Grenseløst føleri

«Følger Olso Tingrett advokat Cato Schiøtz´ råd setter vi rettsstaten på spill», skriver professor Hans Petter Graver ved Det Juridiske Fakultet i dagens Aftenposten i en kommentar til gårsdagens utspill fra Schiøtz i samme avis. Graver har utvilsomt rett, for Schiøtz kommer med noen ganske utrolige påstander. Blant annet skriver han følgende som forsvar for at retten bør ta hensyn til den alminnelige rettsfølelsen i spørsmålet om Breiviks tilregnelighet:

«Det fremstår som rimelig klart at det store flertallet i befolkningen mener at Behring Breivik er tilregnelig og at han bør idømmes fengselsstraff - ikke psykiatrisk behandling».

Jusprofessor Hans Petter Graver (t.v) er tydelig oppgitt over advokat Cato Schiøtz krav om noe som kan minne om en folkedomstol i Breivik-saken.

Graver på sin side betviler for det første at det finnes grunnlag for å hevde at «befolkningen mener at Behring Breivik er tilregnelig», og setter videre Schiøtz utspill effektivt til veggs slik:

«Sett at det stemmer at det er flertall i befolkningen for å anse Behring Breivik som tilregnelig. Skal det ha betydning for den medisinske eller juridiske bedømmelsen av ham? Hva slags medisin og jus blir det? Cato Schiøtz kan vel ikke alvorlig mene at man skal se hen til hva flertallet mener når man skal bedømme hans rett til behandling for eventuelle psykiske lidelser?»

Det prinsippløse føleriet som Schiøtz og også den til vanlig langt mer avbalanserte og reflekterte Frode Sulland, pluss en rekke andre, bedriver når de hevder at retten skal orientere seg etter menigmanns rettsfølelse, betyr i praksis at de argumenterer for innføring av gatas justis i Oslo Tinghus. Det er regelrett pinlig å bevitne hvordan til vanlig oppegående personer og endogtil advokater som her befinner seg et sted i periferien i forhold til selve saken, løper i flokk i jakten på å tekkes opinionen.

Retten har en eneste oppgave, og det er å komme frem til en riktig avgjørelse. Hvis det er en konklusjon som "mannen i gata" ikke forstår, så er det eventuelt opp til de ansvarlige å forklare menigmann hvorfor den er korrekt. Det er ikke mannen i gatas oppfatninger som skal gjelde i denne saken.

Graver er tydelig, og med rette, svært oppgitt over Schiøtz når sistnevnte hevder at «Det er vel også slik at jo viktigere og mer spektakulær en sak er, desto viktigere er det å ta hensyn til den alminnelige rettsfølelse.»

«Nei, tvert imot», påpeker Graver. «Jo mer ståk det er om en sak, desto viktigere er det at dommerne motstår presset fra folkehavet. Rettsfølelsen er viktig for lovgivning. Som argument i en enkeltsak er den en farlig figur».

Professor Graver går heller ikke av veien for å bruke litt sofistikert og ironisk retorikk. Han skriver som kommentar til hva som kan bli konsekvensen av Schiøtz krav om en slags folkedomstol: «En romersk dommer gjorde det i vår kulturs utvilsomt mest omtalte rettsprosess for snart 2000 år siden, og er fortsatt gjenstand for historiens avsky».

I skrivende stund er aktoratets avgjørelse om hva de vil prosedere på allerede tatt. I morgen får vi alle vite hva de to har falt ned på. De har neppe noe særlig valg. Rettsprinsippet er klart. Det går ut på at tiltaltes tilregnelighet må være bevist bortenfor rimelig tvil.

Etter å ha hørt de fire rettspsykiaterne kan det ikke sies å være status.

Breivik er derfor rettslig sett å betrakte som utilregnelig.