- Voldtektsmannens verdighet

- Vi vet at konfliktråd og andre alternative reaksjonsformer gir større sjanse til å få lovbrytere tilbake til samfunnet, mener justisminister Knut Storberget.

Dette er i tråd med det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalgets utredning om voldtekt. Et av utvalgets forslag var mekling mellom gjerningsmann og offer.

De tror visst at et seksuelt overgrep er en konflikt mellom parter. I et nettmøte hos Aftenposten kom det fram at Dixi Ressurssenter for voldtatte ikke er like begeistret.

Dette påfunnet er hentet fra Center for Voldtægtsofre ved Rigshospitalet i København. Ifølge initiativtaker Karin Sten Madsen er det viktig at voldtektsmannen får forklart kvinnen hvorfor han voldtok henne.

Kvinnen skal altså være prisgitt overgriperen også etter overgrepet. Bakgrunnen er at voldtektsofre må "komme seg videre" i livene sine - en holdning som gjennomsyrer mye av terapikulturen: endring for enhver pris. Én normert vei for endring går gjennom erkjennelse av egenandel, der kvinnen lærer at hun har en andel i at hun ble mishandlet eller misbrukt, fordi hun uten å være klar over det, selv har tilskyndet til dette.

Siden hensikten er terapeutisk, vil reell frivillighet kunne undergraves av en diskurs som sier at dette er terapeutisk "riktig". Hver eneste voldtatt kvinne - og andre ofre for "vold i nære relasjoner", deriblant barn - risikerer å bli utsatt for i alle fall subtilt press. Det stilles kulturelle forventninger til "rollen" som offer, som til andre roller, og det er vel dokumentert at sinte, selvhevdende og "uforsonlige" ofre ikke anses som "gode" ofre.

Samfunnet bør heller ha som en av sine primæroppgaver å være det viktige vitnet for den som har blitt offer. Kvinnen trenger, som traumeforskeren, psykiatriprofessoren og feministen Judith L. Herman sier, å få erfare at fellesskapet velger side og bekrefter det forkastelige i gjerningsmannens overgrep - og ikke som i den danske modellen der mekleren er "nøytral". Mange voldtektsofre har dessuten overgrepserfaringer fra tidlig i livet og sliter allerede med mangel på sosial støtte.

Burde ikke rehabilitering heller innebære at kvinnen får hjelp til å skape sin egen forståelse av det hun ble utsatt for? Etter et alvorlig traume kan reaksjonene komme lenge etter overgrepet, og svaret på "hvorfor" blir av eksistensiell og politisk art. Kvinnen vil senere kunne komme til å angre bittert på at hun "skværet opp" med gjerningsmannen etter overgrepet.

Dette har de ikke tatt hensyn til under meklingen ved voldtektssenteret i Danmark. Derimot ser de på en dialog med overgriper som en utstrakt hånd fra kvinnens side, der hun kan bidra til å få gjenopprettet gjerningsmannens verdighet.

Likestillingen går "framover" på en annen måte enn jeg som feminist ønsker.

Overgripere burde i stedet oppmuntres til å legge seg flate, innrømme sin brøde, og forsøke å gjøre noe positivt uten at det forutsetter noen innsats fra offerets side. I tilfeller der kvinnens traumer og/eller skader medfører tapt arbeidsinntekt, kan voldtektsmannen gi henne en skikkelig økonomisk kompensasjon.

Det snakkes støtt og stadig om at folk må komme seg ut av "offerrollen". Hvorfor snakkes det ikke med samme moralistiske tone om at noen må komme seg ut av overgriperrollen?