Verdidebatt

Bidrar vi til fred?

I Jørgen Jensehaugens kritikk av mitt essay “Israel – fra innsiden” i Samtiden (2/2012), overser han mitt overordnede spørsmål: Bidrar vi til fred mellom Israel og palestinerne?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

JørgenJensehaugens sentrale kritikk mot mitt essay er at nyansene mangler. Han peker her på det han mener er en overfladisk (eller ufullstendig) fremstilling, blant annet av flyktningproblemet og den israelske uttrekningen fra Gazastripen. Dette er imidlertid underordnede punkter i mitt essay.

Det mest interessante er derfor at Jensehaugen unnlater å forholde seg til det sentrale spørsmålet jeg stiller; Bidrar vi i Norge, med vår aktive rolle ovenfor Israel og palestinerne, til å skape fred? Eller alternativt; Bidrar vi til å spisse frontene mellom to parter som allerede står i dyp konflikt med hverandre.

Grunnlaget for konflikten

Jeg fremhever i mitt essay ulike aspekter i det norske ordskiftet og den utøvende politikk, som jeg frykter havner i sistnevnte kategori. Dette med et utgangspunkt om at målsettingen er å støtte en prosess i retning av en fredsløsning der både jøders og palestinernes legitime rettigheter ivaretas, med mål om en varig fred.

I sin kritikk velger imidlertid Jensehaugen å ta utgangpunkt i flyktningproblematikken. Selv om han tar tak i nyanser som havner på sidelinjen av tema for mitt essay, passer egentlig det godt. For palestinske flyktninger utgjør en stor del, av både problemet, og dermed også den mulige løsningen i konflikten. Og det Jensehaugen samtidig gjør i sitt innlegg, er å illustrere noen av svakhetene i forståelsen av problematikken, som jeg mener er fremtredende i ordskiftet;

Som Jensehaugen påpeker, har utgangspunktet for flyktningproblematikken en lang rekke fasetter. Han nevner blant annet de palestinerne som flyktet i løpet av borgerkrigen mellom lokale jøder og arabere, før de arabiske hærene invaderte området i mai 1948. Men det Jensehaugen imidlertid glemmer, er å trekke inn faktorer som lå til grunn for uroen.

I svært korte trekk var det slik: I likhet med med resten av Midtøsten, erobret Frankrike og Storbritannia det pre-nasjonale landområdet Palestina da de beseiret det Ottomanske imperiet etter 1. verdenskrig. Området gjennomgikk så, under sterk europeisk påvirkning, en nasjonalisering etter modell fra den fransk-britiske Sykes-Picot-avtalen fra 1916.

Både et behov og et ønske om en anerkjennelse av det jødiske folkets nasjonale rettigheter var også på bordet. Tradisjonelt hadde området vært bebodd av muslimer, jøder og kristne. Det 20. århundret hadde imidlertid sett en tiltagende jødisk innvandring til området. Og denne var altså lovlig, både under ottomansk og senere britisk lov.

Å opprette en jødisk stat i deler av landområdet Palestina, som fikk en stadig voksende jødisk befolkning, fremstod derfor som en naturlig løsning. Denne fikk da senere også oppslutning i det internasjonale samfunnet. Den ikke-jødiske befolkningen i området motsatte seg imidlertid. Dette er relevant, både med tanke de lokale motsetningene som eskalerte til kamper mellom jødiske og arabiske militser, og senere invasjonen av de arabiske hærene til det nyopprettede Israel.

Regionalisering

I 1941 raste en pogrom, også kalt Farhuden, i Bagdad, Irak. 180 jøder ble drept og jødisk eiendom i byen ble plyndret og rasert. Dette anslås å ha påvirket 50 000 av byens da 150 000 irakiske jøder. Dette var ett utslag av en forfølgelse av lokale jøder som i løpet av 1930 – og 1940-tallet tiltok over hele den arabiske verden. Og det var selvsagt ikke tilfeldig.

For den i utgangpunktet lokale konflikten i Palestina ble tidlig regionalisert. Og her kan en ikke unngå å vise til stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, og hans misjonering av Palestina-spørsmålet, som etterhvert fikk bredt gjennomslag i regionen.

Hovedfienden var opprinnelig de europeiske kolonimaktene. Aksemaktene derimot kom med lovnader om å fristille området fra de alliertes kontroll, i bytte mot arabisk lojalitet i den globale konflikten. I Adolf Hitlers direktiv 30. fra mai 1941 skriver han dette: "The Arab Freedom Movement in the Middle East is our natural ally against England. In this connection special importance is attached to the liberation of Iraq … I have therefore decided to move forward in the Middle East by supporting Iraq."

Stormuftien, som andre arabiske ledere, dannet altså, iløpet av 1940-tallet allianser med Mussolinis fascistregime og Hitlers tredje rike. Jødene hadde historisk sett levd atskillig bedre i Midtøsten enn i Europa. Men særlig nazistene lanserte nå massive propagandaprogrammer i den arabiske verden. Nå ble et rabiat jødehat etter fascistisk og nazismens modell importert til arabiske samfunn. Zaki al-Arsuzi, lederen for Baath-partiet, som ble den toneangivende ideologien blant Midtøsten-regimene i løpet av det 20. århundret, fremhevet selv den ideologisk påvirkningen fra fascismen og nazismen.

Så; Den lokale konflikten mellom jøder og palestinere i det pre-nasjonale Palestina var altså én sak. Men den krysset snart over i en større regional og global konflikt, mellom stormakter, ideologier og etterhvert også lokale religio-etnisiteter. Og under 2. verdenskrig havnet altså araberlandene på den tapende side i alliansen med aksemaktene.

Nasjonaliseringsprosessen påfølgende det ottomanske imperiets fall markerte i utgangspunktet omveltninger over hele Midtøsten. Den britisk innsatte Hashemittiske kongefamilien i Jordan, har for eksempel Saudi Arabiske, og ikke lokale røtter, noe som også idag vekker misnøye blant visse grupperinger av jordanske nasjonalister.

Men i krysningspunktet mellom jødehatet som hadde slått rot og det faktum at mange jøder kom fra, og ble assosiert med Europa, ble Palestina-spørsmålet blitt en viktig, om ikke sentral, symbolsak i regionen. Som seierherrer hadde britene formelt sett forvaltningsrett over området. Og da lokale palestinere motsatte seg britenes delingsplan såpass innstendig, var det med en visshet om at de nøt bred moralsk, militær og økonomisk støtte fra sine arabiske søstre og brødre.

Dette var da også utgangspunktet for at araberstatene invaderte det nyopprettende Israel, da delingsplanen i 1948 ble konkretisert påfølgende FNs generalforsamlings resolusjon 181. I skjæringspunktet mellom det europeiske Holocaust og en voksende regional antisemittisme kjempet jødene, på sin side, sin livs kamp for overlevelse; Dette er grunnlaget for den fortsatt idag tilspissede konflikten.

Jødiske og palestinske flyktninger

Rundt 700 000 palestinere totalt forlot eller ble bortvist fra sine hjem i konflikten. Dette er da også grunnlaget for flyktningproblemet, som fortsatt eksisterer idag. Men palestinerne delte altså skjebne, ikke bare med rundt 800 000 jøder fra arabiske land. Men det anslås at det 20. århundret avstedkom totalt omlag 50 millioner flyktninger. Så og si ingen av disse returnerte til sine hjemsteder.

Men siden Palestina-saken var blitt såpass prinsipielt viktig, nektet araberstatene nå å patriere palestinerne som konflikten hadde gjort til flyktninger. Den arabiske liga har instruert sine medlemsland til ikke å innvilge statsborgerskap til flyktninger og deres etterkommere.

For å ivareta deres umiddelbare humanitære behov frem til en politisk løsning var på plass, opprettet verdenssamfunnet FN-organet UNWRA. Opprettelsen av et særegent organ for disse flyktningene reflekterer den særegne situasjonen. For alle andre av verdens flyktningbefolkninger reguleres av FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Flyktningenes skjebner ble nå til et forhandlingskort der målet var en politisk løsning. Men i forlengelse av de arabiske landenes motvilje til å patriere palestinerne med mål om å vinne tilbake landområdet, har retten til retur blitt ideologisert og mytologisert. Det anslås å være rundt 35 000 gjenlevende opprinnelige flyktninger. Men igjen, som et særtilfelle, går palestinernes UNWRA-status i arv. Idag, tre, fire og fem generasjoner etter, gjennomsyrer tanken om rett til retur fortsatt den palestinske og arabiske fortolkningen.

Så er det Jensehaugens forståelse av saken: Først og fremst impliserer han at både jødiske og palestinske flyktninger (da kan en anta at han mener også deres etterkommere) har “rett til retur”. Dersom en skal følge Jensehaugens logikk tilsier det at røft anslått 200-250 millioner mennesker idag skal “returnere” til områder deres forfedre ble fordrevet eller flyktet fra i løpet av det seneste århundret. Det er selvsagt lite annet enn absurd.

Det er selvsagt trist å trekke slike linjer; Men i europeisk sammenheng er dette på linje med krav som fremmes av radikale tyske nasjonalister, som ønsker rett til retur for etterkommere av tyskere som flyktet fra Polen og Tsjekkia etter 2. verdenskrig.

Og, videre må en altså være oppmerksom på dette: Det er idag rundt fem millioner palestinerne som er under UNWRAs administrasjon. Israel har 5.9 millioner jødiske, og 1.6 millioner arabiske innbyggere. Som nevnt ovenfor er kravet om rett til retur uløselig knyttet til en stadig fornektelse av eksistensen av Israel som en jødisk nasjonalstat i området. For skulle det innfris, ville palestinere blitt i flertall i Israel.

Dersom en kjøper dette som et absolutt krav, legitimerer en altså samtidig et krav som overkjører jøders nasjonale selvråderett. Dessuten, som jeg også skriver i mitt essay; Det er selvsagt utopisk å tenke seg at to befolkninger som i et århundre har stått i en dyp og blodig konflikt med hverandre, skal leve sammen på et område som knapt er 23 000 km2 i utstrekning (dagens Israel). Omtrent like utenkelig som at nær én million israelske jøder som er etterkommere fra de opprinnelige Baghdad-jødene, idag skal “returnere” til byen.

De emosjonelle og økonomiske tapene må anerkjennes på begge sider. Men når Jensehaugen og andre snakker om “rett til retur”, er det en retorikk som bidrar til å spisse frontene mellom partene, fremfor å presentere realistiske og pragmatisk forankrede løsninger på konflikten.

Men dette er imidlertid kanskje det verste ved saken: Ved å kjøpe denne fortolkningen av flyktningproblemet legitimerer Jensehaugen og andre samtidig politikken til autokratiske arabiske regimer, som i over 64 år har ekskludert sine palestinske befolkninger, som lite annet enn et sjåvinistisk pressmiddel for å unnlate å oppgi det historiske Palestina.

En befolkning som i løpet av tre, fire og kanskje fem generasjoner ikke har fått oppfylt grunnleggende rettigheter som statsborgerskap og frihet til yrkesvalg og bosetning, i land som i utgangspunktet aktivt tok part i og initierte konflikten som utløste flukten. Det, i seg selv, er en tragedie.

FN-organers redelighet

Så er det min kritikk av grunnlaget som mye av den norske fordømmelsen av Israel lener seg på. Og det er påfallende at Jensehaugen heller ikke tar tak i min påpekning av en gjennomgående uvilje til å se kritisk på strukturer om ligger bak en ofte uproporsjonal fordømmelse, både i kraft og mengde, mot Israel. Det gjelder i premissleverende internasjonale fora, hvor jeg i mitt essay fremhever FNs menneskerettighetsråd.

Det er forøvrig høyest relevant å nevne at Syrias under det sittende Assad-regimet, som iløpet av det seneste året har gjort seg skyldig i massive overgrep mot sin egne befolkning med mange tusen drepte, nylig ble nominert som medlem ved 2013-panelet, nettopp i FNs menneskerettighetsråd. Og saken er: Siden rådet ble opprettet i 2006 har rundt 50 prosent av resolusjonene gått mot Israel. Som med nominasjonen av Syria nylig, har det vært muliggjort ved en blokkstemming av arabiske og selvutnevnte “anti-imperialistiske” land. Det er altså ikke nødvendigvis konstante moralske standarder som ligger til grunn for rådets resolusjoner, men ofte uredelige politiske og ideologiske føringer.

Og konklusjonen er denne: At et toneangivende FN-organ bidrar til å legitimere undertrykkelse er noe som burde vekke bekymring hos enhver person som sysler med Midtøsten (eller andre utsatte regioner). Det er derfor svært trist at Jensehaugen ikke adresserer dette i sitt tilsvar til mitt essay. Det er mye Israel kan, og skal kritiseres for. Men integritet i ordskiftet fordrer at en makter å skille mellom det som er legitim kritikk, og den som føres på bakgrunn av illegitime politiske føringer.

Nøkkelen er kanskje at en må se på konflikten mellom Israel og palestinerne, ikke som lokal, men som en regional, og til en viss grad også global konflikt. En må være klar over at den idag utkjempes i internasjonale fora, så vel som på bakken i Israel og de palestinske områdene.

Og; skal en klare å bidra konstruktivt, må en ta høyde for alt dette i ens tilnærming til konflikten.

Gazastripen

Også Jensehaugens kritikk av min fremstilling av den israelske uttrekningen fra Gazastripen havner i utgangspunktet på sidelinjen av mitt essay. Men Jensehaugen har selvsagt rett i at denne var unilateral, altså at den ikke var forankret i en avtale med palestinerne. Men; Kan Jensehaugen se for seg en situasjon der en palestinsk leder frasier palestinernes rett til retur?

Dersom han kjenner det palestinske samfunnet innenfra, vil svaret trolig være nei. Nettopp på grunn av det fastlåste flyktningspørsmålet innså daværende statsminister Ariel Sharon før uttrekningen i 2005 at prospektene for en endelig og bindende fredsavtale med palestinerne lå langt unna.

Demografisk sett er det Israel som har mest å tape på en situasjon der Israel og palestinerne ikke kommer til en løsning, siden landet til sist vil kunne tvinges til å innvilge palestinerne i okkuperte områder statsborgerskap. Dette omfatter rundt fire millioner mennesker. Igjen vil dette snart gi en palestinsk flertallsbefolkning, og innebære slutten på Israel med både demokrati og et jødisk fortegn. Dette stod bak den ensidige uttrekningen fra Gazastripen. For tanken var at en samtidig ville unnslippe ansvar for Gazastripens palestinske befolkning på rundt 1.7 millioner.

Og: For det første fremstår det som svært søkt av Jensehaugen å legge skylden på Israel for Hamas’ påfølgende coup d’etat av området. Det blir nok riktigere å tilskrive årsaken til en generell politisk skjørhet i de palestinske områdene. Også det internasjonale samfunnet sviktet, da det ikke ble krevd at Hamas innordnet seg demokratiske prinsipper (som å frasi seg vold og å respektere tidligere inngåtte avtaler) da de deltok, og senere gikk seirende ut av 2006-valget. Dette la grunnlaget for striden mellom Fatah og Hamas om Gazastripen. Men at Israel skal ha gitt Hamas gratispoeng, fremstår altså som en i overkant lettvint forklaring.

Og dette leder oss til konklusjonen: En må se på konflikten mellom Israel og palestinerne på en helhetlig måte. Etter over 100 år er dette blitt til en sterkt ideologisert konflikt, ikke bare lokalt, men også regionalt og globalt. Den sjåvinistiske ideologiseringen var nok i utgangspunktet mest forankret i den arabiske verden. Men en tilsvarende illiberal, sjåvinistisk og maksimalistisk ideologi, som støtter opp om jødisk eksklusivisme og som overkjører palestinernes legitime rettigheter, har også i høyeste grad vokst frem som en premissleverandør i samtiden. I Israel fikk denne religiøst fundamenterte ideologien en boost med fremveksten av den nasjonalistisk-sionistiske bosetterbevegelsen rundt Rav Kook etter 1967-krigen, og erobringen av de senere okkuperte områdene.

Idag nyter denne gruppen økonomisk, moralsk og politisk støtte særlig blant messianske kristne, som i amerikansk sammenheng i løpet av det seneste tiåret har vokst frem som en gruppe med betydelig makt. På mange måter står en nå ovenfor to dypt ideologiske fronter som spiller mot, og styrker hverandre. Og i ytterste forstand domineres begge disse gruppene av en ideologi som ikke har noen målsetning om en varig fred som ivaretar både jøders og palestineres legitime rettigheter. For, med sine religiøst forankrede målsetninger er de ofte både irrasjonelle og kompromissuvillige.

Også i Norge har konflikten mellom Israel og palestinerne etterhvert fått en tung symbolverdi. Debatten er ofte sterkt følelsebasert. Jensehaugen og jeg er nok enige i at objektiv nyansering trengs. Vi bør holde oss for gode til å havne i grøften, hverken på den ene eller den andre siden.

(Innlegget er også publisert ved Dagsavisens debattforum Nye Meninger).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt