Da mor døde, ble far fjern

Far giftet seg raskt etter at kona døde. De voksne barne fortviler over en pappa som har sluttet å ta kontakt.

«Jeg har vokst opp i en kristen og stabil familie. Vi var tre barn - nokså tett i alder, så det var full fart hjemme. Jeg husker godt hvordan vi snakket, diskuterte og lo sammen rundt middagsbordet; Mine søsken, min mor og min far.

Så endret alt seg. Da min mor døde, brått og uventet for noen år siden, traff min far en ny dame ganske fort. Heldigvis hadde vi tre barna blitt voksne, med egne familier. Selv om det var tungt å svelge at far så raskt gikk inn i et nytt forhold, bet jeg tennene sammen og ønsket fars nye kone velkommen inn i familien.

Min bror hadde svært vanskelig for å akseptere forholdet, og jeg brukte mye krefter på å overbevise ham om at vi måtte godta dette og ønske vår far alt det beste i livet. Jeg fikk rollen som konfliktløser mellom min fars nye kone og broren min. Mange vonde ord falt, og det var smertefullt å høre fars nye kone snakke stygt om min bror.

Min fars nye kone er svært forskjellig fra min mor. Hun har aldri vist verken interesse eller glede over våre barn eller oss. Hun er svært skravlete av seg, og snakker nedsettende om andre, noe vi aldri før har gjort i min familie. Hun blir lett sur og fornærmet, og tåler så absolutt ikke at noen har det gøy på hennes bekostning.

Etter en tid sluttet min far nesten helt å ta kontakt med oss barna. Før snakket vi ofte sammen på telefon - minst en gang i uken. Foreldrene mine besøkte oss ofte og sendte brev og oppmuntringer. Nå kommer det en sms eller en kort telefon i høyden en gang i måneden. Min far spør aldri mer hvordan vi har det eller hva våre barn opplever. Han er kun opptatt av sin nye kones familie, slekt og venner. Han oppsøker ikke  gamle venner lenger – flere av dem har faktisk tatt kontakt med meg, fortvilte over at de ikke ser ham lenger.

Vi tre barna har forsøkt  å si fra til min far, gi små hint eller stille oss spørrende til valg han har tatt. Da har vi fått krasse tilbakemeldinger fra hans nye kone, som har bedt oss la ham være i fred og ikke plage ham.

Det er virkelig underlig å se hvordan en person kan endre holdninger og verdier så raskt. Fra å være en munter, til tider omsorgsfull (i all fall sammen med min mor) og raus far, har han endret seg til å bli mutt, overfladisk og nesten ikke kontaktbar.

Mine søsken og jeg har flere ganger forsøkt å få min far i tale, men hans nye kone vil alltid være med, selv om vi ber om å få snakke kun med min far. Min far har tydelig sagt at han ikke ønsker «styr og oppgjør” - som han sier. Han vil bare leve i fred.

Jeg forsøker å tenke at slik ble livet nå. Jeg kan være takknemlig for at jeg fikk beholde en fantastisk mor i nesten 30 år. Jeg tenker på at den gode tiden sammen med min familie har gitt meg god ballast i livet. Men det gnager inni meg likevel. Jeg må jo fortsatt ha en viss form for kontakt med min far, ikke minst av hensyn til mine egne barn.

Jeg har forsøkt å analysere mine følelser rundt dette. Jeg er verken sjalu eller bitter. Men jeg har et brennende ønske om at ting skal bli bedre. Ikke som før. Det forstår jeg at det aldri kan bli. Men at vi kan finne en måte som vi kan leve sammen på; Min far, hans nye kone og hennes familie, og vi tre søsknene med våre familier. Men hva skal jeg gjøre? »

Takk til deg for at du skriver om et så vanskelig tema, som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.

Vi sier ofte at skilsmissen er sorgen det ikke sendes blomster til, en sorg mange bærer selv uten egentlig å komme gjennom den. Du beskriver en annen slik sorg - din far lever fortsatt, men han er på en måte blitt borte for deg og søsknene dine. Han lever et liv dere i liten grad er en del av, og det kan virke som han ikke ønsker å ha del i deres, heller.

Grunnene til at han trekker seg bort fra dere, er nok veldig sammensatt. Mange har erfart at de valgene de tar som ser gode ut på ett tidspunkt senere kan vise seg å ha konsekvenser man ikke liker. Dere har alle hatt vanskelige år. Man er alltid sine foreldres barn, og sorg, savn og tristhet har en naturlig plass når vi mister foreldre - uansett alder.

Din far ble enkemann og mistet sin livsledsager. Han tok et tidlig valg på å etablere seg på nytt med ny kone. Noen ganger går vi for raskt videre slik at vi ikke får avsluttet eller sørget ferdig når vi mister noen. Andre ganger klarer vi å kombinere sorgen med framtidshåpet og nye og positive hendelser. Jeg hører at du innstilte deg på å ta imot fars nye kone med åpent sinn. Men det kan være vanskelig for dem begge å bli minnet om fortiden. Sammenligning kan være en drepende øvelse for et parforhold.  Det som i dag minner om henne som ikke lever lenger, er dere barna og barnebarna.

Din far ønsker ikke noe «styr og oppgjør» .  Kan det være at kontakten etterhvert har blitt preget av skyld og anklager? Kanskje ikke uttalt, men som et teppe av følelser og tanker som gjør at han forventer at å treffe dere vil gi han masse dårlig samvittighet, opplevelse av å være en dårlig far, at dere vil styre ham? Det var muligens bedre for dere og ham før, men for ham er det kanskje best å ha det slik det er nå, enn å utsette seg for krysspress fra flere kanter om hva han bør gjøre.

Du håper at dere kan finne en måte å leve sammen på. Og du lurer på hva du kan gjøre.

Jeg vil råde deg til å ta utgangspunkt i deg selv og dine og din families ønsker. Hvis dere vil at bestefar skal bli kjent med sine barnebarn, så må dere invitere og legge til rette for det. Han vil ha med kona si. Det høres ut som han vil unngå å «prate om det», for det kan føre med seg sårhet og vonde følelser. Men kanskje de ville like å bli med på opplevelser sammen med dere og barna hvor det å være sammen og gjøre hyggelige ting er det viktigste. Du ønsker et bedre forhold til din far. Hvis faren din er svært opptatt av sin kones familie, så betyr det kanskje noe for ham om du også er interessert i dem og deres liv?

Det kan være en utfordring å akseptere hverandre og respektere hverandre med forskjellige verdier og valg.  Det viser seg imidlertid at det å gjøre ting som alle ser på som positive kan være en god omstart på å bygge opp en god gjensidig relasjon.

Jeg ønsker deg lykke til!

Kjenner du deg igjen, har en lignende historie eller erfaringer med hvordan komme videre i slike situasjoner – kom med innspill!