Palestinske myndigheter sprer hat, demoniserer Israel

En bok som dokumenterer at palestinske myndigheter er med på å spre hatpropaganda, er nylig utkommet på norsk: Dobbeltspill – sviket mot fredsprosessen, skrevet av Itamar Marcus og Nan Jacques Zilberdik fra Palestinian Media Watch (PMW).

Det israelske instituttet Media Watch fanger opp og dokumenterer det meste av det som slippes ut gjennom palestinske nyhetsmedier, på TV, i fredagsprekener ved moskeene og i skole- og barnebøker. De følger også nyhetsmedia i en rekke andre arabiske og muslimske land.

Propaganda? Ja, dette blir selvsagt propaganda for israelerne: Man kan ikke forvente at dette instituttet skal presentere ulike anti-israelske, hatske utspill på en mest mulig balansert og objektiv måte. Man kan ikke uten videre forvente at israelere skal strekke seg særlig langt for å forklare, bortforklare eller bagatellisere en endeløs rekke av uttalelser og intervjuer i media, tekster fra barnebøker og prekener som bare er egnet til å bekrefte og styrke fiendebilder – på begge sider.

Ubehagelig lesning. Men selv om presentasjonen av materialet fra palestinske kilder hadde vært mer balansert og ikke tilrettelagt, slik det er, til støtte for bestemte politiske analyser og konklusjoner, ville stoffet uansett representert en formidabel utfordring: For palestinerne selv, men også for den pro-palestinske opinionen og for alle dem som på en eller annen måte har vært involvert i arbeidet for en israelsk-palestinsk fred.

For dette er ubehagelig lesning. Her er det tekster som ikke bare fornekter Israels rett til å eksistere, men som avviser en flertusenårig jødisk historie og et nærvær i landet, som ser frem mot en fremtid uten Israel, og som sier at det er en religiøs plikt å kjempe mot Israel.

Det er vel å merke ikke representanter for Hamas som siteres her, det er fremtredende representanter for de palestinske myndighetene (PA). En av dem er den palestinske religionsministeren som definerer konflikten med Israel som religiøs, og sier at ribat (strid for å beskytte Islams hus) er en plikt. Forfatterne ønsker å vise at en slik retorikk nå er vanlig også blant mer mainstream-palestinere og i media og kulturkanaler som er kontrollert av PA.

Radikal islamisme. Imidlertid er det lite i boken som peker mot en nokså åpenbar forklaring på at en slik retorikk er mer vanlig i dag enn for 20 år siden. Det kan ikke herske særlig tvil om at fremveksten av radikal islamisme er en forutsetning for dette. Boken inneholder et utall av sitater fra fremtredende geistlige som oppfordrer til hellig krig (jihad), og som gjentatte ganger refererer til hatbudskap fra Hadith. «Kampen mot jødene vil sannelig komme… Profeten talte om den i mer enn én hadith. Oppstandelsen vil ikke komme før de troende [muslimene] seirer over etterkommerne av aper og griser [jødene] og de utslettes.» (Mohammed Abdul Hadi Lafi, ansvarlig for religionsundervisning, Religionsdepartementet i PA).

Boken inneholder også flere eksempler på hvordan fremtredende representanter for palestinske myndigheter hyller selvmordsbombere og terrorister, slik som henholdsvis Ayyat Akhras, en kvinnelig selvmordsbomber, Yahya Ayyash, «Ingeniøren», som sto bak produksjonen av bombebelter, og Abu Daoud, som var med å planlegge München-massakren under OL i 1972.

Bortforklaring. For mange av oss i den pro-palestinske opinionen har over tid lagt merke til hatefulle ytringer med innslag både fra middelalder og antisemittisme – uten å reagere særlig på det. Det er blitt fortiet, bortforklart og bagatellisert. Fortielsens bortforklaringsmodeller ligger der: Da handler det om Jordens fordømte, den svakes rett og de undertrykte som alltid har rett. Man har sagt at radikale islamister ikke egentlig mener det de sier, eller at sitatene er tatt ut av sin kontekst. Særlig på den politiske venstresiden behersker man dette med bortforklaringsmodeller.

Den israelske overmakten over palestinerne er brutal, og dette har aldri vært tydeligere demonstrert enn gjennom det som har skjedd etter Oslo-avtalen. Israelerne kunne fortsette utbyggingen av Vestbredden i rekordtempo. Vi har sett kartene over hvor lite som er igjen til et fremtidig Palestina - som blir stadig mer usannsynlig. Vi har sett separasjonsmuren, vi har sett innestengingen og ydmykelsen av palestinere. Vi har sett at radikale islamister fikk vind i seilene fordi Arafat og hans folk fremsto som korrupte. De oppnådde ikke noe i forhandlinger, og gikk fra den ene ydmykelsen til den andre.

Rettferdiggjøres ikke. Men verken den palestinske desperasjonen eller fremveksten av radikal islamisme kan rettferdiggjøre den hatefulle retorikken som har utviklet seg på palestinsk side.

Vi har sett og ser stadig aggressiv retorikk fra israelsk side. Israelske statsmenn har benektet palestinernes eksistens og deres tilknytning til landet. Vi har sett at israelske militære har omtalt palestinerne som kakerlakker. Vi husker hvordan det israelske feltrabbinatet ga soldatene i Libanon anvisninger fra Josvas bok. Vi har sett hvordan religiøse settlere har tatt seg til rette i okkuperte områder, på Vestbredden og i hjertet av Øst-Jerusalem. Men heller ikke dette rettferdiggjør den retorikken vi nå har sett på palestinsk side.

Hva skal vi si? Bokens største svakhet er at forfatterne har gjort det til et hovedpoeng å påstå at det er palestinerne ensidig som har sveket fredsprosessen. Andre temaer som er problematiske, er at forfatterne kritiserer palestinere for å «fabrikere» en historie om en tilstedeværelse i landet siden oldtiden, og for å benytte kart som omfatter hele det historiske Palestina, og derfor ikke inkluderer Israel. Israelerne har vel selv ikke klart definerte grenser (på sine kart), eller et klart område som skal bli til et Palestina? Her hersker det vel en gjensidig palestinsk-israelsk maksimalisme. Beskyldningene om «fabrikering» av historiske røtter og et mangetusenårig nærvær i landet er også et par av mange andre gjensidige beskyldninger.

Aggressiv. Jeg forventer ikke at denne boken skal bli en bestselger på Tronsmo bokhandel i Oslo. Men jeg håper at den aggressive og hatefulle retorikken som har utviklet seg i det palestinske miljøet, særlig gjennom de siste par tiårene, vil bli satt på dagsorden i det pro-palestinske miljøet. Hva skal vi si til våre palestinske venner om dette? Hva med et møte på Litteraturhuset?

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 9. JULI 2012.

Bildet viser mufti Muhammad Hussein som under 47 års-jubileet for Fatah i januar siterte Hadith som begrunnelse for å drepe jøder.