Troen og troens påvirkning på mennesket

Om du overhode aldri har følt tvil i ditt forhold til Gud og Jesus, eller hva du enn måtte ha av religiøs tro, tror jeg det er noe galt med deg. At du fortrenger, for tvil er ikke bare en menneskelig følelse, det er også utgangspunkt for sunn mental vekst og individuell tanke. Jeg liker å omskrive Descartes «Cogito ergo sum» til «Jeg tviler derfor er jeg» Tvil er beviset på det tenkende menneske.

Man kan tro på mange ting, på en jobbmulighet, på barnas genialitet, på professorer og lærere, selgeren av støvsugere eller bestemors livsvisdom… men den TROEN man oftest mener om når man debatterer tro er selvfølgelig den store troen.

Troen som kan flytte fjell, hjelpe folk å gå på vannet, helbrede syke og ikke minst redde menneskeheten fra helvete og opp til himmelen.

Jeg vil påstå at vi alle tror på noe. På lang sikt vil et menneske gå til grunne om de ikke har en formening om verden rundt seg. Et verdensbilde av ett eller annet slag, likt eller ulikt mitt. Man er glad i å sette folk i bås, så oftest blir mennesker med lignende verdensbilder satt navn på, og det blir opplest og vedtatt hva disse tror på.

Tro er ikke et valg. Verdensbilde ens er noe som kommer innenfra. Om jeg skal kritisere den harde kjerne av kristne for en ting alene så må det være påstanden om at tro er et valg, og at ikke troende derfor kan straffes enten det nå er før eller etter døden.

La oss si at en gammel kvinne har trodd trofast hele livet, for så å på sykeleiet har måttet tåle så mye lidelse at gudstroen har smuldret bort. Er hun da dømt til helvete? Må man tro i dødsøyeblikket? I så fall produserer kristendommen nederlag. Man skal bli frelst, på nytt og på nytt… tro blir en leveringssak og den som ikke kan være en stabil leverandør feiler og havner på feil sted.

Det kan da ikke bare være meg som finner denne tankegangen litt vel eiendommelig? Og det er vel nettopp motsetningen mellom dette apokalyptiske som på mystisk vis skal være stabilt ved kristendommen som skaper tapere. Og som man vet, i våre dager er ikke det en særlig ønsket følelse blant folk flest. Vi aksepterer ikke stemplet som mislykket. Spesielt ikke om vi faktisk leverer et så bra liv vi makter.

For de som setter bibelen i førersete og syns den er like troverdig som et kompass er dette selvfølgelig absurd, vi må akseptere oss selv som syndere. Se ned i elendigheten og innse at vi er like uverdige som Hitler, Stalin, ABB etc… vi må frelses, igjen og igjen og igjen.

Jeg tror, men jeg tror på en Gud som er kjærlighet, som kjenner universets hemmeligheter og holder til der lys blir til av mørke…