Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Fra landsmoder til landsonkel

Publisert: 18. apr 2009

 

Gro var landsmoder. Jens Stoltenberg må nøye seg med å være landsonkel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

3. februar 1981 holdt Norges første (og verdens femte) kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland pressekonferanse. Der stilte Stavanger Aftenblads Hjørdis Ånestad Tiltnes et av de få spørsmål som fortjener å huskes: «Einar Gerhardsen ble kalt landsfader. Vil du nå bli landsmoder?»

Og Gro var ikke snauere enn at hun sa at hun ikke ville ha noe mot å få en slik betegnelse, selv om hun innså at det lå skremmende forventninger i den. Dagen etter sa Knut Brundtland til VG at han mente moderen ikke var rund nok til å få en slik betegnelse.

Et mannfolk. Hun ble heller ikke landsmoder i 1981. Hennes hissige krangler med Kåre Willoch førte til at andre tilnavn var mer nærliggende. Men på 90-tallet, da hun var inne i sin tredje statsministerperiode, var hun blitt landsmoderen for de aller fleste. En til tider dominerende og kontant morstype, en som visste å holde kustus i heimen. «Gro er et skikkelig mannfolk», sa Trygve Bull – han var eneste SV-er som ustraffet kunne si slikt i kvinnefrigjøringens storhetstid – og han mente det rosende: Damen hadde autoritet og maktvilje.

Det var kanskje mer respekt enn hengivenhet folket møtte henne med. Men når begrepet landsmoder sank inn, så skyldtes det nok at man følte at hun hadde omsorg for oss og jobbet hardt for vårt ve og vel. Man er jo ikke nødvendigvis enig med mor selv om man setter pris på henne.

Landsfaderen. Om morgenen 19. september 1987 våknet jeg etter å ha sittet til langt på natt og gjort ferdig spesialbilag om Einar Gerhardsen til Vårt Land. Jeg skrudde på radioen, og sannelig snakket man om Gerhardsen der også. Det fant jeg helt naturlig, jeg hadde jobbet med ham i flere dager. Men plutselig gikk det opp for meg: Gerhardsen var død.

Det virket utrolig. Lands faderen hadde vært der bestandig. Alle mine barne- og tidlige ungdomsår var det han som var statsminister. Han hadde slåss mot tyskerne, og han hadde loset landet gjennom mange vanskelige år. Du kjente den tillitvekkende varmen strømme mot deg når han sa «Kjære landsmenn». Det betydde ikke at han var elsket av alle. Jeg husker folk som omtalte Gerhardsen med inderlig hat. Men det var ingen tvil om hans autoritet, og heller ikke om at han sto på for fullt for folkets ve og vel.

Onkel. Jens Stoltenberg er inne i sin andre statsministerperiode. Han er eldre enn Gro var da hun ble statsminister for andre gang. Men ingen har omtalt ham som landsfader, og jeg tror heller ikke det vil bli naturlig med det første. I satireprogrammet «Hallo i uken» er rollefiguren Jens en snill og velmenende, men litt naiv kar, som titter litt forundret overbærende på rotet i sine nærmeste omgivelser. Det er selvsagt snakk om en karikatur, men det er noe treffende ved den – i alle fall når det gjelder hvordan Jens oppfattes. Ingen tvil om at han vil oss alle vel. Ingen tvil om at han står på for oss. Men han mangler den autoriteten som skal til for å bli en farsskikkelse.

Derimot kan han kanskje gå for å være landsonkel. «Onkel» kan riktignok ha en noe odiøs betydning i våre dager. Jeg tenker mer på en god familieonkel, som gjerne gir oss fine gaver, som bryr seg om oss og har greie på litt av hvert – men som ikke har den samme autoriteten som far har. Man kan bli veldig glad i en slik onkel, selv om han skulle finne på litt tull og mene ting vi ikke synes om. Han er til å stole på.

Tidens krav. Nå har moderne fedre kanskje ikke så mye autoritet. De framstår mer som eldre kompiser enn som en gammeldags far. Kanskje er det ikke lengre tid for mødre og fedre i politikken. Vi vil ha kompiser – og snille onkler som ordner opp og gir oss det vi behøver. Jens er helt perfekt tilpasset tidens krav til politikere som vi kan se litt opp til, men ikke behøver å bry oss altfor mye om. Tross alt blir jo det meste ordnet og avgjort utenfor politikken i våre dager.

Innen de rammene dagens politiske kultur setter, gjør Jens det riktig bra. Ja, det er en del rot rundt ham. Men det skyldes jo at han gir folkene sine litt friere tøyler. Det er ikke tid for de kontante metoder fra Gros tid, for ikke å snakke om Einar Gerhardsen og Haakon Lies tid. Dagens ledere må la folk gjøre tabber.

Litt utydelig. Einar Gerhardsen gikk i sin tid for å være en farlig sosialist. Men under hans ledelse ble vi ledet trygt inn i USAs og Natos favn, og klassekampen ble avløst av utstrakt samarbeid mellom næringsliv, stat og LO. Gro Harlem Brundtland hadde et radikalt image som tilhenger av fri abort og kvinnefrigjøring, men hun var aldri venstresidas kandidat. Hennes prosjekt ble trygg administrering av landet i samarbeid med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Jens Stoltenberg var ikke venstresidas mann noensinne, og hans første statsministerperiode ble oppfattet som en dreining mot markedskreftene og bort fra fagbevegelsen. Nå samarbeider han med venstresosialistene om et prosjekt jobbet fram av LO. Hva som blir hans endelige ettermæle, er altfor tidlig å si. Så langt er det rett og slett litt utydelig.

Likandes. Men ingen hater Jens. Det er nesten umulig å ikke like ham, også for dem som intenst misliker det regjeringen hans driver med. Derfor kan han komme til å få fortsette, selv om mannskapet hans får tommelen ned til høsten.

 

Kommentar #1

Helge Evjen

241 innlegg  1913 kommentarer

"Landsmoder" - til hvem?

Publisert over 12 år siden

 

Joda, jeg har registrert at enkelte journalister har yndet å kalle Gro for "landsmoder".  Rimehaug er aldeles ikke alene om det.    Men for meg har hun aldri vært "landsmoder" - eller for den saks skyld;  Willoch har aldri vært noen "landsfader" for meg.  Ingen av disse har vært i nærheten av den betegnelsen.  De var mer partipolitikere og hadde altfor mange kontroversielle meninger som de framførte på en heller lite moderlig eller faderlig måte.  I alle fall slik min vesle hjerne oppfattet det.  Begge var for snevre på sine meninger og manglet den utstråling av mildhet og godhet som burde kjennetegne en "moder" eller "fader".

Den eneste av nålevende politikere som kunne vært kandidat til en slik benevnelse (landsfader), er tidligere stortingspresident Jo Benkov.  Han var intelligent, hadde en lun og folkelig måte å framføre sitt budskap på - og han var ingen typisk partipolitiker.

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere