Verdidebatt

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk

I møtepunktet mellom målbare enheter og søken etter videre kunnskap vil alltid den fysiske og troens verdener møtes. Her en for lang betraktning over emnet ut i fra den viten vi har i dag, gjort for litt over et år siden. Nye målinger viktige finnes

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kan vi bevise eller motbevise Gud?


Jeg faller så lett i tanker og tankene flyr i alle retninger. Det ene øyeblikket tenker jeg si, for i neste øyeblikk å tenke så. Dog finnes noen få unntak, og særlig skjerpes sansene når partikkelfilosofien i kvantefysikken nærmer seg og blandes med relativitetsteoriens filosofi. Det hele blir egentlig rent teoretisk, men avdekker samtidig en mengde merkelige spørsmål om både fysikk i forma av romtid, rom og tid, og utvikling. På NRK var det tirsdag den 8. februar 2011 et meget interessant program om fysikeren Stephen Hawking, om hva som skjer i et sort hull og mye mer.

Under følger mine betraktninger etter å ha sett programmet, første del av to. Litt tanker etter å ha sett andre del ble det også plass til.

(Det er viktig å merke seg at jeg ikke setter spørsmålstegn ved de målinger, de forklaringer om det som skjedde i begynnelsen og den kunnskap vitenskapene har bevist. Jeg ønsker bare å vise at det nødvendigvis ikke er en konflikt mellom denne kunnskap og troen på en skaper.)

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk.


Sjelden går jeg eller faller jeg i staver, men det hender. Særlig skjer dette i møtet mellom universets uendelighet og kvantefysikkens ufattelige ingenting. Den berømte fysikker Stephen Hawking, også kjent for å være rammet av ALS, søker nettopp å forklare altet ved nettopp å la disse to tilsynelatende motsetninger møte hverandre. Det ultimate møte mellom kaos og kosmos, mellom orden og uorden.

Fysikkens lover ser i enkelte tilfelle, viktige perioder, ut til å motsi hverandre, men spørsmålet er om de ikke eksisterer i forskjellige dimensjoner? Som menneske er vi oppdratt til og ut i fra egen erfaring til å tenke tredimensjonalt i tiden, hvor tiden er en lineær (?) fjerde dimensjon som omfatter og frakter de tre dimensjoner gjennom tiden. Når vi betrakter verden på denne måten skapes et forståelig og fantastisk kosmos, om enn det kan være aldri så brutalt. For oss som deltar virker det som om systemet er i balanse og orden hersker. Et system og en verden som vi relativ enkelt kan forholde oss til.

Hva så om og når dette kosmos, denne orden går mot sitt endelikt og det hele trekkes sammen inn i og til de tetteste og massive element i universet, et altoppslukende sort hull? Vi kaller dem sorte hull fordi tettheten er så stor at ikke engang lyset slipper fri fra de enorme gravitasjonskreftene. Det er faktisk mangelen på lys som gjør dem detekter bare, at vi kan oppdage dem. Nå hevder de vanlige og nesten forståelige fysiske lover at dette er tilfelle. Men er det sikker at man i en slik ekstrem masse kan forholde seg til de vanlige og for oss forståelige fysiske lover som gjelder for de fire dimensjonene? Etter all sannsynlighet ikke, for i og med den ekstreme kompresjon, sammentrekning vil kvantefysikkens lover gjelde. (Noe det for øvrig ser ut til gjelder også for superbølger her på jorden.)

Sagt på en annen måte, i et sort hull vil kaos og kosmos møtes og ristes sammen i en masse, en singularitet hvor lovene som ser ut til å motarbeide hverandre til noe som virker som et felles beste. (En singularitet betyr egentlig et punkt eller særegent punkt.) Det sorte hull blir dermed et arnested hvor slutten og begynnelsen møtes. Også her blir død til liv. Hva vi kaller sorte hull blir det kjentes død, og det nyes fødested. Singulariteten som i møtet mellom mikro og makro kosmos, blir dermed fødestedet for nye galakser og univers.

 Denne gjenfødelse er dermed et spennende element ut i fra et punkt hvor alle vanlige rom og tids begreper har sluttt å eksistere. Egentlig hersker det komplette kaos i singulariteten fordi to forskjellige fysiske verdener møtes i et minimalt rom.

En slik singularitet vil til slutt, ut i fra det vi i dag mener å forstå, ikke forsvinne men eksplodere i et gigantisk lysglimt, smell. Til daglig blir slike smell kalt Big Bang. Denne forståelsen av tilblivelsen av universet gjennom forståelsen av den første singularitet er minst tredelt. (Jeg vil ikke gi et fyllestdekkende svar.)

1. Hva var før singulariteten?

2. Hvor rask er egentlig ekspansjonen?

3. Er det univers vi kjenner til og er en de av det eneste univers eller finnes flere?


Svaret på spørsmål en. Vi vet ikke selv om de vanskeligste beregninger klarer å utforme et sannsynlig svar. Her vil nødvendigvis fysikken til syvende og sist bli filosofi og svaret blir en tro. Det hjelper lite hvor mye vi vet om millisekundene etter singularitetens eksplosjon, spørsmålet om hvordan singulariteten oppstod vil forbli ubesvart. Vi kan bare håpe at vi som mennesker vil søke og forske videre på dette, og jeg er sikker på at teorier vil oppstå, men ikke sikker vi finner svaret.

Om vi ser til problemet med den evige ekspansjon, vårt kjente univers vokser, så skaper dette store problemer for mange fysikere. Fysikken regner med fire elementer grunnkrefter, som alle skulle være like sterke. De fire er: atomer, elektromagnetisme, vekselvirkning (svak – sterk, kraft – motkraft) og gravitasjon. Disse fire burde ettersom de har samme opphav være like sterke, men gravitasjonskraften er egentlig ufattelig svak. Den passer ikke inn i de vanlige fysiske modeller, og det lages dermed modeller for forskjellige løsninger. Noen kaller disse modellene for strengteorier. Hva alt dette går ut på bør andre kunne forklare, men det interessante synes jeg er at man da fjerner seg fra det kjente univers bestående av tre dimensjoner gjennom tiden og inn i et elleve dimensjoners teoretisk system.

Konsekvensen av 11 dimensjoner.

Denne vinkling skaper høyst interessante, men også uante problemer og muligheter. Jeg vil ikke her komme inn på en beskrivelse av hva det er for noe, det kan andre forklare så uendelig mye bedre. Filosofisk sett skaper dette likevel en åpning for og forståelse av Guds uutgrunnelige vesen, og det er dette som opptar meg ved den moderne fysikk og de filosofiske utfordringer denne setter oss på. Fysikken, med mange nyoppdagelser og mulige teorier, setter vår forståelse av universet og uendelighet på prøve, for alt vi egentlig makter å forstå er opp til tre (kanskje fire) dimensjoner.

Elleve dimensjoner vil derimot bryte ned vår forståelse av den verden vi lever som det eneste gyldige, men åpner opp for en langt mer kompleks og utfordrende forståelse av "selve altet og livet". Og leser vi med grunnlag i vår nye viten om 10 eller sannsynligvis 11 dimensjoner settes også St. Paulus ord i sitt andre brev til Korint i ett nytt lys. I kapittel 12, 1-4 leser vi:

«Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.»

Denne opplevelse vil lett kunne avskrives som et eventyr, om det ikke hadde vært nettopp for det faktum at fysikken nå har forlatt den tre- og fire- dimensjonale verdensforståelse vi kan erfare. De 11 dimensjoner påvirker oss og styrer langt på vei alt vi ser og er, men vi ser dem ikke, vi erfarer dem ikke direkte. En konsekvens av den rådende tenkning og forskning innen fysikken er i så måte sammenfallende med den forståelsen vi, ut i fra det vi leser av St. Paulus over, har av Gud. Dimensjonene er på utsiden av vår forståelige verden, på utsiden av "alt vi kan erfare".

Nå vil et slikt gudsbilde unektelig utfordre mange, men om vi ser til det St. Peter skriver om Guds oppfatning av tid og rom, vi leser i St. Peters andre brev 3,8: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» ser det også ut til at Gud ikke er bundet av de tre dimensjoner vi selv er bundet til å eksistere i. Gud befinner seg på utsiden av vår forståelse og de rammer vi er bundet av. Vår verden ser ut til, også innen fysikkens lover, å være bundet til noe større utenom vår observasjonsevne som holder verden og hele universet, slik vi kjenner det, oppe.

Bevise eller motbevise Skaperen?

Moderne fysikk underbygger og åpner opp for mysteriet.

Mange vil sikkert reagere på at en nonne eller en munk, som søster Katarina Pajchel, vil kunne drive f. eks. med partikkelfysikk. [ Vi møter søster Katarina i bokprogrammet om vitenskap og religion på NRK1, sendt den 8. februar 2011. (Følg denne linken) ] Etter min mening er ikke dette et problem, men min forståelse av mysteriets uendelighet og Guds plass blir større. Fysikken og forskerne søker ikke å bevise Gud, det er ikke deres oppgave, og likevel så understreker den samme vitenskap gjennom sine teorier og oppdagelser og beregninger en eksistens av noe som ikke er av verden, men i verden.

Men vi kan ikke og jeg tror vi aldri ut i fra krav om etterprøvbarhet innen naturvitenskapen vil klare å bevise eller motbevise Skaperens (Guds) eksistens. Skal vi søke bevisene for Guds eksistens må vi lete andre steder.

Å putte Gud i sin egen lomme.

Vi gjør Gud liten, på samme måte som vi har sett på universet og «omgivelsene» for små og forståelige.

Troen på Gud er et mysterium, som mange kristne gjennom tid har formet i sin egen lomme og dermed gjort Gud liten. Dessverre er det mange her som bryter med kirkefedrenes ufattelige forståelse av det hele og ikke minst helheten. Skal vi kunne forstå litt mer av deres forståelse bør vi først og fremst gå til den felleskirkelige bekjennelse som ble utformet. Nicæno – Constaninopolitanum (Nikena) og den første del av denne.

«Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.»

Kirken har alltid vært klar over og de troende har alltid vært klar over at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det som møter øyet. Det finnes en virkelighet som ligger på utsiden av den virkelighet vi oppfatter, dette er Kirkens lære like fra Kirkens fødsel av. Normalt er det Kirken som har snakket om det vi ikke kan se og erfare her på jord. Nå har fysikken kommet etter, fysikken har laget seg et univers som stemmer overens med hva Kirken til enhver tid har lært. Det finnes dimensjoner og systemer utfor vår oppfattelsesevne.

Når fysikken nå nærmer seg det stadium at den får en delvis sammenfallende forståelse av tilblivelsen som beskrevet i skapelsesberetning i Genesis, skapelse ut av en singularitet, et ingenting, skulle man tro de verste angrep på de som forsker burde gi seg, men den gang ei. Det finnes grupperinger innen kristendommen som leser skapelsesberetningen i første mosebok 1 som reell og nøyaktig. De har til og med stadfestet datoen for når skapelsen fant sted. De gjør Gud liten. Gud har aldri sagt oss hvordan han skapte, men at han skapte.

På samme måte kan i en vitenskapsmann som forsker på tilblivelsen av alt hevde gjennom den forskningen som er gjort fram til i dag, i alle tilfelle, vi kan motbevise Gud. Jeg tror heller ikke at de noen gang vil klare det. De har ingen problemer med å fortelle og faktisk bevise at universet er enormt gammelt og jorda langt eldre enn hva de som leser skapelsesberetningen bokstavelig. Men å dermed hevde som enkelte "ateister" hevder at vitenskapen motbeviser Gud er å gjøre Gud like liten og plassere Gud i sin egen bukselomme. Vitenskapen har verken bevist eller motbevist skapelsen, den forteller oss de fysiske lovene som må gjelde ut i fra teoriene som i dag regnes som gjeldende.

Som kristen og som tror og erkjenner følger av bekjennelsen er de nye dimensjoner som det snakkes om ikke annet enn fysikkens bekreftelse på trosbekjennelsens første artikkel: Skaper av alt synlig og usynlig.

Teorien om alt, kunnskapen om Gud.

Stephen Hawking har stått i spissen for utviklingen og sammen med har de formet en teori om alt.

De to programmene som NRK sendte den 8. og 15. februar 2011 var meget interessante, men for meg ble deres oppdagelser og teorier en reise inn Mysteriet. Deres forsøk på å forklare tilværelsen uten å benytte begrepet Skaper, ble heller en spore til økt innsikt I Guds Visdom og uendelighet. Gud kunne ikke i sin visdom forklare oss mennesker hvordan verden ble til, men Gud kunne fortelle og har fortalt oss at «Jeg Er» er Skaperen.

Samtidig har jeg, om mulig, fått en ennå større respekt for Kirkefedrenes visdom og kunnskap. Ikke at jeg tror de hadde den samme kunnskap om universets uendelighet og enorme dimensjoner. Ikke tror jeg de kunne Albert Einsteins relativitetsteorier eller Max Plancks kvantefysikkteorier, men de hadde desto større kunnskap og visdom om Gud og Guds uendelighet. Moderne deskriptiv fysikk beveger seg i grenselandet mellom fysikk og filosofi, ikke minst siden den beveger seg på utsiden av de dimensjoner vi kan oppfatte.

Alt ut av ingenting.

Teorien om alt, hva fysikerne håper å oppnå, er en formel og forklaring på hvordan alt oppstod etter Big Bang. Vi må da huske at Big Bang kommer av en singularitet, et ingenting. Det Bibelen forteller er at Gud skapte alt ut av ingenting. Men jeg blir da sittende med et spørsmål til meg selv: sier ikke moderne fysikk omtrent det samme som Det Gamle Testamentet?

Selvsagt, men i motsetning til noen av fysikkens mestere som hevder oppstod ut av ingen ting sier troen oss at Gud skapte ut av ingen ting. Ser vi bort fra denne vesensforskjellen, trosforskjellen, er det intet i den moderne fysikk, verken i partikkelfysikk eller forskning som tilsier at ikke Gud eksisterer. Vi må likevel som kristne heller ikke se bort fra det faktum at fysikken ikke kan bevise Guds eksistens.

Erfaringer og tro.

Jeg er overhode ikke i tvil om Guds eksistens og Herren Jesu Kristi virke på jord.

Ut i fra de to programmene som ble vist med en ukes mellomrom er det lett for meg å trekke konklusjonen: Gud er Skaperen. Den Hellige Treenige Gud er Skaperen. Uten Ham er intet blitt til av alt som er til.

Jeg har ei heller problem med å se at mennesker kan komme til motsatt konklusjon, Gud finnes ikke. For meg er dette et valg vi har tatt ut i fra vårt ståsted, enten vi tror Gud finnes eller ikke tror Gud finnes. Det er vårt fire valg hva vi ut i fra fakta velger å tro på, men som nevnt dette er en enkel beskrivelse av hvordan jeg har opplevd de programmene det er snakk om ut i fra min erfaring bygget på kirkefedrenes lære.

Etterord

Når jeg ser programmer som de oven nevnte er jeg imponert av og undres jeg over alt mennesker har tenkt ut, men når alt kommer til alt så ender det opp med om vi vil ta imot troen og stole på millioner av mennesker erfaringer. Likevel er det moro å se hvor likt fysikken beskriver helheten sammenliknet med den virkelighet vi finner i Skriften om vi bare våger å gjøre Gud og Guds Mysteriet stort nok.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt