Redaktør kultur og idé Alf Kjetil Walgermo

Litterær fornedring

Publisert: 15. des 2009

Fleire av dei beste romanane i år viser fram dei mest audmjukande sidene ved mennesket.

Det norske bokåret 2009 har vore eit godt bokår. Vi har blant anna fått nye blinkskot frå veteranar som Roy Jacobsen (Vidunderbarn), Kjartan Fløgstad (Grense Jakobselv) og Dag Solstad (17. roman). Mens yngre forfattarar som Ingrid Storholmen (Tsjernobyl-fortellinger), Mirjam Kristensen (Et rikt liv) og Sigmund Løvåsen (Mamsell Iversen) har skrive seg opp mot elitedivisjonen.

Og det finst fleire namn frå bokhausten det er verdt å nemne på beste spalteplass. Barnebokforfattaren Maria Parr, til dømes, med boka Tonje Glimmerdal. Vi skal heller ikkje gløyme dei fine debutane til Kjersti Annesdatter Skomsvold (Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg) og Jenny Hval (Perlebryggeriet). Poeten Steinar Opstad har skrive ei ny god diktsamling med Avhymninger, mens eks-poetane Rune Christiansen og Pedro Carmona-Alvarez har levert glitrande prosastykke med Krysantemum og Rust.

Særklasse.

Dessutan, og i særklasse, kjem Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt, som har generert mykje debatt. Eg vil trekkje fram eit aspekt som går igjen også i fleire andre av dei mest interessante bøkene i år: Fornedringa. Eitt av fleire viktige trekk ved Knausgårds roman er korleis han går inn i det sjølvfornedrande. I første bok har dette nær samanheng med faren si fornedring på tampen av livet. I ei av norsk skjønnlitteraturs mest intense scener, prøver den fortvila romanpersonenen Knausgård å vaske reint huset der faren har døydd så å seie i ein haug av skit.

Historisk.

Men fornedring står ikkje sentralt berre hjå Knausgård. I Niels Fredrik Dahls Herre heiter hovudpersonen Bernhard Herre, ein historisk person som forelska seg i Camilla Wergeland, men blei gåande som bodberar i romansen mellom Camilla og Johan Sebastian Welhaven. Dahls portrett av Herre er særs lite flatterande, slik vi får lese om ein person som gradvis går til hundane i avund og sosial degradering. Fornedringa hjå Herre ligg også i det umoglege for han å uthalde seg sjølv. Sjølvforakt og mangel på ryggrad blir ein destruktiv kombinasjon.

Også hjå Stig Sæterbakken møter vi ein person som går til grunne i misunning og menneskeforakt. I romanen Ikke forlat meg viser Sæterbakken seg som ein rå forteljar, slik han skildrar 17-åringen Aksel Moranders veg mot det store mørket. Også Aksel er tyngd av fornedrande erfaringar, og etter eit blaff av kjærleikens varme lys vender alt seg til det vonde på nytt.

Seksualitet.

Både hjå Dahl og Sæterbakken har det fornedrande samanheng med det seksuelle. Slik er det også i Geir Gulliksens roman Tjuendedagen. Gulliksen går lengre inn dei fornedrande sidene ved seksualiteten enn dei fleste andre, utan på nokon måte å bli spekulativ. I Tjuendedagen blir det audmjukande skrive fram både gjennom eit svært destruktivt trekantforhold og med spreiing av private sexbilete på e-post.

Seksualitet på avveie er også utgangspunktet for Mattis Øybøs roman Karen og Kareem. Handlinga tek til i det Karins ekskjæraste har lagt ut ein privat sexvideo på internett. Videoen har allereie fått to og ein halv million treff, og Karin kjenner trykket av alle blikka som er retta mot henne.

Tråd av skam.

Fornedring er på ingen måte eit nytt litterært tema. Heilt frå Bibelens bøker og dei gamle greske eposa går det ein tråd av skam og audmjuking gjennom litteraturen. Det er likevel påfallande at såpass mange av årets skjønnlitterære høgdepunkt skriv seg inn mot dei skitnaste sidene våre som menneske. Kanskje er det nettopp dette som appellerer?

Skiten har vi alle i oss. Men kanskje kan litteraturen fungere som ein reinsingsprosess?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

John David Didriksen

0 innlegg  71 kommentarer

Angående Knausgård

Publisert over 11 år siden

Jeg har ingenting imot at Knausgård fornedrer seg selv i sin litteratur, det blir hans problem. At han henger ut andre levende personer har jeg derimot mer problemer med, det burde han spart seg.

Kommentar #2

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Oppvåkning - Vendepunkt

Publisert over 11 år siden
15.12.09 kl. 10:11 skrev Alf Kjetil Walgermo:

Tråd av skam.

Fornedring er på ingen måte eit nytt litterært tema. Heilt frå Bibelens bøker og dei gamle greske eposa går det ein tråd av skam og audmjuking gjennom litteraturen. Det er likevel påfallande at såpass mange av årets skjønnlitterære høgdepunkt skriv seg inn mot dei skitnaste sidene våre som menneske. Kanskje er det nettopp dette som appellerer?

Skiten har vi alle i oss. Men kanskje kan litteraturen fungere som ein reinsingsprosess?

 Et interessant fenomen du beskriver :)

Det er vel flere av oss som nettopp har opplevd at skammen og fornedringen, på den ene eller andre måten, også har vært et vendepunkt og en oppvåkning? - Kanskje gjennomgår vi en mer kollektiv prosess mot større selvinsikt og bevissthet?

Din beskrivelse frister meg over måte til å komme med dette "Skjulte ord" av Baha'u'llah:

O ÅNDENS SØNN!

Jeg skapte deg rik, hvorfor bringer du deg selv i fattigdom? Edel skapte Jeg deg; av hvilken grunn fornedrer du deg? Av kunnskapens kjerne gav Jeg deg liv, hvorfor søker du opplysning fra noen annen enn Meg? Av kjærlighetens leire gav Jeg deg form, hvordan kan du være opptatt av en annen? Vend blikket mot ditt eget selv, og du vil finne Meg i ditt indre, mektig, sterk og selvbestående.

mvh Mette

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere