Noen ganger merker man behovet for et vennlig, velmenende enevelde.
Som akkurat nå.
I snart to uker har klimatoppmøtet i København pågått.
Statsministre og presidenter har kommet flyvende inn i den danske
hovedstaden for å få til noe som kan ligne en forpliktende avtale.
– Dette er det viktigste møtet verden har sett på mange år, har Jens
Stoltenberg slått fast. Det er vi enige i, alle sammen,. Men hverken
han, Ban Ki-Moon eller Barack Obama kan reise seg opp og si: Hør
her, gutter og jenter, sjefer og demonstranter, eksperter og alle
dere andre. Nå gjør vi følgende...
Ingen kan det, dessverre.
Klimasjef
Det er i slike øyeblikk man kan la seg henfalle til drømmen om den
vennlige, eneveldige herskeren, som alle må lytte til. Denne Sjefen
over alle sjefer har makt – og bruker den til alles beste. I denne
situasjonen ville Sjefen fått i stand en klima-avtale som alle måtte
gå med på, for at vi skal redde verden. Miljøfyrsten har svaret på
hvordan vi skal klare å redusere utslippsveksten i den rike delen av
verden, og i u-land, og ikke minst hvordan man skal fordele byrdene
mellom rike og fattige.
Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer
over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å
vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og
prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har
sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden.
Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta
avgjørelsene for oss.
Sette sammen gruppa
Oppgaven som verdenssjef og klimaredder er ikke noen ni-til-fire-
jobb. Klimaets kaospilot må spille på alle universets strenger,
kunnskap, godhet, rettferdighetssans, og evnen til å ta upopulære
avgjørelser. Derfor trenger Sjefen et sterkt lag fra hele verden som
hjelpere. Vi kan se for oss livlige gruppemøter med Barack Obama,
Jonas Gahr Støre, Gro Harlem Brundtland, Nelson
Mandela, Desmond Tutu, Paven, Madeleine Albright, Hillary Clinton, Natur og Ungdoms Ingeborg Gjærum, Shirin Ebadi, Oprah Winfrey, dronning Rania av Jordan og et utvalg miljøengasjerte fra alle verdensdeler. Listen over hvem som skal være med, vil det være uenighet om.
Også det må vi akseptere. Poenget er å trekke veksler på mennesker
som er kloke, ser utover egne behov og tenker på fellesskapets beste.
Demokrati
– Det fundamentale problemet er forholdet mellom demokrati og
kapitalisme. Begge hevder at alle kan, og burde, ha rett til mer,
sier Robert og Brenda Vale. Arkitektekteparet har i tre tiår jobbet
med bærekraftig boligbygging og levesett. Tidligere i år ga de ut
boken «Time to eat the dog». De argumenterer for at demokratiet
kanskje ikke er best egnet for det som kommer. Hvilket annet system
som ville virke, har de ikke svaret på.
Møtet mellom kapitalismen og totalitære regimer er ikke
redningen for globale klima-avtaler og grønn nedrustning.
Pose og sekk
– Folk vil ikke høre at vi skal si stopp. Politikere som sier vi
skal bremse, blir ikke valgt. Du kommer ikke inn i politikken hvis
du ikke lover mer. Folk tror de kan ha mer, bare det er «grønt». Vi
vil ha både i grønn pose og miljøvennlig sekk.
For politikere på gjenvalg er det viktigere å tenke i fire års-
syklus enn å tenke på hva som skjer om 30 år. – Politikere er
avhengige av at fremtiden vil se lik ut som fortiden. Sannheten er
at fremtiden må forandres dramatisk hvis vi skal overleve, sier
Robert Vale.
Det er en fallitt-erklæring bare å tenke tanken: At demokratiet ikke
vil løse det vi står foran.
Så, hva gjør vi?
En kollega svarte dystert: Hver gang vi fordobler helsebudsjettet,
øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir
hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år
har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er
høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.