Verdidebatt

Skal feilslutninger avgjøre 22/7-rettsaken?

Påstanden fra Husby og Sørheim om at fire kriterier er oppfylt og gir grunnlag for å sette diagnosen paranoid schizofreni på Anders Behring Breivik, bygger på feilslutninger. Derfor er det ikke rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det kan ikke være ofte aktoratet går så sterkt ut mot premissene for sine konklusjoner som Svein Holden gjorde i går, da han prosederte for at Anders Behring Breivik skulle ilegges tvungent psykisk helsevern.

Som mange gikk han langt i å kritisere den rettspsykiatriske erklæringen til Torgeir Husby og Synne Sørheim. Men siden den forelå som grunnlag fant han det juridisk vanskelig ikke å lande på at det er reell tvil om tilregnelighet.

Heldigvis har retten fortsatt mulighet til å dømme Breivik som tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger.

Hvorfor bør den så det?

Det er flere grunner, både observatoriske og logiske. Som Holden ga uttrykk for er det et tankekors at ingen av dem som hadde observert Breivik tett i dagene før Husby/Synne kom inn i saken oppfattet ham som klart psykotisk og at heller ingen av dem som har observert ham tett etterpå har gjort det.

Selv om ingen observatører kan være nøytrale og man dermed kan stille spørsmål ved alle, gjelder det samme for Husby/Synne. Så lenge det ikke finnes opptak av samtalene de to hadde med Breivik er det imidlertid vanskelig å avgjøre hvorvidt han fremstod mer psykotisk overfor dem enn andre.

Det som er viktigere er at Husby/Sørheim baserer sin diagnose om paranoid schizofreni på påstander som ikke viser godt blikk for logikk eller kontekst. Som postdoktor Atle Søvik skriver i Vårt Land i dag er det slik at ”Feilslutninger gir ikke grunnlag for rimelig tvil”.

På hvilke områder ser vi så disse feilslutningene?

Søvik starter med Breiviks ”rett til å drepe”. Er dette nødvendigvis en vrangforestilling i psykiatrisk forstand?

”For det første mener Husby og Sørheim at Breivik har en (bisarr) vrangforestilling, definert som en forestilling som er umulig. Kjernen i denne er at han mener han har rett til å drepe, noe som hevdes å være umulig, fordi han ikke har denne retten. Men de kan ikke definere hva de mener med en rett når de spørres. Det finnes en type rett de ikke har tenkt på, men som Breivik har tenkt på. Det er den retten alle revolusjonære krever, som man kan si de ikke har når de krever den, men som de får dersom deres krav blir anerkjent. Det gjelder den franske revolusjon, Boston Tea Party og lignende – det er nettopp ved å kreve en rett at man får en rett. En rett er jo ikke en fysisk eksisterende ting, men eksisterer bare når den anerkjennes som eksisterende. Og det trenger ikke være en juridisk avtale som skal anerkjenne den. Vi kan som fellesskap mene at mennesker har visse menneskerettigheter også i et land som ikke har signert menneskerettighetserklæringen.

Breivik sa tydelig i Oslo Tingrett at den retten han krever er en grunntanke i all revolusjonær virksomhet. Det er altså ikke en umulig tanke å kreve en slik rett, men snarere er det å kreve en slik rett en oppskrift å følge som har lyktes mange ganger i historien. Husby og Sørheim har ikke tenkt på denne formen for rett som Breivik åpenbart tenker på, men heller en annen form for rett, og derfor har de sluttet at hans tanke er umulig. Det er ikke noe feil med diagnosekriteriet i seg selv, men Husby og Sørheim har brukt det feil fordi de manglet kunnskap om en bestemt form for rett/mandat og hvordan slike blir til. ”

Saken blir ikke bedre av at man ikke åpner for alminnelige retoriske virkemidler.

”Husby og Sørheim mente at vrangforestillingen er mer omfattende enn som så, for eksempel også det at Breivik tror han er i krig. Men igjen er det revolusjonære poeng å appellere til at vi er i krig for å motivere og virkeliggjøre handlinger hos andre i tråd med den tanken - som Terje Emberland godt forklarte i Oslo Tingrett. Også religiøse forkynnere sier til stadighet at vi lever i en åndelig krig – det er en allmenn måte å appellere på. Breivik forstår godt forskjellen på den krigen han snakker om, og en krig der nasjoner har erklært krig offentlig. Å si at man er i krig er ikke en umulig forestilling, men en vanlig taktikk.”

Neste punkt er dette med nyordene, eller neologismer. Også her ser Søvik en klar feilslutning.

"For det andre mener Husby og Sørheim at Breivik bruker neologismer, ikke nødvendigvis definert som nylagde ord, men ord som brukes på nye og uforståelige måter. Her er feilslutningen at de implisitt legger til: uforståelige for dem. Neologismer må være uforståelige for alle, som «Jeg er en skvupp» eller «jeg har det blåmix». Jeg forstår alle ordene Breivik har brukt, som har blitt kalt for neologismer, og det gjør alle med kjennskap til ideologi som ligner Breiviks. Som teolog kunne jeg brukt mange uttrykk Husby og Sørheim ikke ville forstått, men de kunne spurt en teolog og fått svar. Hadde de spurt folk med kunnskap om fascistisk ideologisk tenkning, kunne de fått forklart hva ordene betyr. De eneste genuint nye er titlene han har lagd, men det er jo nettopp titler i en ny orden (selv om de minner veldig om frimurerordenen), og ikke uforståelige. Igjen er det mangel på kunnskap som er problemet. Husby og Sørheim tror at ingen forstår neologismene, fordi de selv ikke forstår neologismene, og det er en feilslutning."

Det er også feilslutninger på når vi kommer til hva Breiviks følelser (eller manglende følelser) gir grunnlag for å si.

”Når det gjelder affektavflatning er det et godt symptom på psykisk sykdom. Men da må affektavflatningen være generell. Du kan ikke ha en genetisk feil eller hjernefeil som gir selektiv empatisvikt. Dersom empatisvikten bare gjelder multikulturalister er det åpenbart at ideologi er årsaken, og ikke en sykdom. Her er feilslutningen hos Husby og Sørheim at de slutter fra manglende empati for noen til manglende empati for alle.

Når det gjelder perseverasjon, så er det urimelig å bruke som kriterium dersom det kan tenkes en rasjonell grunn til at en person kun ønsker å snakke om et bestemt tema i samtale med et bestemt publikum. Breivik sa før 22. juli at fase tre skulle brukes til å formidle budskapet, og da er det klart at han ønsker å gjøre det i samtale med Husby og Sørheim også, ikke å snakke om egen barndom. Det er noe annet enn hos en person som ønsker normal interaksjon, men ikke klarer annet enn å vende tilbake til samme tema.”

Det er ikke uventet om noen prater opprømt og ideologisk monomant etter en sterk emosjonell utladning og "vellykket aksjon" basert på flere års planlegging med det erklærte formålet å fremme en ideologi. Det blir ikke mindre uventet hvis man har tatt seg bryet med å sette opp et 1500siders kompendium om saken.

Vi ser tilsvarende feilsutning når vi kommer til påstandene om funksjonssvikt.

”Hvordan noe fungerer, må forstås utfra hva som er målet. Selv om det å flytte hjem og la mor jobbe for seg ikke er å oppfylle vanlige funksjoner, så kan det være den mest rasjonelle måten å forberede manifestskriving og terroraksjon på (inkludert å gi seg selv martyrdomsgave som motivasjon). Det frigjør tid og er økonomisk. Det finnes ikke grunnlag for å tro at han ikke kunne lagd mat eller vasket selv om han hadde villet, siden han gjorde dette både før og etter oppholdet hjemme. Det passer godt inn i en rasjonell plan, mens det er søkt å si at det er fordi han var frisk, så syk, så friskere igjen.”

Det er kort sagt en logisk feilslutning å si at siden noen i en periode ikke opptrer eller fungerer normalt (siden de altså bor hjemme og lar mamma stelle seg), så kan de ikke fungere normalt.

Funksjonsdyktighet må vurderes i lys av ambisjoner og Breivik fungerte svært godt sett ut fra sine mål.

Påstanden om at voldstankene er viktigere enn ideologien er også problematisk.

”Når det gjelder at volden er viktigere enn ideologien, så begrunnes det utfra hvor aktivert Breivik er når han snakker. Men argumentene for at ideologien er viktigere enn volden er mye sterkere: både hva Breivik sier, hvordan han handler før 22.juli, og hvor selektiv volden er, tyder klart på at ideologien er det sentrale.”

Søviks konklusjon klar:

”Samtlige fire kriterier for paranoid schizofreni er altså bare tilsynelatende oppfylt fordi det gjøres en feilslutning når kriteriet hevdes oppfylt. Men faktum er at kriteriene for å hevde at Breivik er paranoid schizofren åpenbart ikke er oppfylt. Husby og Sørheim spørres om hvorfor ikke de andre psykiaterne har sett det Husby og Sørheim har sett, og de svarer at de vet ikke. Men poenget er faktisk motsatt: problemet er det Husby og Sørheim ikke har sett fordi de ikke har hatt rette briller på seg. De har ikke sett de ideologiske mekanismene, den aktuelle form for rett, betydningen av ordene og så videre - og derfor har de sluttet psykisk sykdom. Manglende kunnskap om ideologi hos Husby og Sørheim er en helt åpenbar løsning på hvordan alle de andre psykiaterne kan være uenige med Husby og Sørheim, mens det er helt urimelig at bare de har forstått at han er psykotisk.”

Så må vi selvsagt forbehold om at det kan være sider ved saken eller observasjonene vi ikke kjenner godt nok. Men skal vi legge til grunn kriteriene som Husby/Sørheim har presentert i retten, synes det åpenbart at det ikke er grunnlag for rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt