag. Det ene er hos dem som har en rasjonalistisk og naturvitenskaplig tilnærming til verden. Her er det lite rom for sjel. Det andre er hos dem som har en fortolkning av luthersk teologi hvor rettferdiggjørelsen ved troen alene utelukker at man kan be helgener om forbønn. Luther avviste riktignok ikke helgenene, og i kildene fra den tidlige protestantiske tradisjon vrimler det av hellige mennesker. Alle som dør i troen på Kristus blir her erklært for hellige. Forskjellen er at man ikke kan be disse hellige avdøde om deres forbønn. Ved å avvise helgenenes funksjon markerte den protestantiske praksisen at man bygget på Jesus alene.

Med tiden har helgenbegrepet blitt fremmed. I vår kultur brukes det i dag mest retorisk, som «jeg er ingen helgen», og karakteriserer et selvoppofrende og moralsk ulastelig menneske, kanskje en som er spesielt from. Dette er helt feil. Helgener er tvert imot vanlige mennesker, men de er spesielle fordi de åpner seg for Gud. De har, som oss alle, både gode og dårlige sider. Ofte er det erkjennelsen av de dårlige sidene som leder dem mot å åpne seg for noe større enn seg selv. De forstår at de trenger Gud, at de er avhengige av Gud.

Å bli lik Gud. Det er derfor ikke individet som stråler frem i hellige mennesker. Det er Guds nåde. På denne måten viser de hellige menneskene oss hva som er alle menneskers mål. Å bli lik Gud - å bli det bildet man er skapt til.

I en materialistisk og hedonistisk kultur hvor meningen og målet med livet ofte tapes av synet, trenger vi slike mennesker mer enn noen gang. Gjennom dem peker Gud på hva alle mennesker har felles, og hva som gir oss verdi, mål og mening. Det er verken rikdom, dyre ferier, karriere, utseende eller suksess som gjelder, men det å la seg elske av Gud, og å se Gud i menneskene og verden rundt seg.

Beskrivelsen av dødsleiet til den italienske helgenen Maria Magdalena de Pazzi (d. 1607), starter med å fortelle at da hun nærmet seg døden, nærmet hun seg sentrum i seg selv, nemlig Gud. Helgenene viser oss at det er mulig å bli den vi er skapt til å være, at det er mulig å nærme oss Gud selv som bor i oss alle.

Forbønn. Når man ber helgenene om forbønn, som menneskene foran Catherine Labouré i Rue du Bac, så er det altså ikke Catherine Labouré som et isolert individ man henvender seg til. Det er til henne som en bærer av Guds nåde. Helgenens betydning forutsetter altså en kollektiv tenkning om at vi kan forenes i livet i Gud. Da blir grensen mellom levende og døde mindre viktig. I sin tid var det nettopp endringen fra en slik kollektiv tankegang mot en mer individualistisk forståelse av det troende mennesket, som utgjorde en viktig bakgrunn for protestantismens avvisning av helgenkult.

De aller fleste hellige mennesker blir aldri erklært for helgener av Kirken. De har levd og virket i det stille. De fleste av oss kjenner antakelig flere slike når vi tenker etter. Pater Arnfinn Harams død og begravelse gav meg en spesiell anledning til å reflektere rundt veien mot Gud og møtet med døden. Jeg vil ikke starte noen avisdebatt om han er en helgen eller ikke, men han var i alle tilfeller et menneske som åpnet seg for Gud, og som vandret mot sentrum i seg selv, nemlig Gud. Til slutt resignerte han inn i Guds fang, slik han selv, fremdeles kjempende, formulerte det på bloggen sin et par dager før han døde.

Da han døde, sa en felles venn av oss at det var som om et slør ble tatt bort.

Slør. Pater Arnfinn, som hadde sett Gud i menneskene, og som hadde bedt for oss, han var plutselig der på den andre siden, hos Gud. For oss ble det lettere å se at Guds virkelighet er her hele tiden, rett foran oss, at det bare er et slør imellom.

For at kirken skal overleve som mer enn en kulturarv trenger vi flere slike mennesker. Mennesker som viser oss en virksom Gud. Som viser oss at sløret foran hans åsyn noen ganger er gjennomsiktig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE REFLEKSJONER 13. JULI 2012

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt