Verdidebatt

Omskjæring – fra farlige kutt til rene symboler

11. mai kunne vi i lese om et to uker gammelt spedbarn som døde: Norges første omskjæringsforårsakede dødsfall. Flere vil det bli om ikke praksisen opphører. Heldigvis utfordres praksisen innenfra både i jødedommen og islam.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne hendelsen satte spørsmålet om omskjæring igjen i søkelyset, og forrige uke annonserte Senterpartiet at de vil gå inn for lovforbud av den omstridte og – nylig erfarte – dødelige praksisen. Lovforbudet vekket som forventet sterke reaksjoner. Mens leder for det Mosaiske Samfunn sammenligner et lovforbud med en gjeninnføring av jødeparagrafen, skriver Usman Rana og Espen Ottosen i Aftenposten 16. juni sist at slike forslag er ˝å rope på en totalitær formynderstat˝. Urimelige og nærmest pompøse klager – men ingen ord om dødsfallet. Om det hoppes det lett over. Lett, men ikke grasiøst. Det er også andre uheldige aspekter ved omskjæring jeg vil komme tilbake til.

I tråd med at jeg ønsker at dette innlegget anses mer som et konstruktivt bidrag og oppfordring om reform enn ammunisjon til de som ønsker lovforbud, vil jeg avslutningsvis også påpeke det jeg har savnet i det nevnte innlegget og ellers: at det også finnes religiøs motstand mot praksisen og alternative ritualer der selve omskjæringen er utelatt. Det finnes også gode rent etiske argumenter fundert i individets autonomi mot omskjæring, men som jeg i denne omgang må hoppe over. Først vil jeg se på noen av de angivelige helsegevinstene.

Urinveisinfeksjon

Rana og Ottosen skriver at det vrimler av undersøkelser som forteller om få komplikasjoner. Få, ja, men tydeligvis alvorlige nok. De kommer så med to påstander som begge er feilaktige og irrelevante. Urinveisinfeksjon er hevdet å være ˝langt mindre vanlig hos omskjærte˝, når tallene faktisk viser en nærmest ubetydelig forskjell på bare 0.1258% på en sykdom som uansett er svært sjelden (0.154% hos intakte, og 0.034% for omskjærte) og som lett og ufarlig kan behandles med antibiotika – som er den medisinsk riktige og vanlige fremgangsmåten [1].

Skulle man omskjære hundrevis av barn for å unngå ett enkelt tilfelle som uansett er ufarlig og kan behandles? Nei, for omskjæring innebærer alltid en risiko for komplikasjoner; i verste tilfelle, død. Dette gjelder uavhengig av hvor renslige og perfekte forholdene og instrumentene skulle være. Enhver operasjon på kroppen er feilbarlig – ergo det Hippokratiske prinsipp om bare å operere i de tilfeller det er (medisinsk) nødvendig. Enhver forelder som vil omskjære sin sønn må spørre seg, er dette verdt å risikere livet til barnet sitt for?

Myten om HIV og omskjæring

Den neste påstanden omhandler omskjæring og myten om senket risiko for HIV-smitte. Undersøkelser foretatt i Afrika som angivelig viser dette lider av alvorlige mangler. De har ikke kontrollert for viktige variable som religiøse, seksuelle og hygieniske vaner. Av en korrelasjon mellom omskjærte menn og lavere tilfeller av HIV kan man ikke slutte at det første er årsaken til det siste. Undersøkelser som har tatt med disse viktige, men oversette faktorene viser at omskjæring ikke hadde noe med saken å gjøre, men heller hvilke seksuelle vaner man hadde, som igjen henger sterkt sammen med hvilken religion man har, og derfor om man er omskjært eller ikke. Konklusjon: hva man gjør med ens penis er viktigere enn om den er omskjært eller ikke. Det områder i verden med høy HIV-smitte trenger er ikke omskjæring, men kondombruk.

Et annet faktum som viser hvor feilaktig denne forsøkte koblingen mellom kondom og HIV-smitte er, er det at mens USA har verdens høyeste andel omskjærte menn, har det likevel vestens høyeste andel HIV-smittede. Igjen ser vi at seksuell praksis og prevensjon er det viktige mens omskjæring er uvesentlig.

For kjønnssykdommer mer generelt er omskjærte menn litt mer disponerte enn intakte menn, ifølge en undersøkelse foretatt ved universitetet i Chicago.

Myten om den funksjonløse forhuden

Ett fokus som mangler i omskjæringsdebatten er forhudens anatomi og dens mange funksjoner. Forhuden er ikke bare et komplekst organ man stadig finner ut nye ting om, men er også et av kroppens mest følsomme områder. Spekket fullt av små blodårer og nervetråder er det penis' mest følsomme område. Intet sted har flere nervereseptorer og større variasjon av disse enn forhuden. Videre er forhuden foldet slik at den har en innside og utside med hver sine forskjellige og viktige karakteristika, både når det gjelder seksuell stimuli, produksjon av antibakterielle stoffer og andre sekreter som bidrar til en selvbeskyttende og selvrensende atmosfære under forhuden, å holde glansen fuktig og bevare dens følsomhet og urinåpningen beskyttet mot smitte.(Fleiss og Hodges, kapitel 1 og 2) (Dette siste kan forklare hvorfor omskjærte menn er mer disponert for kjønnssykdommer.)

Det er heller ikke tilfelle, som det ofte blir hevdet, at omskjæring er bra for hygieniske grunner. Dette er en myte gjentatt igjen og igjen. Slik kondomer er den selvfølgelige veien å gå for å unngå HIV, er helt normal vask alt som trengs for god hygiene. Selv om dette stadig hevdes, gis det aldri noen god redegjørelse for hva som menes med hygiene i denne sammenheng. Opprinnelsen til denne fordommen om forhuden som noe som skjuler skitne saker stammer fra usunn religiøs seksualmoral og - her i vesten - fra en like usunn viktoriansk seksuallmoral. (Den opprinnelige motivasjonen bak omskjæring - mannlig som kvinnelig - har stadig vært å hindre nytelse; i gutters tilfelle, som her er tema: spesielt for å forhindre masturbasjon.)

Det er helt klart at å fjerne forhuden hos et barn påvirker dets senere seksuelle liv. Forhudens beviselige følsomhet alene gjør dette overveiende sannsynlig, uansett mangelen på gode måter ellers å kunne sammenligne noe så komplekst (mylder av andre viktige faktorer, som psykologiske) som seksuelle opplevelser på mellom intakte og omskjærte menn. Likevel ser vi nå en trend der omskjærte menn gjennom plastisk kirurgi får operert på ny forhud. Selv om dette aldri kan bli like bra som originalen, forteller disse menn om økt seksuell nytelse og flere nevner også en psykologisk tilfredsstillende og etterlengtet følelse av ˝å være hel igjen.˝

Omskjæring – smerte og trauma

Et dystrere aspekt er selve inngrepet. Jeg tipper få egentlig vet hvordan det gjøres – det er gode grunner til hvorfor inngrepet gjerne gjøres godt skjult og hvorfor vi vet så lite om det. (Det er ikke uvanlig at mødre som har vært vitne til en omskjæring plages sterkt i ettertid av å ha sett sitt barn kjempe og kave mens det holdes fast, for så å høre smerteskrikene når det rives og skjæres i det vesle, sårbare barnet.) Tidligere har det av omskjæringsapologeter blitt hevdet at spedbarn ikke føler eller opplever smerte. Heldigvis vet vi nå bedre.

Inngrepet består av to svært smertefulle handlinger. Som en forberedelse til selve omskjæringen må man skille forhuden fra glansen, da disse vanligvis er sammenvokst hos spedbarn, og først gradvis og frem til helt opp til tenårene, sakte separeres på en naturlig, smertefri måte. For å få det til dette må man enten rive eller kutte delene fra hverandre. Har man først fått barnet til å ligge rolig, komme her de første sterke skrikene. Denne separasjonen kan også skade glansen. Mange omskjærte menn har små områder på glansen med en litt annen farge. Dette er arr etter at vev fra glansen ble revet av. Denne separasjonen er ment å skje – som sagt – gradvis og naturlig. Og selvfølgelig ved barnets egen hånd, hvis ved noens.

Neste er selve omskjæringen. Jeg vet ikke hvordan det gjøres her til lands, men i USA brukes det gjerne en av flere typer ˝klemmer˝ (Gomco, Plastibell, Mogen, Sheldon Chrushing.) Likt for alle disse er at etter forhuden blir trukket ned så langt man kan, og dermed revner, - eller etter tidligere å ha revet – den løs fra glansen, blir forhuden satt i en av disse klemmene for å ødelegge blodarteriene og nervene i forhuden, før den blir kuttet bort. Også likt for alle er at de forårsaker store smerter hos barnet. Det forkommer at barnet kaster opp av disse smertene, får pustebesvær og noen til og med besvimer av det. (De samme nevnte apologetene hevdet inngrepet var så uskyldig at barnet sovnet.)

Omskjæring er uten tvil smertefullt, så smertefullt at ikke lette smertestillende midler hjelper [2]. Hvilke langsiktige psykologiske følger dette kan ha, er vanskelig å si sikkert, men omskjærte menn har vist å ha lavere smerteterskel enn intakte menn. Andre undersøkelser antyder at smerten og sjokket dette gir barnet, kan gi traumer og post-traumatisk stressdiagnose (Gollaher, side 136-7).

Uansett er det sikkert at ved omskjæring påfører man barnet en voldsom smerte og litt av et sjokk, da det i sin mest sårbare alder blir fjernet fra en trygg og smertefri tilværelse til å bli utsatt for et slikt inngrep. Er det riktig av foreldre å påføre barnet sitt denne smerten?

Død – og frelse gjennom reform

Over hundre barn i året av komplikasjoner grunnet omskjæring i USA. Med over en million omskjærte i året (1,24 millioner i 1990) gir jo dette en relativt liten sjanse for død – rundt syv per hundre tusen. Likevel er det for dette barnet og dets familie som opplever denne tragedien ett dødsfall for mye. Nå har vi hatt det første dødsfall i Norge, og fortsetter man å omskjære vil neste dødsfall skje før eller siden. Det er mange mulige komplikasjoner ved å omskjære sitt barn. De dreper mer enn hundre barn hvert år bare i USA, hvor forholdene rundt inngrepet som oftest er så gode som de kan bli.

Rana og Ottosen nevner det faktum at antallet omskjærte i USA synker, men de nevnte ikke hvorfor. Denne trenden er et resultat av økt oppmerksomhet mot omskjæringens farer og uheldige konsekvenser. Selv innad i religiøse miljøer, både jødiske og muslimske, har det blitt en voksende motstand mot inngrepet. Forankret i religionens egne skrifter og verdier argumenterer de for at inngrepet ikke bare er unødvendig, men faktisk går imot deres grunnverdier. Flere og flere jøder har reformert sin viktige og symboltunge feiring av en sønns fødsel – bris milah. Men istedenfor å gjennomføre selve omskjæringen – som uansett er bare én del av hele ritualet – er dette byttet ut med en rent symbolsk handling og alt annet beholdt. Dette kalles bris shalom. Også innen islam finnes det innflytelsesrike organisasjoner som har gått bort ifra praksisen og argumenterer mot den på islams egne premisser. The International Community of Submitters, muslimene bak moslem.org og quran.org har samlet uttalt sin islamsk begrunnede avvisning av praksisen. (Se Yüksel Edip, Circumcision 2001.)

Det er med håp om lignende progressive bevegelser hos religiøse dette innlegget er skrevet. Religioner er ikke statiske størrelser – de er stadig i forandring, i utvikling. På samme måte som man har gått bort fra andre religiøse påbud, som avkutting av hender for tyveri, osv. – historien er full av eksempler fra alle religioner –, er også omskjæring er skikk som nå er utdatert, har uheldige konsekvenser, er potensielt dødelig, og som man på religionens egne premisser både kan argumentere for er galt og unødvendig.

Ingen flere barn trenger å dø.

Noter og kilder

[1] To T, Agha M, Dick PT, Feldman W. Cohort study on circumcision of newborn boys and subsequent risk of urinary-tract infection. Lancet 1998 Dec 5;352(9143):1813-6.

[2] American Academy of Pediatrics (AAP), Committee on the Fetus and Newborn, Comittee on Drugs, Section on Anesthesiology, Section on Surgery, ˝Neonatal Anesthesia˝, Pediactris 80 (1987):446.

Circumcision – A History of the World's Most Controversial Surgery. David L. Gollagher, 2000.

What Your Doctor May Not Tell You About Circumcision. Paul M. Fleiss, M.D. 2002.

Se også The Case Against Circumcision av Paul M. Fleiss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt