Likekjønnet ekteskap i kristen forstand finnes ikke, så hvorfor prøve å finne opp noe slikt?

Vi mennesker er oppfinnsomme, på både godt og vondt.

Vi løser noen problemer, som ofte bidrar til å skape noen nye. Det er ikke den ting vi finner på, som ikke har en bivirkning. Av og til blir til og med bivirkningene så store og alvorlige, at oppfinnelsene må trekkes tilbake, selv når effekten umiddelbart er fantastiske.

Når det manipuleres med bibelens anvisninger i forhold til ekteskapet, har oppfinnsomheten gått fullstendig løpsk.

Jeg undrer meg over hva som er interessant ved det å arbeide i en kirke hvor man ikke kan anerkjenne og bøye seg for kirkens urgamle lære, og Gud selv.

Som kristen tenker jeg at jeg må anerkjenne og bøye meg for Gud, selv når det gjør vondt fordi jeg må ta noen oppgjør med mitt syndige menneske. Guds ransakende lys gjør at jeg tar dommedagen på forhånd i nåde, for å slippe den når den en dag er ugjenkallelig og definitiv.

Alvoret ved å stå fram for Gud, i hverdagslivet og i gudstjenesten innebærer for meg en opplevelse av ærefrykt og hellighet. Ærefrykten for Gud er den sterkeste troserfaringen jeg vet om. Da blir jeg liten, samtidig som det oppleves som stort å være i den allmektige Guds nådige nærhet.

Jeg er en representant for det allminnelige prestedømmet og gleder meg over det.